– Jeg opplever ikke Lullaby som fiktiv, men i fiksjon kan jeg fjerne filteret som beskytter menneskene jeg skildrer i dokumentarfilmene mine, forteller Margreth Olin om sin nye film Lullaby. Hele neste uke vises den spesielle novellefilmen på kino i Oslo.

Med Dei mjuke hendene (1998) og Kroppen min (2002) utmerket Margreth Olin seg som en dokumentarfilmskaper med noe på hjertet og en personlig signatur på filmene sine. Den personlige stemmen har gått som en rød tråd gjennom Olins arbeid, og var nok en av årsakene til at hun som eneste norske dokumentarist ble valgt ut til å delta i Lars von Trier og Zentropas ”dogumentar”-prosjekt, der Olin bidro med Ungdommens råskap (2004).

Olin skapte også fiksjon med kortfilmen Fråtseri, som inngikk i kompilasjonsfilmen De 7 dødssyndene (2000), men er nå klar med sin første frittstående novellefilm. Lullaby ble tildelt 1,6 millioner kroner i støtte av Filmfondet. Ifølge fondets nettsider er Lullaby ”en novellefilm om mennesker som lever i randsonen i vårt velstandssamfunn”. Margreth Olin mener likevel ikke at filmen skiller seg radikalt fra hennes tidligere dokumentarfilmer:

– Selv om Lullaby er en fiksjonsfilm, opplever jeg den ikke som så veldig fiktiv. Den kommer til å ligge tett opp mot virkeligheten, og i likhet med dokumentarene mine skildrer den en virkelighet og mennesker som jeg kjenner til, sier Olin til Rush Print.

Bysymfoni for Oslo
Lullaby handler om den unge mannen Falken, som har tatovert ”ADHD” i nakken for at ingen skal være i tvil om hvem han er. Filmen er ”en historie om avhengighet, avmakt og savn etter kjærlighet”. Falken blir spilt av Jørgen Enger, som er uten skuespillerutdanning. Olin forteller Rushprint at tidsperspektivet i Lullaby er begrenset, da handlingen konsentrerer seg om én natt i Falkens liv. I stedet for å sove sender den unge mannen meldinger til de fire kvinnene i sitt liv. Han søker kontakt, og filmen følger meldingene ut i natten.

– Jeg ønsket å lage en bysymfoni for hovedstaden, slik mange gamle europeiske dokumentarer ble kalt bysymfonier, som Regen av Joris Ivens. Lullaby betyr jo godnattsang, og filmen er slik sett en godnattsang for Oslo. Hovedrollen i filmen er skrevet spesielt med tanke på at en amatør skal spille den, og jeg og Jørgen Enger utviklet historien sammen. Det er en realistisk skildring av et miljø vi begge kjenner, og vi har vært opptatt av at filmen skal framstå som troverdig. Jeg må likevel understreke at Falken ikke ER Jørgen, for selv om det er realistisk, så er det altså ingen dokumentar, forklarer Olin.

Fremtidig spillefilm
– Samtidig som jeg har arbeidet med dokumentarene mine, har jeg i lengre tid hatt planer om et spillefilmprosjekt, og for min del vil Lullaby ha en direkte linje opp til en fremtidig spillefilm. Det er jo store forskjeller mellom produksjonsprosessene til en fiksjonsfilm og en dokumentar, så jeg fant ut at jeg ville teste fiksjonsformatet med en novellefilm før jeg eventuelt tar steget opp til spillefilmen. Jeg kjente Jørgen fra før, og i fjor sommer kom tanken på at jeg hadde lyst til å skrive noe for ham. Han har et godt ansikt, og jeg har alltid tenkt at han har det som skal til.

– Jeg hadde en idé, begynte å diskutere prosjektet med Jørgen i fjor høst, og fikk innspill fra ham og Thomas [Robsahm – red.anm.]. Så skrev jeg manuset i løpet av tre dager. Vi søkte Filmfondet om støtte før jul, og fikk det ganske raskt. Opptakene begynte i februar, og filmen har blitt klippet ferdig til Kortfilmfestivalen. Det var en rask og intens prosess, noe jeg likte godt med tanke på at jeg har brukt to-tre år på noen av dokumentarene. Det føles bra å få testet ut ting raskt. Jeg synes forresten at det er fantastisk at Filmfondet har en egen pott for novellefilm, det er et godt format å jobbe i.

Selv om Olin har laget fiksjonsfilmen Fråtseri tidligere, anser hun Lullaby for å være vesensforskjellig fra kortfilmen fra De 7 dødssyndene.

– Stemningsleiet i Fråtseri er helt annerledes enn i Lullaby, som i mye større grad er en bildefortelling. I Fråtseri var det syv personer i samme rom hele tiden, Lullaby er en tretti minutters film på ulike lokasjoner. Vi har tegnet byen med små midler, sier Olin.

Fiksjonens frihet
Når det gjelder produksjonsprosessen hadde Olin etter eget sigende en mye større stab på Lullaby enn hun har hatt på dokumentarproduksjonene sine.

– Det føltes bra, for tidligere har jeg vært min egen produksjonsleder og innspillingsleder, og tidvis gjort lyden selv. Nå har det vært mange dyktige folk involvert, og jeg har kunnet konsentrere meg mer om fortellingen, forklarer Olin.

– Det har vært et enormt energikick å oppleve at en hel stab vil filmen min godt, at så mange jobber hardt for den samme filmen. Det har vært en fin opplevelse, for dokumentarene har vært et mer ensomt prosjekt for meg. Jeg har bare hatt med meg et fåtall andre i prosessen. Men i likhet med de virkelige menneskene jeg har framstilt i dokumentarer, så lever Lullaby på den tillit og fortrolighet man evner å bygge til de som er både foran og bak kamera. Det handler om å skape trygghet for de som er med i filmen, så de kan vise frem hvem de er og hva de har. Slik sett er måten man nærmer seg folk den samme uansett om det dreier seg om fiksjon eller dokumentar – en film blir så god som de relasjoner den er bygget på.

Fjerne filteret
Men hva så med Olins prosjekt som filmskaper, der et tydelig samfunnsengasjement har skint igjennom i hver eneste film hun har laget. Hvordan opplevde hun overgangen for sitt eget syn på samfunnet og film?

– Lullaby ligger tett opp mot virkeligheten, en virkelighet og et miljø jeg kjenner. Jeg har filmet i miljøer som jeg skildrer i Lullaby tidligere, men ikke brukt materialet av hensyn til menneskene jeg møtte. For meg oppstår den største forskjellen mellom fiksjon og dokumentar når man støter på emner og personer som befinner seg i en etisk problematisk sone, filmer der mennesker må utlevere seg på et personlig plan. I en fiksjonsfilm kan man vise alt eksplisitt: Noen som dør, blir utsatt for overgrep, blir drept, utroskap, ting som man vanskelig kan vise i en dokumentar. Som dokumentarfilmskaper må man være seg sitt ansvar bevisst, og beskytte menneskene man portretterer. Man kan gå langt i hva man velger å vise i dokumentarer også, men da må man stå personene svært nært, og vite hva det innebærer for dem. De som er med i en dokumentar skal leve videre med filmens bilde – og andres bilde av en selv. Jeg kjenner at jeg bærer på noen historier jeg vanskelig kan løse innenfor dokumentarsjangeren, fordi jeg ønsker å tråkke over egne og andres grenser. Grenser for hva vi vil se og forholde oss til. I fiksjon kan man fjerne det filteret som beskytter menneskene i en dokumentar, men jeg er fortsatt opptatt av å omsette menneskelig erfaring på en måte som oppleves sann – i menneskelig forstand, sier Olin.

Total dedikasjon
Men uansett om Olin lager fiksjon eller dokumentar, ønsker hun å skildre en virkelighet og mennesker hun kjenner til, det er det som betyr noe.

– Jeg er ikke en allroundregissør som kan regissere hvilke manus som helst. Jeg må arbeide med et stoff jeg selv kommer på innsiden av. Tilgang er også viktig, og først når jeg har gjort omfattende research føler jeg at jeg kan skildre et miljø fra innsiden. Nå er det mennesker som befinner seg på skyggesiden av samfunnet. Jeg er opptatt av å få en innfallsvinkel som kanskje ingen andre har. For hvor mange filmer rekker man å lage? Det er viktig for meg å være hundre prosent dedikert på hvert eneste prosjekt, slik at jeg ikke blir lei og slutter å brenne for det jeg arbeider med. Eksempelvis lagde jeg Ungdommens råskap fordi jeg selv har et barn som var i ferd med å entre denne aldersgruppen, og ønsket å lære noe om ungdomsmiljøet. Jeg må ha en genuin interesse for det jeg gjør for at jeg skal klare å trenge inn i det nakne og ærlige, fastslår Olin.

Da Olin begynte å lage film visste hun ikke at hun hadde et ”prosjekt”. Men når hun ser tilbake kan hun selv også se den røde tråden andre mener å ha oppdaget.

– I min faste spalte i Dagbladet skulle jeg egentlig skrive i tekst det jeg ikke kunne fortelle på film, men oppdaget snart at det var det samme som presset seg frem. Man kan kalle det et slags sosialpolitisk prosjekt. Det høres kanskje kjedelig ut, men jeg er opptatt av rettferdighet, av å se mennesker. Jeg ønsker et likeverdig samfunn for alle, det driver meg og skinner gjennom i alle filmene mine.

– Historiene er der, det handler om språket man uttrykker dem gjennom. Hva jeg opplever poetisk. Grenseoverskridelse. Råhet. Sensualitet. Forfall. Og hva som er vakkert. Og hvor man finner det. Det er begreper og størrelser jeg forholder meg til, avslutter Margreth Olin, premiereklar med Lullaby.