– Søren Birkvads kritikk av norske dokumentarister har ikke fotfeste i virkeligheten, sier produsent Eystein Hanssen. Han mener de sprikende kravene fra Fondet og tv-kanalene er årsaken til norske dokumentarfilmers ofte tradisjonelle formspråk.
– Søren Birkvads kritikk av norske dokumentarister har ikke fotfeste i virkeligheten, sier produsent Eystein Hanssen. Han mener de sprikende kravene fra Fondet og tv-kanalene er årsaken til norske dokumentarfilmers ofte tradisjonelle formspråk.
I forrige ukes nyhetsbrev etterlyste filmforsker Søren Birkvad nye dokumentarister i norsk film. Han slutter seg med det til konsulent Bodil Cold-Ravnkildes kritikk av norsk dokumentarfilm som for lite visuelt spennende.
– Det vitner om mangelfull innsikt når en trygt plassert akademiker ved Høgskolen i Lillehammer sitter og bestiller en ny generasjon dokumentarister fordi dagens dokumentarfilmer ikke har den visuelle eller innholdsmessige kvaliteten bransjen ønsker, sier Eystein Hanssen, produsent og forfatter av boka ”Dokumentarfilmproduksjon”.
– Kritikken har ikke fotfeste i virkeligheten. Om man tilbyr en ny gruppe mennesker de samme begrensede økonomiske og distribusjonsmessige ressursene – skulle det da bli bedre? Det ville vært spennende å høre Birkvads argumentasjon for hvordan det skulle gå til. Har han noen gang forholdt seg til prosjektledere i TV2 og NRK som i jakten på seere gjør det de kan for å forflate innholdet – eller spisse det i sensasjonell retning, og samtidig forholdt seg til konsulenten i Filmfondet, som ønsker seg en helt annen film?
Hanssen mener at den viktigste grunnen til det ofte tradisjonelle formspråket i norsk dokumentarfilmproduksjon ikke er dårlige dokumentarister, men de sprikende kravene fra Fondet og tv-kanalene.
– Det er en vedvarende konflikt. Fondet og tv-kanalene etterspør to forskjellige produkter. Beslutningene i tv-kanalene om hva som kjøpes inn, tas i stor grad av journalister som ikke har samme forståelse av hva en film er. Journalister som har bakgrunn i skrevet journalistikk, har ikke nødvendigvis den visuelle ballasten til å foreta en filmisk vurdering. Det er et viktig poeng som har blitt borte i denne debatten. Vi har på en måte solgt sjela til djevelen, og er tvunget inn i en form, sier Hanssen.
Han mener at det viktigste grepet for å heve kvaliteten i norsk dokumentarfilm, er å bedre det økonomiske fundamentet.
– Det kan ikke være noen tvil om det. Jeg har 10-15 års erfaring fra dokumentarfilmproduksjon, og en utfordring som går igjen hele veien er penger. Det er alltid flere som ønsker å lage produksjoner enn det er behov for i markedet. Kjøperne i tv-kanalene utnytter dette, og de produksjonene som blir gjennomført får gjennomgående for lite ressurser. Det er en vedvarende respons på internasjonale pitcheforum: de to kanalene, spesielt NRK, bidrar for lite. Det er bortimot umulig å leve av å lage dokumentarfilm i Norge fordi det er for knappe ressurser. Alle må gjøre andre ting imellom produksjonene. Men dokumentarfilmen har en opplysende og oppdragende funksjon, som er viktig å holde ved like. Vi kan ikke overlate det til enkeltindividers vilje til å blø seg gjennom prosjekter, det offentlige har et ansvar, mener Eystein Hanssen.
Foto fra dokumentarfilmen ”Et steinkast unna”, produsent: Eystein Hanssen
Filmfondets seminar ”Hva er dokumentarFILM?” arrangeres 16. november på Frogner kino. Seminaret er gratis og primært rettet mot produksjonsbransjen i Norge. Påmeldingsfrist fredag 10. november. Programmet er nå klart og kan leses på Filmfondets hjemmesider.
– Søren Birkvads kritikk av norske dokumentarister har ikke fotfeste i virkeligheten, sier produsent Eystein Hanssen. Han mener de sprikende kravene fra Fondet og tv-kanalene er årsaken til norske dokumentarfilmers ofte tradisjonelle formspråk.
I forrige ukes nyhetsbrev etterlyste filmforsker Søren Birkvad nye dokumentarister i norsk film. Han slutter seg med det til konsulent Bodil Cold-Ravnkildes kritikk av norsk dokumentarfilm som for lite visuelt spennende.
– Det vitner om mangelfull innsikt når en trygt plassert akademiker ved Høgskolen i Lillehammer sitter og bestiller en ny generasjon dokumentarister fordi dagens dokumentarfilmer ikke har den visuelle eller innholdsmessige kvaliteten bransjen ønsker, sier Eystein Hanssen, produsent og forfatter av boka ”Dokumentarfilmproduksjon”.
– Kritikken har ikke fotfeste i virkeligheten. Om man tilbyr en ny gruppe mennesker de samme begrensede økonomiske og distribusjonsmessige ressursene – skulle det da bli bedre? Det ville vært spennende å høre Birkvads argumentasjon for hvordan det skulle gå til. Har han noen gang forholdt seg til prosjektledere i TV2 og NRK som i jakten på seere gjør det de kan for å forflate innholdet – eller spisse det i sensasjonell retning, og samtidig forholdt seg til konsulenten i Filmfondet, som ønsker seg en helt annen film?
Hanssen mener at den viktigste grunnen til det ofte tradisjonelle formspråket i norsk dokumentarfilmproduksjon ikke er dårlige dokumentarister, men de sprikende kravene fra Fondet og tv-kanalene.
– Det er en vedvarende konflikt. Fondet og tv-kanalene etterspør to forskjellige produkter. Beslutningene i tv-kanalene om hva som kjøpes inn, tas i stor grad av journalister som ikke har samme forståelse av hva en film er. Journalister som har bakgrunn i skrevet journalistikk, har ikke nødvendigvis den visuelle ballasten til å foreta en filmisk vurdering. Det er et viktig poeng som har blitt borte i denne debatten. Vi har på en måte solgt sjela til djevelen, og er tvunget inn i en form, sier Hanssen.
Han mener at det viktigste grepet for å heve kvaliteten i norsk dokumentarfilm, er å bedre det økonomiske fundamentet.
– Det kan ikke være noen tvil om det. Jeg har 10-15 års erfaring fra dokumentarfilmproduksjon, og en utfordring som går igjen hele veien er penger. Det er alltid flere som ønsker å lage produksjoner enn det er behov for i markedet. Kjøperne i tv-kanalene utnytter dette, og de produksjonene som blir gjennomført får gjennomgående for lite ressurser. Det er en vedvarende respons på internasjonale pitcheforum: de to kanalene, spesielt NRK, bidrar for lite. Det er bortimot umulig å leve av å lage dokumentarfilm i Norge fordi det er for knappe ressurser. Alle må gjøre andre ting imellom produksjonene. Men dokumentarfilmen har en opplysende og oppdragende funksjon, som er viktig å holde ved like. Vi kan ikke overlate det til enkeltindividers vilje til å blø seg gjennom prosjekter, det offentlige har et ansvar, mener Eystein Hanssen.
Foto fra dokumentarfilmen ”Et steinkast unna”, produsent: Eystein Hanssen
Filmfondets seminar ”Hva er dokumentarFILM?” arrangeres 16. november på Frogner kino. Seminaret er gratis og primært rettet mot produksjonsbransjen i Norge. Påmeldingsfrist fredag 10. november. Programmet er nå klart og kan leses på Filmfondets hjemmesider.