En rekke forskere tar til orde for at Frankrike skal endre sin råflotte filmpolitikk. Systemet er blitt altfor kompleks og stadig nye ordninger er blitt innstiftet for å flikke over problemer, mener de. Dette er reformkrav som også kan få relevans for norsk filmpolitikk, tror Nils Klevjer Aas.
En rekke forskere tar til orde for at Frankrike skal endre sin råflotte filmpolitikk. Systemet er blitt altfor kompleks og stadig nye ordninger er blitt innstiftet for å flikke over problemer, mener de. Dette er reformkrav som også kan få relevans for norsk filmpolitikk, tror Nils Klevjer Aas.
I vår hjemlige debatt om filmpolitikk og filmstøtte har det franske eksempelet ofte ligget i bakgrunnen som en mer eller mindre eksplisitt referanseramme og inspirasjonskilde. For mange av oss har den franske kulturpolitiske linjen stått som et forbilde for statlig intervensjon til beste for filmkunst og filmproduksjon. Og franskmennene har vært – og er – selv stolte av sin filmpolitikk, som det hersker bred og samstemt parlamentarisk enighet om. I løpet av den senere tid har det imidlertid kommet to bidrag til debatten i Frankrike som stiller vesentlige kritiske spørsmål til nettopp det franske støttesystemet for kultur og audiovisuell produksjon.
Françoise Benhamou er Frankrikes ledende kulturøkonom, professor i sosialøkonomi ved universitetet i Rouen, forsker ved Sorbonne og (med)forfatter i flere utredninger om fransk kulturstøtte. Hennes debattbok <>Les Dérèglements de l’exception culturelle (Editions Seuil) kom ut tidligere denne måneden. Benhamou drøfter hele spekteret av støtte til kulturformål i Frankrike, altså ikke bare filmstøtten. Analysen hviler på en grunnleggende observasjonen av at fransk kulturpolitikk siden 2. verdenskrig har utviklet seg til å bli et lappeteppe. Stadig nye ordninger er blitt innstiftet for å flikke over problemer og utfordringer etter hvert som de har meldt seg. Verken i helhet eller sektorielt er politikken blitt gjennomgripende drøftet eller modifisert.
Om fransk filmpolitikk hevder Benhamou at ”systemet har mistet pusten … en ny modell må oppfinnes”. Systemet med mange og ulike ordninger er blitt altfor kompleks, både å styre po¬litisk, å forvalte og å navigere for aktuelle brukere. Dessuten produserer en del tunge støtteordninger – særlig den automatiske billettstøtten Agrément des Investissements – ”perverse effekter”: Benhamou ser en filmbransje som ”arbeider i skjul av støtteordninger som dekker produksjonskostnadene” og som derfor kan sette sine egne agendaer, snarere enn å oppfylle (kultur)politiske mål. De store aktørene produserer enten filmer som metter det hjemlige TV-markedet eller som imiterer Hollywood – fordi det er i deres egeninteresse.
Benhamou konkluderer med at det bør stilles kvalitetskrav som er fundert på klare kulturpolitiske mål for å tildele produksjonsstøtte: ”Man ledes til å stille spørsmålet om det ikke er på tide å gjenopprette balansen mellom automatiske og selektive støtteordninger … [en ny filmpolitikk] må manifestere seg ved en styrking av kulturargumentet … [og] øke beløpene som bevilges etter kvalitetskriterier”.
Forskere i GEM (Groupe d’Economie Mondiale, et frittstående forskningsinstitutt knyttet til det prestisjetunge Fondation Nationale des Sciences Politiques) har i tre rapporter tidligere i år spesifikt analysert den franske filmbransjen. Deres grunnlagsanalyse sammenfaller i stor grad med Benhamous, men statsviterne i GEM formulerer sine funn vesentlig mer direkte og kritisk. Blant forskernes konklusjoner:
– Fransk AV-produksjon mottar en faktisk støtte som er vesentlig større (49,2%) enn den nominelle (30,1%), pga. skjulte og/eller indirekte ordninger som skatte- og avgiftslettelser, infrastruktur- og arbeidsmarkedstiltak, regionale virkemidler osv.
– Støtten har økt over de siste ti årene, dels fordi det har kommet til enkelte nye støtteordninger, men ikke minst fordi de tyngste støtteordningene er automatiske.
– Støtten kommer i første rekke de få, store aktørene (”oligopoliet”) til gode og har ført til en konsentrasjon i bransjen. De store aktørene er enten vertikalt integrerte aktører på film- og videosiden (UGC, Gaumont-Pathé) eller eid av TV-selskaper (som dermed kan kanalisere sine lovpålagte bidrag til filmbransjen gjennom egne selskaper).
– Automatiske støtteordninger kompenserer ikke for markedssvikt, støtter ikke ”vanskelige verk” og fremmer ikke (kunstnerisk) kvalitet, men resulterer tvert imot i sjangerfilm og Hollywood-kopier.
I likhet med Benhamoun argumenterer GEM-forskerne derfor for en gjennomgripende reform av de franske støtteordningene til audiovisuell produksjon, med utgangspunkt i ”støtte etter selektive kriterier [som] effektivt korrigerer svakhetene i markedet for film ved at den støtter kvalitetsproduksjon og fremmer talentfornyelse. Av denne grunn bør den bevares og fortrinnsvis utvides … den selektive mekanismen bør innføres i den samlede strukturen av offentlig politikk [på sektoren]”.
Det sies ikke klart i noen av rapportene, men reformforslagene, både fra Benhamou og fra GEM-forskerne, har ikke bare spesifikk fransk relevans. De må også sees i kontekst av utviklingen i de overnasjonal rammefaktorene på det audiovisuelle feltet. Både EU-traktatens artikkel 151 og UNESCOs Konvensjon om beskyttelse av kulturelt mangfold tilbyr vern av nasjonale støtteordninger på kulturfeltet. Men beskyttelsen er i begge tilfelle knyttet direkte til forutsetningen om at støtten er legitimert av bona fide kulturpolitiske hensyn. Dette gjør en klarere tilknytning mellom kulturpolitikk, kulturpolitiske mål og sektorielle støtteordninger vesentlige, ikke minst i relasjon til fremtidige WTO-runder og evt. klagesaker innenfor WTO-rammene.
Innspillene fra forskerne i Frankrike er så vidt ferske at de foreløpig ikke har satt spor i den offentlige debatten. Om deres analyser og konklusjoner faktisk vil bidra til den reformbevegelsen de mener er nødvendig, gjenstår å se. GEM-forskerne minner om at det i politiske kretser i Frankrike over de siste fire-fem år har vært tatt til orde for nettopp en radikal gjennomgang av virkemidlene i filmpolitikken. Men samtidig påpeker de også at bransjemiljøet er splittet og at sterke interesser er opptatt av å bevare status quo.
Nils Klevjer Aas er rådgiver i Norsk filmfond.
Foto: Asterix og Vikingene
En rekke forskere tar til orde for at Frankrike skal endre sin råflotte filmpolitikk. Systemet er blitt altfor kompleks og stadig nye ordninger er blitt innstiftet for å flikke over problemer, mener de. Dette er reformkrav som også kan få relevans for norsk filmpolitikk, tror Nils Klevjer Aas.
En rekke forskere tar til orde for at Frankrike skal endre sin råflotte filmpolitikk. Systemet er blitt altfor kompleks og stadig nye ordninger er blitt innstiftet for å flikke over problemer, mener de. Dette er reformkrav som også kan få relevans for norsk filmpolitikk, tror Nils Klevjer Aas.
I vår hjemlige debatt om filmpolitikk og filmstøtte har det franske eksempelet ofte ligget i bakgrunnen som en mer eller mindre eksplisitt referanseramme og inspirasjonskilde. For mange av oss har den franske kulturpolitiske linjen stått som et forbilde for statlig intervensjon til beste for filmkunst og filmproduksjon. Og franskmennene har vært – og er – selv stolte av sin filmpolitikk, som det hersker bred og samstemt parlamentarisk enighet om. I løpet av den senere tid har det imidlertid kommet to bidrag til debatten i Frankrike som stiller vesentlige kritiske spørsmål til nettopp det franske støttesystemet for kultur og audiovisuell produksjon.
Françoise Benhamou er Frankrikes ledende kulturøkonom, professor i sosialøkonomi ved universitetet i Rouen, forsker ved Sorbonne og (med)forfatter i flere utredninger om fransk kulturstøtte. Hennes debattbok <>Les Dérèglements de l’exception culturelle (Editions Seuil) kom ut tidligere denne måneden. Benhamou drøfter hele spekteret av støtte til kulturformål i Frankrike, altså ikke bare filmstøtten. Analysen hviler på en grunnleggende observasjonen av at fransk kulturpolitikk siden 2. verdenskrig har utviklet seg til å bli et lappeteppe. Stadig nye ordninger er blitt innstiftet for å flikke over problemer og utfordringer etter hvert som de har meldt seg. Verken i helhet eller sektorielt er politikken blitt gjennomgripende drøftet eller modifisert.
Om fransk filmpolitikk hevder Benhamou at ”systemet har mistet pusten … en ny modell må oppfinnes”. Systemet med mange og ulike ordninger er blitt altfor kompleks, både å styre po¬litisk, å forvalte og å navigere for aktuelle brukere. Dessuten produserer en del tunge støtteordninger – særlig den automatiske billettstøtten Agrément des Investissements – ”perverse effekter”: Benhamou ser en filmbransje som ”arbeider i skjul av støtteordninger som dekker produksjonskostnadene” og som derfor kan sette sine egne agendaer, snarere enn å oppfylle (kultur)politiske mål. De store aktørene produserer enten filmer som metter det hjemlige TV-markedet eller som imiterer Hollywood – fordi det er i deres egeninteresse.
Benhamou konkluderer med at det bør stilles kvalitetskrav som er fundert på klare kulturpolitiske mål for å tildele produksjonsstøtte: ”Man ledes til å stille spørsmålet om det ikke er på tide å gjenopprette balansen mellom automatiske og selektive støtteordninger … [en ny filmpolitikk] må manifestere seg ved en styrking av kulturargumentet … [og] øke beløpene som bevilges etter kvalitetskriterier”.
Forskere i GEM (Groupe d’Economie Mondiale, et frittstående forskningsinstitutt knyttet til det prestisjetunge Fondation Nationale des Sciences Politiques) har i tre rapporter tidligere i år spesifikt analysert den franske filmbransjen. Deres grunnlagsanalyse sammenfaller i stor grad med Benhamous, men statsviterne i GEM formulerer sine funn vesentlig mer direkte og kritisk. Blant forskernes konklusjoner:
– Fransk AV-produksjon mottar en faktisk støtte som er vesentlig større (49,2%) enn den nominelle (30,1%), pga. skjulte og/eller indirekte ordninger som skatte- og avgiftslettelser, infrastruktur- og arbeidsmarkedstiltak, regionale virkemidler osv.
– Støtten har økt over de siste ti årene, dels fordi det har kommet til enkelte nye støtteordninger, men ikke minst fordi de tyngste støtteordningene er automatiske.
– Støtten kommer i første rekke de få, store aktørene (”oligopoliet”) til gode og har ført til en konsentrasjon i bransjen. De store aktørene er enten vertikalt integrerte aktører på film- og videosiden (UGC, Gaumont-Pathé) eller eid av TV-selskaper (som dermed kan kanalisere sine lovpålagte bidrag til filmbransjen gjennom egne selskaper).
– Automatiske støtteordninger kompenserer ikke for markedssvikt, støtter ikke ”vanskelige verk” og fremmer ikke (kunstnerisk) kvalitet, men resulterer tvert imot i sjangerfilm og Hollywood-kopier.
I likhet med Benhamoun argumenterer GEM-forskerne derfor for en gjennomgripende reform av de franske støtteordningene til audiovisuell produksjon, med utgangspunkt i ”støtte etter selektive kriterier [som] effektivt korrigerer svakhetene i markedet for film ved at den støtter kvalitetsproduksjon og fremmer talentfornyelse. Av denne grunn bør den bevares og fortrinnsvis utvides … den selektive mekanismen bør innføres i den samlede strukturen av offentlig politikk [på sektoren]”.
Det sies ikke klart i noen av rapportene, men reformforslagene, både fra Benhamou og fra GEM-forskerne, har ikke bare spesifikk fransk relevans. De må også sees i kontekst av utviklingen i de overnasjonal rammefaktorene på det audiovisuelle feltet. Både EU-traktatens artikkel 151 og UNESCOs Konvensjon om beskyttelse av kulturelt mangfold tilbyr vern av nasjonale støtteordninger på kulturfeltet. Men beskyttelsen er i begge tilfelle knyttet direkte til forutsetningen om at støtten er legitimert av bona fide kulturpolitiske hensyn. Dette gjør en klarere tilknytning mellom kulturpolitikk, kulturpolitiske mål og sektorielle støtteordninger vesentlige, ikke minst i relasjon til fremtidige WTO-runder og evt. klagesaker innenfor WTO-rammene.
Innspillene fra forskerne i Frankrike er så vidt ferske at de foreløpig ikke har satt spor i den offentlige debatten. Om deres analyser og konklusjoner faktisk vil bidra til den reformbevegelsen de mener er nødvendig, gjenstår å se. GEM-forskerne minner om at det i politiske kretser i Frankrike over de siste fire-fem år har vært tatt til orde for nettopp en radikal gjennomgang av virkemidlene i filmpolitikken. Men samtidig påpeker de også at bransjemiljøet er splittet og at sterke interesser er opptatt av å bevare status quo.
Nils Klevjer Aas er rådgiver i Norsk filmfond.
Foto: Asterix og Vikingene
