At Uro i år ble tatt ut til Cannes, var gode nyheter for filmen, men dårlige nyheter for etterarbeidsprosessen, forteller lyddesigner Tormod Ringnes. Her forteller han om den siste lydleggingen på filmen som fikk flere anmeldere til å høyne terningkastene.

Sluttprosessen på Cannes-filmen Uro viser til fulle hvor mye lydarbeidet kan bety for en film. For at filmen skulle nå denne viktige festivalen mistet vi flere uker med etterarbeid. Det ble lange dager under lydlegging, men siden vi hadde planlagt dette godt og visste hvor vi skulle, gikk det forholdsvis greit. Utfordringen startet da vi gikk i sluttmiks. I denne siste fasen skal hele filmens audiovisuelle uttrykk smeltes sammen. Med den nye fristen fikk vi bare 5 dager i sluttmiks, i stedet for de 13 dagene som var planlagt. Det sier seg selv at det krevde lange dager og kjappe avgjørelser for å få dette til, noe som dessverre påvirker sluttproduktet. En lydmann som har jobbet i 16 timer er ikke så dyktig som en lydmann med uthvilte ører.

Resultatet på miksen til Cannes var følgende: alle lyder og all musikk var på plass, men miksen var flat og uten dynamikk. Vi visste at dette ikke var den miksen vi ville ha. Det var med andre ord en lite tilfredsstillende filmopplevelse for regissør og stab da filmen ble vist i Cannes. Etter Cannes så vi gjennom filmen et par ganger og noterte alle detaljer i miksen vi ønsket å endre. Men det viktigste var den følelsen vi satt igjen med etter å ha sett filmen i sin helhet – med friske ører! Det var flere ting vi ville endre og andre steder ta klarere valg for å styrke historien. Vi flyttet også på en del musikk. Selv om vi hadde en ganske god dialogformiks allerede før Cannes, følte vi at vi nettopp der trengte å starte for å styrke det audiovisuelle utrykket. Det kunne være å hente frem små pust eller jobbe dynamisk med dialogen. Etter det bygde vi resten med klare valg og riktig dynamikk.
Var dette nødvendig, vil noen kanskje spørre. ”Filmen var da god nok for Cannes…”
Men faktum er at dette arbeidet resulterte i at tre aviser økte terningkastene og at flere anmeldere som så den endelige premierekopien, nå fremhevet lyd og musikk!

Da jeg startet med lydetterarbeid i 1993 var budsjettene en god del høyere enn i dag. Videre var tiden mellom ferdig klipp og premiere lengre. Det er helt klart at den digitale utvikling har endret arbeidet slik at vi i dag kan jobbe teknisk mye raskere. Dette har produsentene innsett, derfor er budsjettene lavere og tiden kortere. Teknisk har vi i dag bedre dialog, renere effekter og musikk. Men hvor blir det av ”det analoge, det dramaturgiske”? Vår tankeprosses er og blir analog. Den kan aldri digitaliseres. Kun gjennom å ta seg den tiden man trenger, oppnår man den kvaliteten man ønsker.

Et annet moment er at når ting skal gå så fort, så utsetter man som oftest å ta valg. Dette er noe som gjenspeiler seg i hele filmprosessen – faktisk helt fra opptaks-situasjonen. I lydetterarbeidet opplever vi det samme. Man sitter i formiks med filmen, gjerne i et mindre studio, og kjører gjennom filmen for regissøren. Akt for akt med dialog, musikk, effektlyder, atmosfærer. De digitale arbeidsstasjonene gjør at alle lydspor kan tas med til slike gjennomkjøringer. Og dette er et stort framskritt. Problemet er at regissøren på grunn av tidspress utsetter valgene. Det blir gjerne bare lagt til mer lyd. Flere musikk-kutt, mer fuglekvitter, flere muligheter, flere valg som skal taes. Alt skal nå avgjøres i siste runde – i sluttmiksen. Det er her skoen trykker som hardest. I sluttmiksen er det nemlig som oftest slutt på tiden. Det er ikke lenger tid i norsk film til en kreativ sluttmiks. Budsjettene er så barberte at de ikke tillater en normal avvikling av den naturlige mikseprosessen. For ti år siden var det vanligvis satt av 3-4 dager pr akt, nå er det skåret helt ned til en – 1 – dag pr akt. Vi ender altså opp med å mastre filmene, ikke mikse dem. Frustrasjonen kan nærmest bli utålelig for de involverte i denne prosessen. Det hele får preg av et kappløp mot den endelige dato for sluttføring.

Som nevnt tidligere, det er her noe av det ”analoge” i den gamle arbeidsprosessen har blitt borte. Det at man hadde tid til å tenke seg om, tid til å prøve ut løsninger, tid til å skape et kunstnerisk uttrykk. Miksing av en film er ikke blott en overføring av lyden til et valgt teknisk format. Miksing av en film skal være en prosess – en situasjon hvor vi i et kreativt samarbeide skal forme filmens endelige auditive uttrykk. Det er i miksen vår regissør ser filmen tilnærmet slik den vil fremstå på premieredagen. Kall det gjerne en modningsprosess. En modningsprosess både for regissør og alle kreative underleverandører, som f.eks. lyddesigner, komponist og produsent. En modningsprosess som skal skape trygghet. Man ser filmen mange, mange ganger og endrer uttrykket etter hva man opplever at filmen har uttrykksmessig behov for. Man gjør valg, og man finner – eller bør i hvert fall ha tid til å finne – trygghet for sine kunstneriske valg.

Nå er det ikke slik at absolutt alle filmer trenger tre-fire uker i sluttmiks. Men en film som innehar kunstneriske ambisjoner, slik de fleste filmer har, vil fremstå som mer helhetlig og som en bedre film dersom det vil bli lagt inn mer tid i miksen. Utsetter man å ta valg så lenge som man gjør nå for tiden, så burde det da i det minste være en naturlig konsekvens at man i denne aller siste fasen kunne få tilstrekkelig tid til å ta disse valgene. Eller sagt på en annen måte: tid til å gjennomføre en lydmiks på en forsvarlig måte. Både i USA og i Storbritannia har man forlengst vært igjennom denne tiden da alt skulle gå fortere enn fortest. I dag er flere og flere filmskapere på vei tilbake til den gamle typen miksetider. Den tiden som tillot kreative muligheter for å oppnå best mulig resultat, for alle involverte i den kreative prosessen – for regissøren spesielt, for filmens produsenter, og ikke minst: for vårt publikum.

Tormod Ringnes
Lyddesigner på Uro og ansatt i lydavdelingen på The Chimney Pot Oslo A/S