Norsk dokumentarfilmbransje er den mest krevende hobbyen jeg noen gang har hatt, skriver Gunhild Westhagen Magnor i dette innlegget. – Vi konfronteres med to diktatorer som alltid er uenige: Filmkonsulenten og tv-kanalene.

Torsdag 16. november var det duket for seminar om norsk dokumentarfilm i Oslo. Det var tydelig et etterlengtet arrangement. Salen var fullsatt og temperaturen nærmet seg kokepunktet da dagen var over. Trond Giske åpnet seminaret med en optimistisk tale om hvor viktig dokumentarfilm er, han lovet bransjen mer penger, det skal lages flere filmer og interessen for dokumentarfilm har aldri vært større. Det er vel og bra.

Men hva med forholdene filmene lages under, og hva med oss som faktisk lager filmene?

Dette ble først nevnt i en debatt helt mot slutten av dagen da Thomas Robsahm, produsent i Speranza Film, ærlig og personlig fortalte at det aldri før i hans 11 år lange karriere har vært så vanskelig å lage dokumentarfilm som det er i dag. Georg Panzer, advokat for Norske filmregissører, påpekte også hvor harde levevilkår en dokumenatrfilmskaper har. Da hevet tv- representantene i panelet på øyebryn og fnyste arrogant av innlegget.

Som selvstendig dokumentarfilmskaper kjemper jeg en kamp om tilværelsen hver eneste dag. Da er det ikke akkurat oppløftende å høre at en så etablert filmskaper som Thomas Robsham har det like vanskelig.

Joda, miljøet er hyggelig blant oss menige dokumentarfilmskapere, og vi støtter hverandre. Men finansieringssystemet er som en ugjennomtrengelig barrikade. Er du så heldig å trenge gjennom de første hindringene, og tenker at nå skal du endelig få konsentrert deg om å lage film, så blir du ”skutt i magen” ved neste forsering. Men som den gode soldaten du er, med et konkurranseinstinkt av stål, gir du ikke opp.

Jeg gjør så og si alt selv: utvikling, manus, regi, foto, lyd, lys, produksjonsledelse og klipp. Og det er ikke fordi jeg nødvendigvis ønsker det slik, men det er et spørsmål om å være/ikke være. All tid går med til jobb. For å overleve i denne bransjen må en ta seg ekstrajobber hele tiden, det vil si å ta på seg oppdrag en godt kunne vært foruten, og som i mange tilfeller slett ikke gjør deg til en bedre filmskaper. Norsk dokumentarfilmbransje er den mest krevende hobbyen jeg noen gang har hatt.

Vi kjemper mot et noe spesielt diktatur. Vi konfronteres med to diktatorer som alltid er uenige. Du må sloss mot dem begge, samtidig som du må inngå kompromiss på kompromiss for å prøve å oppnå enighet. Du er avhengig av begge to for å nå målet. Jeg snakker selvsagt om filmkonsulenten og tv-kanalen. Men hva blir resultatet? En blanding av film, tv-dokumentar, og reportasje. Hvem var det som sa de ønsket seg et slikt resultat? Ingen! Og aller minst du.

Tv-kaanalene ønsker seg flere kritiske, avslørende og sensasjonelle dokumentarer om norsk samtid, altså vil de helst ha journalistiske bidrag. Jeg er ingen journalist. Jeg er utdannet på filmskole. Jeg ønsker å jobbe med filmspråket. Tv-kanalene forlanger et annet språk og dessuten må det passe inn i ”sendeflatehelvete”.

Hvilke andre kunstnere må klippe vekk deler av verket sitt på denne måten? Kan du se for deg at Munch museet bare viser halve malerier, eller at Fritt vilt-regissøren må klippe ned filmen til halvparten når den vises på tv? Som dokumentarfilmskaper må du godta dette. En 80-90 min film må klippes ned til 50 min. for å vises på tv! Og i tillegg er det sjelden penger igjen til å gi regissøren betalt for denne jobben. For å få noe i nærheten av nok penger til å lage dokumentarfilm, er du i dag avhengig av å selge sjela de til tv. Dette må du også for å kunne søke midler fra Nordisk film og tv-fond for toppfinansiering.

Hvordan er det meningen at jeg skal overleve mentalt, fysisk og økonomisk i en slik bransje? Er det egentlig rom for å være freelance dokumentarfilmskaper i Norge?

Konklusjonen på filmfondets seminar ble: Er filmen din god får du alt, både kinodistribusjon og tv-visning. Det er jo flott! Men så rosenrødt er det da ikke. Selger du en visningsrett etter at filmen er ferdig, får du bare en brøkdel av det du ville fått om du gjorde et forhåndssalg. Problemet blir derfor at du som regissør aldri får betalt for jobben du har gjort så lenge Filmondet og tv-kanalene sjelden blir enige før filmen er ferdig.

Edward Dreyer i den eksterne redaksjonen i NRK overlater det til oss i bransjen å velge:Skal færre filmer bli finansiert med mer midler, eller skal NRK sørge for å fordele midlene slik at flere får betalt ned sine studielån?

Om jeg får 400 000 av NRK for å lage dokumentarfilm, men ingenting fra Filmfondet, eller omvendt, er jeg jo like langt og får fremdeles ikke betalt ned på studielånet.

Så ja, både NRK og Filmfondet bør på hver sin side gå inn med mer penger i de prosjektene de tror på, for da kan vi konsentrere oss om å lage film og ikke bare om å overleve.

Det er klart fjernsyet er et viktig medium for visning av dokumentar, det har det alltid vært. Men er det så vanskelig å innse at tv-dokumentaren og kino-dokumentaren er forskjellige måter å lage film på? Og hvorfor må en være avhengig av tv-kanalenes synspunkter når en ønsker å lage en kinodokumentar?

Jeg mener tv-kanalene bør stå for grunnfinansieringen av tv-dokumantarene og Filmfondet bør stå for grunnfinansiering av kino-dokumentarene. Det er to helt forskjellige verdener som ikke kommuniserer fordi de ikke snakker samme språk. Som Hilde Skofteland påpekte på seminaret bør dessuten tv-kanalene kunne sende helaftens dokumentarfilmer akkurat som de sender lengre fiksjonsfilmer. Er det egentlig så vanskelig?

Spørsmålet er: Får Norge gode filmskapere under slike forhold?

Vi befinner oss i en krigssone. Men det vi trenger er ikke krig, men en revolusjon innen finansiering og visningsformater for dokumentarfilm i Norge.

Gunhild Westhagen Magnor er dokumentarfilmskaper

Foto fra innspillingen av Michael Winterbottoms The Road to Guantanamo