Kjønn og myter

– Ja, jeg er kvinne, kanskje same, iallefall nordlending og middelaldrende. Men jeg blir ikke mer synlig om slike klistrelapper forsvinner, bare om jeg får laget mer film, skriver regissør Anne Kjersti Bjørn i dette innlegget, der hun tar til orde for kvotering av kvinner.

– Ja, jeg er kvinne, kanskje same, iallefall nordlending og middelaldrende. Men jeg blir ikke mer synlig om slike klistrelapper forsvinner, bare om jeg får laget mer film, skriver regissør Anne Kjersti Bjørn i dette innlegget, der hun tar til orde for kvotering av kvinner.

Blir kvinner mer synlige og troverdige hvis de blir kvitt kjønnsklisteret, kvinnelig filmskaper?

Jeg tror ikke det, men jeg tror kanskje at vi blir synlige og mer troverdig hvis vi får laget mer film, og hvis vi med de filmene viser at det å fortelle historier har med engasjement å gjøre. Den skjeve fordelingen i norsk filmbransje tydeliggjør at mytene om kvinner som annenrangs kunstnere fins. Og jeg tror at både kvinner og menn er rammet av denne myten. Jeg mener at det bare fins et virkemiddel som vil hjelpe på det, og det er å innføre kjønnskvotering i forhold til bevilgningene til film.

Religionsviter Helene Næss (spaltist i Klassekampen) har en mistanke om at filmbransjen er influert av myten om at Eva ble skapt av Adams ribbein. Simone de Beauvoir skriver at menn får være mennesker, mens kvinner kun representerer sitt kjønn – det annet kjønn. Denne teorien får meg til å tenke på den gamle greske myten om at først besto verden av guder og menn. Men som straff for at menneskene bemektiget seg ilden, ga guden Zeus kvinnen til mannen. Mens han nøt hennes favntak ble han besmittet med død, armod, alderdom og sykdom. Er det rart man frykter kvinnen?

Jeg tror at forestillingene mytene har vært med å skape i vårt ubevisste er så sterke at det må politiske løsninger til for å bryte mønsteret. Konsulentene utøver skjønn, og de har ryggsekker på seg som alle oss andre. Kvotering er ikke særlig radikalt engang. Det praktiseres overalt ellers i samfunnet. Det kan forstås så enkelt at i de tilfeller man har valg mellom like gode prosjekt, velger man prosjektet med kvinner i nøkkelfunksjoner.

Så er det ikke så enkelt, fordi ”gutta” vil miste hegemoniet.

Men det er når vi definerer film som kunst at motstanden har kommet: ”Man kan ikke kvotere kunst”.

Men det gjøres i høyeste grad i dag gjennom produsentstøtte og talentutvikling.

Norsk filmfond har i flere år gitt produsentstøtte til produksjonsselskap de har tro på. Jeg spør om det er riktig å bruke kulturpenger som skal utvikle vår kulturelle egenart på den måten. Det vil si til næringsutvikling, polemisk sagt sikra ”gutta vi stoler på” inntekt, filmskapere som dessuten tjener fett på reklame. I reklamemarkedet er det dessuten enda færre kvinner enn i andre deler av filmproduksjonen.

For å kommentere talentutviklingen, vil jeg sitere den ofte siterte Ingmar Bergman. Han avviste sterkt i et radioprogram at han var talentfull. Talent, opplyste han, var en mynt i det gamle Romerrike. Det kan hende at hyggelige menn i riktig målgruppealder har flest talenter, det vil si inngangspenger. Begavelse kan derimot være medfødte biologiske eller sosiologiske gaver/evner personer får lov til å utvikle. Igjen kan det hende at hyggelige menn i riktig målgruppe får utvikle sine evner lettest.

Ja, jeg er kvinne, kanskje same, iallefall nordlending og middeladrende – må jeg hviske det – det gir visstnok ikke poeng i forhold til å utløse filmpenger?
Men nytter det å hviske når alle kan se det? Problemet for meg er ikke hva alle kan se, men mistro og bruk av kontroll og makt som skaper avmakt hos meg.

Gang på gang opplever vi at de store filmatiske overraskelsene kommer seilende inn fra sidelinjen, uten forventet suksess, men får oss til å sperre øynene opp og se noe for første gang!

Og jeg tror at det er her et sted at skoen trykker.

Når konsulentene velger å satse på det allerede utprøvde, tror jeg gjerne at kvinner kommer dårligere ut enn unge menn med stort pågangsmot.

Herskerteknikker som usynliggjøring og latterliggjøring rammer hardest de som føler de må kjempe ekstra.

Mistro, derimot, rammer alle. Og det er mye av det. Mistro til det ukjente.

Jeg sier i likhet med andre outsidere: La oss være det vi er enda mer og gjerne med humor og selvironi – mitt klistremerke blir da ” Ja, jeg er kvinnelige filmskaper, enda mer!”

Anne Kjersti Bjørn er filmregissør

Kjønn og myter

– Ja, jeg er kvinne, kanskje same, iallefall nordlending og middelaldrende. Men jeg blir ikke mer synlig om slike klistrelapper forsvinner, bare om jeg får laget mer film, skriver regissør Anne Kjersti Bjørn i dette innlegget, der hun tar til orde for kvotering av kvinner.

– Ja, jeg er kvinne, kanskje same, iallefall nordlending og middelaldrende. Men jeg blir ikke mer synlig om slike klistrelapper forsvinner, bare om jeg får laget mer film, skriver regissør Anne Kjersti Bjørn i dette innlegget, der hun tar til orde for kvotering av kvinner.

Blir kvinner mer synlige og troverdige hvis de blir kvitt kjønnsklisteret, kvinnelig filmskaper?

Jeg tror ikke det, men jeg tror kanskje at vi blir synlige og mer troverdig hvis vi får laget mer film, og hvis vi med de filmene viser at det å fortelle historier har med engasjement å gjøre. Den skjeve fordelingen i norsk filmbransje tydeliggjør at mytene om kvinner som annenrangs kunstnere fins. Og jeg tror at både kvinner og menn er rammet av denne myten. Jeg mener at det bare fins et virkemiddel som vil hjelpe på det, og det er å innføre kjønnskvotering i forhold til bevilgningene til film.

Religionsviter Helene Næss (spaltist i Klassekampen) har en mistanke om at filmbransjen er influert av myten om at Eva ble skapt av Adams ribbein. Simone de Beauvoir skriver at menn får være mennesker, mens kvinner kun representerer sitt kjønn – det annet kjønn. Denne teorien får meg til å tenke på den gamle greske myten om at først besto verden av guder og menn. Men som straff for at menneskene bemektiget seg ilden, ga guden Zeus kvinnen til mannen. Mens han nøt hennes favntak ble han besmittet med død, armod, alderdom og sykdom. Er det rart man frykter kvinnen?

Jeg tror at forestillingene mytene har vært med å skape i vårt ubevisste er så sterke at det må politiske løsninger til for å bryte mønsteret. Konsulentene utøver skjønn, og de har ryggsekker på seg som alle oss andre. Kvotering er ikke særlig radikalt engang. Det praktiseres overalt ellers i samfunnet. Det kan forstås så enkelt at i de tilfeller man har valg mellom like gode prosjekt, velger man prosjektet med kvinner i nøkkelfunksjoner.

Så er det ikke så enkelt, fordi ”gutta” vil miste hegemoniet.

Men det er når vi definerer film som kunst at motstanden har kommet: ”Man kan ikke kvotere kunst”.

Men det gjøres i høyeste grad i dag gjennom produsentstøtte og talentutvikling.

Norsk filmfond har i flere år gitt produsentstøtte til produksjonsselskap de har tro på. Jeg spør om det er riktig å bruke kulturpenger som skal utvikle vår kulturelle egenart på den måten. Det vil si til næringsutvikling, polemisk sagt sikra ”gutta vi stoler på” inntekt, filmskapere som dessuten tjener fett på reklame. I reklamemarkedet er det dessuten enda færre kvinner enn i andre deler av filmproduksjonen.

For å kommentere talentutviklingen, vil jeg sitere den ofte siterte Ingmar Bergman. Han avviste sterkt i et radioprogram at han var talentfull. Talent, opplyste han, var en mynt i det gamle Romerrike. Det kan hende at hyggelige menn i riktig målgruppealder har flest talenter, det vil si inngangspenger. Begavelse kan derimot være medfødte biologiske eller sosiologiske gaver/evner personer får lov til å utvikle. Igjen kan det hende at hyggelige menn i riktig målgruppe får utvikle sine evner lettest.

Ja, jeg er kvinne, kanskje same, iallefall nordlending og middeladrende – må jeg hviske det – det gir visstnok ikke poeng i forhold til å utløse filmpenger?
Men nytter det å hviske når alle kan se det? Problemet for meg er ikke hva alle kan se, men mistro og bruk av kontroll og makt som skaper avmakt hos meg.

Gang på gang opplever vi at de store filmatiske overraskelsene kommer seilende inn fra sidelinjen, uten forventet suksess, men får oss til å sperre øynene opp og se noe for første gang!

Og jeg tror at det er her et sted at skoen trykker.

Når konsulentene velger å satse på det allerede utprøvde, tror jeg gjerne at kvinner kommer dårligere ut enn unge menn med stort pågangsmot.

Herskerteknikker som usynliggjøring og latterliggjøring rammer hardest de som føler de må kjempe ekstra.

Mistro, derimot, rammer alle. Og det er mye av det. Mistro til det ukjente.

Jeg sier i likhet med andre outsidere: La oss være det vi er enda mer og gjerne med humor og selvironi – mitt klistremerke blir da ” Ja, jeg er kvinnelige filmskaper, enda mer!”

Anne Kjersti Bjørn er filmregissør

MENY