Med ”Etaten” har de kommuneansatte fått sin drama-dokumentar med Atle Antonsen som leder av Plan og bygningsetaten. Bak kamera står regissør Ole Endresen som gjerne utforsker estetikken i grå og kjedelige kontorlandskap.

– Jeg har jobbet mye med Atle de siste seks årene, med ”Lun aften” på Metropol og på sketsjer for ”Team Antonsen” og ”Tre brødre som ikke er brødre”, forteller regissør Ole Endresen.

Men ”Etaten” er Endresens første større tv-prosjekt.

– ”Etaten” er min idé fra starten av. Jeg ble inspirert av en juristkompis som jobber i en etat og lo mye av hans betraktninger over noen flasker vin. Vi lo mye av mennesketypene i byråkratiet og hvor mye tullball som fyller dagene – alle digresjonene. De trenger ikke å produsere noe, men kan bruke tida si på så jævlig mye annet. Og jeg snakket med Atle ganske tidlig, og han har vært med å skrive. Tor er hovedkarakteren, og det meste er fra hans perspektiv. Han jobber på et sted à la Jessheim, i Plan- og bygningsetaten i kommunehuset, sier han.

Selv om serien unektelig er inspirert av ”The Office” og ”Curb your enthusiasm”, er metaaspektet fraværende i ”Etaten”, som heller henter form og innhold fra NRKs dokudramaer.

– Det er ikke så mye pinlig i ”Etaten”. Det meste presenteres mer lystig for publikum, som for eksempel på ”Hurtigruta”, der det innimellom veksles mellom lystige stock shots og litt triste karakterer. Det er morsomt med en litt trist klangbunn, som i ”Fleksnes”. Serien er betraktende, mer inspirert av perspektivet i ”Campingliv” og ”Hurtigruta”. Å se i kamera er utbrukt. Jeg er jo fascinert av David Brent, men nå er det gjort. ”Curb…” er skrevet mer på sitcom-formel, med mye planting, men uten bokselatter. Vi skal ikke gjøre noe ut av at det er et dokumentar-team tilstede, men formen tillater en annen type spill. Som i ”Hurtigruta” ønsker vi å dokumentere disse etat-menneskene. Og bak ligger den samme tanken som i ”Campingliv”, der en hel episode kan handle om en katt under en campingvogn. Små historier løftes opp, og det skal oppleves dokumentarisk gjennom naturalistisk spill. Men vi vet ikke helt hvor vi ligger, sier han.

Endresen kan fortelle at fotografene har hatt en utfordrende jobb.

– Når det gjelder det tekniske og estetiske er det en utfordring for fotografene å gjøre det ”dårlig” nok. De må ta dårligere bilder enn de er vant til. De vet jo liksom ikke hva som skal skje og skal ligge litt etter. Etter hvert vet de når de skal panorere, men det er viktig å få det slepet av at de ikke vet. Det kommer til å ta denne uka for å være der, men det kommer seg. Serien skal gi inntrykk av å være skutt med mer eller mindre et kamera, med dokumentariske innganger og utganger, drysset med panoreringer og noe shot-reverse, som vektes riktig der det må, sier han.

Vil du lese hele saken? Tegn abonnement og få utgaven med artikkelen med på kjøpet:
ABONNEMENT