– Skal vi diskutere kvalitet, må vi komme oss ut av hengemyra det er å tenke på at alt var bedre før, sier drama- og langfilmkonsulent Ivar Køhn i dette innlegget i barnefilmdebatten.

– Skal vi diskutere kvalitet, må vi komme oss ut av hengemyra det er å tenke på at alt var bedre før, sier drama- og langfilmkonsulent Ivar Køhn i dette innlegget i barnefilmdebatten.
Er barn idioter, spør filmkonsulent Nikolaj Frobenius. Er filmkonsulentene idioter, spør manusforfatter Monica Boracco Borring. Siden jeg har litt erfaring med både barn og filmkonsulenter føler jeg meg kallet til å skrive noen ord – og også berøre temaene hester, barnefilm, hunder, døde mødre, tradisjoner, ambisjoner og Sølvguttene.
Først og fremst: Min datter på ni syntes at Trigger var den beste filmen hun noen gang har sett. Venner for livet så vi ute, midt på natten, i nesten minusgrader under barnefilmfestivalen i Kristiansand – og også den falt i smak. Men nå er min datter kanskje litt teit. Hun kan for eksempel våkne midt på natta og tro at det finnes monstre i skapet! Og noen ganger leker hun med en liten dukke og hevder at den kan snakke! Og på den ene side har hun laget en egen klubb for å ta vare på dyr, på den annen side har hun null interesse for marsvinene hun fikk til bursdagen for to år siden. Og er jeg noe bedre? Nei, jeg kan finne på å sjekke skapet, selv om jeg vet at det ikke finnes monstre. Jeg snakker med dukken hennes, enda jeg forstår at det er bare datteren min som har fordreid stemmen – og jeg kjæler med marsvinene og unnskylder min datters manglende interesse. Min datter er et barn. Jeg er filmkonsulent. Og med dette kan vi slå fast at både barn og filmkonsulenter er litt idiotiske. Bare for å gi et svar på de to spørsmålene.
Jeg synes det er kjedelig når Frobenius argumenterer som en gammel mann og mener at alt var så mye bedre før. Da er han en representant for en slags trett resignasjon som herjer det nordiske barnefilmmiljøet for tiden: Vi er ikke lenger den regionen som lager de dristigste filmene for barn, vi har ikke lenger samme kvalitet som på 60-70-80-tallet, vi klarer verken å fornye oss eller kopiere gamle suksesser. I stedet er det blitt kommersiell underholdning, skapt ut fra å gi barn det de vil ha – ikke det de behøver. Den er blitt søvndyssende og forutsigelig, hevder Frobenius – og spør om kommersialiseringen av kinobransjen nødvendigvis er en oppfordring til å skape middelmådige filmer.
Jeg forstår godt at Monica Boracco Borring reagerer på denne generaliseringen. Min datter oppfatter ikke Trigger som verken søvndyssende, forutsigelig eller middelmådig. Og det er selvfølgelig ikke slik at alle de som jobber med barnefilm automatisk mangler ambisjoner om kvalitet. Jeg synes Nikolaj Frobenius selv utviser en slags politisk korrekthet når han klager på at dagens filmer er både pedagogiske og moralistiske. Det er i tidens ånd at barn heller skal utfordres og integreres som voksne.
Samtidig synes jeg jo han har et poeng når han stiller spørsmål ved våre ambisjoner med barnefilm i forhold til voksenfilm. Vi er jo tross alt kollegaer i en korridor hvor det meste av norske filmprosjekter kommer innom, og vi ser mye av de samme tendensene. Det er for det første få som vil jobbe med barnefilm (de fleste vil ha navnet sitt på en voksenfilm), og dernest har barnefilm kommersielle muligheter som kan farge motivasjonen til å gjøre prosjektet.
De som lykkes best er som vanlig de som har noe de vil fortelle, og som bruker de kjente elementene (f.eks. død mor og/eller dyr) fordi det er den beste måten å fortelle historien på. Det motsatte er at man bruker elementene (f. eks. død mor og/eller dyr) som et barne- og salgsvennlig utgangspunkt man kan konstruere en handling rundt. Altså at man lager en film med et dyr bare fordi barn liker dyr – og ikke fordi dyrene er en måte å gjøre den historien man vil dele med seg tydeligere. Sånn er det jo også med film for de litt mer eldre; pistol er for eksempel et like yndet element i krimfilmen som hesten er i barnefilmen – men hvis det er uforholdsmessig mye skyting og splatter, så er det ofte en ganske intetsigende film.
Vi kan se på elementet ”mor er død”. I fondets barnefilmkonkurranse i vår hadde åtte av ti prosjekter en død mor som en (passiv) del av handling. I det niende var moren sinnssyk, mens den tiende var noe helt annet. Hvorfor var det sånn? Det kunne ha vært at samfunnet har et problem med mødre, et slags bilde på vår ensomhet og omsorgssvikt. Det kunne også ha vært en reaksjon på den nye mannsrollen hvor far må agere mor. Men oftest var det et praktisk middel til å sende barnet ut på eget eventyr. Selve temaet ” helt alene i verden uten mor”, angsten og sorgen, var like fraværende som moren. I beste fall var det et famlende forsøk på å gi hovedkarakteren et sympatisk trekk sånn helt i starten, men ofte var det mer en praktisk nødvendighet for at barnet på en noenlunde troverdig måte kunne kjempe alene mot tyver i natten.
Jeg tror dessuten at spesielt elementet ”mor er død” også er en måte å forsøke å tilfredsstille konsulenter og andres forventninger om et alvor i filmene. Vår arv fra 70-tallet – noe som også Frobenius’ innspill viser – er hemmende for utviklingen fordi vi tror at film som behandler død på en upedagogisk måte er en del av den gode nordiske barnefilmtradisjonen. Som om en død mor er et gjenkjennbart signal om kvalitet. Men sånn er det jo selvfølgelig ikke.
Monica Boracco Borring påpeker at de kommersielle kravene til barnefilm er sterke. Det har hun rett i. Prosjekter for barn har en langt større kultur for spinnoffprodukter, og fondets kommersielle gulrøtter – markedsvurdering og billettstøtten – gir lokkende initiamenter for den familievennlige barnefilmen. Det er selvfølgelig flott at barnefilm trekker et stort publikum, og at det er mulig å tjene penger på film for barn. Der det finnes penger finnes det status, og status er noe barnefilmen trenger. Problemet er ikke at barnefilm tjener penger, men heller at pengene har en tendens til å subsidiere andre typer satsninger. Inntekter fra barnefilm bør gå tilbake til barnefilmen. Vi trenger produsenter, forfattere og regissører som vil satse de tilgjengelige midlene på å utvikle barnefilm – og ikke for å vaske fram inntekter til produksjon av ”ordentlig” film. Det er feil om barnefilm skal redde mislykket film for voksne.
Våre barn lever selvfølgelig i en annen verden enn hva vi selv opplevde. Det er naturlig at vi vil gi barna våre tilgang til våre beste barndomsopplevelser, men våre barn lever sin egen barndom. Det er mer medial støy. Det er flere kommersielle krefter. Det er mer oppmerksomhet om barns utvikling. Det er flere dataspill, flere bøker og mindre lek i gata. Vi som skal lage film og serier må forholde oss til dette. Da jeg var liten, hadde vi 15 minutter barne-tv og Skippern i pausen på håndballkampene. Min datter ser mer drama på en dag enn jeg så på en måned.
Skal vi diskutere kvalitet, må vi passere nivået om det er riktig med nostalgi, hest eller død mor. Vi må komme oss ut av hengemyra det er å tenke på at alt var bedre før. Jeg tror derimot vi mer enn noen gang må vektlegge ønsket om å virkelig fortelle barna noe, dele en erfaring om hva det er å være menneske – ungt eller gammelt. Trist eller morsomt. Noen historier må fortelles med skurkeaspiranter fra femtitallet. Noen med en hest i drabantbymiljø eller en død mor i himmelen. I alle de nordiske land skal vi prioritere barnefilm. Det betyr ikke at man bare skal lukke øynene, signere sjekken og si ja til alt. Å prioritere betyr også at man skal stille krav og sette rammer. Barna vil – på samme måte som oss voksne – at noen forteller historier til dem på en ordentlig, engasjert og underholdende måte. Og det er vår oppgave og forpliktelse å sørge for at de får det tilbudet. Vi må strekke oss videre, fokusere og ta barnefilmen på samme alvor som med den voksne filmen. Og kanskje til og med være villige til å la den vokse på bekostning av voksenfilmen.
Og så til slutt noe om Sølvguttene: Omtrent samme dag som innlegget til Monica Boracco Borring ble distribuert i Rushprint kom meldingen om Sølvguttenes problem: I de siste årene hadde unge gutter kommet i stemmeskiftet omtrent to år tidligere enn før. Det betydde at de måtte rekruttere yngre gutter – som altså var problematisk med hensyn til konsentrasjon og leseferdighet. Jeg synes dette er pussig. At gutter kommer i stemmeskiftet to år tidligere enn før?
Men det har egentlig ingenting med barnefilm å gjøre. Eller kanskje har det?
Ivar Køhn er drama- og langfilmkonsulent i Norsk filmfond.
Tidligere innlegg i debatten:
Er Filmfondets konsulenter idioter?
Foto fra ”Trigger”
– Skal vi diskutere kvalitet, må vi komme oss ut av hengemyra det er å tenke på at alt var bedre før, sier drama- og langfilmkonsulent Ivar Køhn i dette innlegget i barnefilmdebatten.
Er barn idioter, spør filmkonsulent Nikolaj Frobenius. Er filmkonsulentene idioter, spør manusforfatter Monica Boracco Borring. Siden jeg har litt erfaring med både barn og filmkonsulenter føler jeg meg kallet til å skrive noen ord – og også berøre temaene hester, barnefilm, hunder, døde mødre, tradisjoner, ambisjoner og Sølvguttene.
Først og fremst: Min datter på ni syntes at Trigger var den beste filmen hun noen gang har sett. Venner for livet så vi ute, midt på natten, i nesten minusgrader under barnefilmfestivalen i Kristiansand – og også den falt i smak. Men nå er min datter kanskje litt teit. Hun kan for eksempel våkne midt på natta og tro at det finnes monstre i skapet! Og noen ganger leker hun med en liten dukke og hevder at den kan snakke! Og på den ene side har hun laget en egen klubb for å ta vare på dyr, på den annen side har hun null interesse for marsvinene hun fikk til bursdagen for to år siden. Og er jeg noe bedre? Nei, jeg kan finne på å sjekke skapet, selv om jeg vet at det ikke finnes monstre. Jeg snakker med dukken hennes, enda jeg forstår at det er bare datteren min som har fordreid stemmen – og jeg kjæler med marsvinene og unnskylder min datters manglende interesse. Min datter er et barn. Jeg er filmkonsulent. Og med dette kan vi slå fast at både barn og filmkonsulenter er litt idiotiske. Bare for å gi et svar på de to spørsmålene.
Jeg synes det er kjedelig når Frobenius argumenterer som en gammel mann og mener at alt var så mye bedre før. Da er han en representant for en slags trett resignasjon som herjer det nordiske barnefilmmiljøet for tiden: Vi er ikke lenger den regionen som lager de dristigste filmene for barn, vi har ikke lenger samme kvalitet som på 60-70-80-tallet, vi klarer verken å fornye oss eller kopiere gamle suksesser. I stedet er det blitt kommersiell underholdning, skapt ut fra å gi barn det de vil ha – ikke det de behøver. Den er blitt søvndyssende og forutsigelig, hevder Frobenius – og spør om kommersialiseringen av kinobransjen nødvendigvis er en oppfordring til å skape middelmådige filmer.
Jeg forstår godt at Monica Boracco Borring reagerer på denne generaliseringen. Min datter oppfatter ikke Trigger som verken søvndyssende, forutsigelig eller middelmådig. Og det er selvfølgelig ikke slik at alle de som jobber med barnefilm automatisk mangler ambisjoner om kvalitet. Jeg synes Nikolaj Frobenius selv utviser en slags politisk korrekthet når han klager på at dagens filmer er både pedagogiske og moralistiske. Det er i tidens ånd at barn heller skal utfordres og integreres som voksne.
Samtidig synes jeg jo han har et poeng når han stiller spørsmål ved våre ambisjoner med barnefilm i forhold til voksenfilm. Vi er jo tross alt kollegaer i en korridor hvor det meste av norske filmprosjekter kommer innom, og vi ser mye av de samme tendensene. Det er for det første få som vil jobbe med barnefilm (de fleste vil ha navnet sitt på en voksenfilm), og dernest har barnefilm kommersielle muligheter som kan farge motivasjonen til å gjøre prosjektet.
De som lykkes best er som vanlig de som har noe de vil fortelle, og som bruker de kjente elementene (f.eks. død mor og/eller dyr) fordi det er den beste måten å fortelle historien på. Det motsatte er at man bruker elementene (f. eks. død mor og/eller dyr) som et barne- og salgsvennlig utgangspunkt man kan konstruere en handling rundt. Altså at man lager en film med et dyr bare fordi barn liker dyr – og ikke fordi dyrene er en måte å gjøre den historien man vil dele med seg tydeligere. Sånn er det jo også med film for de litt mer eldre; pistol er for eksempel et like yndet element i krimfilmen som hesten er i barnefilmen – men hvis det er uforholdsmessig mye skyting og splatter, så er det ofte en ganske intetsigende film.
Vi kan se på elementet ”mor er død”. I fondets barnefilmkonkurranse i vår hadde åtte av ti prosjekter en død mor som en (passiv) del av handling. I det niende var moren sinnssyk, mens den tiende var noe helt annet. Hvorfor var det sånn? Det kunne ha vært at samfunnet har et problem med mødre, et slags bilde på vår ensomhet og omsorgssvikt. Det kunne også ha vært en reaksjon på den nye mannsrollen hvor far må agere mor. Men oftest var det et praktisk middel til å sende barnet ut på eget eventyr. Selve temaet ” helt alene i verden uten mor”, angsten og sorgen, var like fraværende som moren. I beste fall var det et famlende forsøk på å gi hovedkarakteren et sympatisk trekk sånn helt i starten, men ofte var det mer en praktisk nødvendighet for at barnet på en noenlunde troverdig måte kunne kjempe alene mot tyver i natten.
Jeg tror dessuten at spesielt elementet ”mor er død” også er en måte å forsøke å tilfredsstille konsulenter og andres forventninger om et alvor i filmene. Vår arv fra 70-tallet – noe som også Frobenius’ innspill viser – er hemmende for utviklingen fordi vi tror at film som behandler død på en upedagogisk måte er en del av den gode nordiske barnefilmtradisjonen. Som om en død mor er et gjenkjennbart signal om kvalitet. Men sånn er det jo selvfølgelig ikke.
Monica Boracco Borring påpeker at de kommersielle kravene til barnefilm er sterke. Det har hun rett i. Prosjekter for barn har en langt større kultur for spinnoffprodukter, og fondets kommersielle gulrøtter – markedsvurdering og billettstøtten – gir lokkende initiamenter for den familievennlige barnefilmen. Det er selvfølgelig flott at barnefilm trekker et stort publikum, og at det er mulig å tjene penger på film for barn. Der det finnes penger finnes det status, og status er noe barnefilmen trenger. Problemet er ikke at barnefilm tjener penger, men heller at pengene har en tendens til å subsidiere andre typer satsninger. Inntekter fra barnefilm bør gå tilbake til barnefilmen. Vi trenger produsenter, forfattere og regissører som vil satse de tilgjengelige midlene på å utvikle barnefilm – og ikke for å vaske fram inntekter til produksjon av ”ordentlig” film. Det er feil om barnefilm skal redde mislykket film for voksne.
Våre barn lever selvfølgelig i en annen verden enn hva vi selv opplevde. Det er naturlig at vi vil gi barna våre tilgang til våre beste barndomsopplevelser, men våre barn lever sin egen barndom. Det er mer medial støy. Det er flere kommersielle krefter. Det er mer oppmerksomhet om barns utvikling. Det er flere dataspill, flere bøker og mindre lek i gata. Vi som skal lage film og serier må forholde oss til dette. Da jeg var liten, hadde vi 15 minutter barne-tv og Skippern i pausen på håndballkampene. Min datter ser mer drama på en dag enn jeg så på en måned.
Skal vi diskutere kvalitet, må vi passere nivået om det er riktig med nostalgi, hest eller død mor. Vi må komme oss ut av hengemyra det er å tenke på at alt var bedre før. Jeg tror derimot vi mer enn noen gang må vektlegge ønsket om å virkelig fortelle barna noe, dele en erfaring om hva det er å være menneske – ungt eller gammelt. Trist eller morsomt. Noen historier må fortelles med skurkeaspiranter fra femtitallet. Noen med en hest i drabantbymiljø eller en død mor i himmelen. I alle de nordiske land skal vi prioritere barnefilm. Det betyr ikke at man bare skal lukke øynene, signere sjekken og si ja til alt. Å prioritere betyr også at man skal stille krav og sette rammer. Barna vil – på samme måte som oss voksne – at noen forteller historier til dem på en ordentlig, engasjert og underholdende måte. Og det er vår oppgave og forpliktelse å sørge for at de får det tilbudet. Vi må strekke oss videre, fokusere og ta barnefilmen på samme alvor som med den voksne filmen. Og kanskje til og med være villige til å la den vokse på bekostning av voksenfilmen.
Og så til slutt noe om Sølvguttene: Omtrent samme dag som innlegget til Monica Boracco Borring ble distribuert i Rushprint kom meldingen om Sølvguttenes problem: I de siste årene hadde unge gutter kommet i stemmeskiftet omtrent to år tidligere enn før. Det betydde at de måtte rekruttere yngre gutter – som altså var problematisk med hensyn til konsentrasjon og leseferdighet. Jeg synes dette er pussig. At gutter kommer i stemmeskiftet to år tidligere enn før?
Men det har egentlig ingenting med barnefilm å gjøre. Eller kanskje har det?
Ivar Køhn er drama- og langfilmkonsulent i Norsk filmfond.
Tidligere innlegg i debatten:
Er Filmfondets konsulenter idioter?
Foto fra ”Trigger”