Norsk dokumentarfilm har blitt kritisert for å være for svak visuelt. – Problemet er mer grunnleggende, påpeker forsker Søren Birkvad. – Vi trenger å utvikle helt nye dokumentarister.

Diskusjonen rundt den norske dokumentarfilmens visuelle uttrykk fortsetter i forkant av Filmfondets seminar ”Hva er dokumentarfilm?” 16. november. Filmkonsulent Bodil Cold-Ravnkilde sa til Rushprint 11. oktober at hun savner prosjekter som beskjeftiger seg med filmens stil og estetikk, og at de fleste søknadene prioriterer research framfor det visuelle.

Søren Birkvad ved Høgskolen i Lillehammer, avdeling for TV-utdanning og filmvitenskap, har forsket mye på dokumentarfilm. Han er enig i Cold-Ravnkildes betraktninger, men mener at problemet stikker langt dypere.

–Problemet er mer grunnleggende konseptuelt, og handler om hvordan man møter virkeligheten. Mange dokumentarfolk opptrer på andres vegne når de lager dokumentarfilm, vi kan kalle det Mor Teresa-syndromet, som Rushprints redaktør Kjetil Lismoen skrev i Morgenbladet. Man kommer ikke mye videre hvis man sier at nå skal vi lage enda en Mor Teresa-dokumentar og prøve å frelse verden, og så sukrer pillen med spennende pene bilder. Det kan bli litt anstrengt.

Han mener at vi trenger helt nye dokumentarfilmskapere.

– Hvis dokumentaristene begynner å opptre på egne vegne, istedenfor på andres, er det et skritt i riktig retning. Her har de mye å lære av dokumentarfotografer, som interesserer seg for verden visuelt, som bilder, og har trening i å se det merkelige i det alminnelige og det alminnelige i det merkelige. Det er ikke dokumentarister alltid så gode til. De har heller en tendens til å bruke enkle bilder som bekrefter deres argumentasjon, men da er det ord som styrer, ikke bilder. Virkeligheten blir brukt som eksempelmateriale, som illustrasjon, noe som i seg selv er stedfortredende. Da er det et filter mellom deg og virkeligheten. Vi trenger også en annen type nysgjerrighet i forhold til det innholdsmessige. Å innta en ikke politisk korrekt holdning og nærme seg tematikken med mer frekkhet, som komikerne på norsk tv, kan i seg selv smitte av på bildene – istedenfor det ufattelig forutsigbare, politisk korrekte, sier Birkvad.

Han trekker fram Gunnar Hall Jensens Gunnar Goes Comfortable fra 2003 som et av få unntak i norsk dokumentarfilmflora.

– Gunnar Goes Comfortable hadde en levende visuell billedside som var forfriskende. Den hadde markant spennende bilder, og en sanselighet og skamløshet som var meget velgjørende, mener han.

På Filmfondets seminar er blant annet danske Jon Bang-Carlsen invitert som foredragsholder. Birkvad, som selv er dansk, mener at situasjonen i dansk dokumentarfilm har mye til felles med den norske, men at danskene har et viktig fortrinn.

– Dansk dokumentar minner om norsk, men i Danmark har man fyrtårn, nestorer som man ikke har i Norge. Det mangler i norsk dokumentarfilm: veteraner, dokumentarfilmskapere med stor pondus som representerer noe helt annet enn Mor Teresa-dokumentaren. Som Jon Bang Carlsen, han er et eksempel på en som tenker visuelt, med en annen type nysgjerrighet. Jørgen Leth er et annet eksempel, kontroversiell, omdiskutert, men som dokumentarist meget original. Han står også for en grunnleggende annen form for nysgjerrighet, og opptrer aldri på andres vegne. For ham er verden punkter, overflater, fragmenter. Hans utfordring til dokumentarister er: lag overflatiske dokumentarfilmer, som tar overflaten alvorlig. Jørgen Leths oppskrift er å ikke forklare, men vise frem, avslutter Søren Birkvad.

Foto: Michael Winterbottom under opptak til dramadokumentaren ”The Road to Guantanamo”