Det er mer kvinnelighet vi trenger i norske filmer, og ikke nødvendigvis flere kvinner, skriver regissør Stein Leikanger i dette innlegget.

Film er et forrykende feminint medium. All vellykket film er Weiblich* inntil det besatte. Og kjennetegnet ved de aller fleste av de store filmopplevelsene man har hatt er at filmskaperen, som oftest en mann, med pasjon har dyrket den kvinnelige protagonisten i filmen.

I Norge skal vi tilbake til 1967, og Pål Løkkebergs Liv, om vi ønsker å se et verk som viser hva man i andre land nærmest har skjønt instinktivt – at filmen er skapt til å dyrke det feminine i kvinnen. I norske filmer er kvinnen enten en administrator, eller et påheng – og aller helst en av gutta. Og gutta vet sjelden hva de skal gjøre med kvinnen dersom hun ikke bælmer en øl og drar en rap.

Fort! Tenk etter – forsøk å komme på en norsk film fra de seneste tyve årene som hyller kvinnen som erotisk, sensuell, feminin, mystisk, besnærende. Og der kvinnen står i sentrum, og ikke kun er pendant til hva gutta (som fomler med det å være menn) holder på med.

Våre ”kvinnefilmer” er problemverk. Dødsfall skal bearbeides. Familier skal forenes, eller skilsmisser skal inngås. Våre ”kvinnefilmer” er oppskriftsfilmer: slik takler du et brudd; slik ordner du arveoppgjøret; slik tar du deg en tur på byen med venninnene; slik er det i politikken/media/politiet…

Men våre kvinnefilmer handler meget sjelden om Kvinnen.
Vi skal ikke langt avsted før vi ser det motsatte. Colin Nutley har med besettelse dyrket Helena Bergström gjennom et stort antall filmer. Bergman var fanatisk i sin kvinnedyrkelse, og nølte slett ikke med å la Henne stå frem gjennom ulike dypt feminine portretter av sterke, svake, myke, mystiske og erotiske kvinner. Fra kontinentet, der ingen ber om lov før de sminker og lyssetter kvinner så man husker dem resten av livet, kan vi vasse i eksempler på vellykkede og langvarige samarbeid mellom filmskapere (som oftest menn) og deres favoritt-skuespillerinner.
Ta kvinnedyrkelsen ut av Fellinis filmer, hva sitter du igjen med? Fra Truffauts filmer, hva sitter du igjen med? Fra Jean Jaques Beineix? Konchalovski? Fassbinder? Kieslowski? Almodovar? (Som også dyrker kvinnen i mannen!)

Jeg hører alt innvendingen. ”Dette er fastlåste kvinneroller, diktert av menn. Det er ikke slik kvinnen ønsker å bli fremstilt.”
Det er selvsagt vås – politisk korrekt vås, men likefullt vås. Fanny Ardant, Catherine Deneuve, Charlotte Rampling, Vanessa Redgrave (hvis karriere ble skapt av Antonionis fremstilling av henne i Blow up), Emmanuelle Béart, Julie Delpy, Irène Jacob, Audrey Tautou … Representerer disse fastlåste kvinneroller? De har vært og er kvinner, forbilledlige Kvinner.

Skal vi ha en erotisk kvinne i en norsk film, henter vi henne gjerne inn utenfra. Og da selvsagt helst fra Danmark eller Sverige, siden hun dermed også får med seg en slant filmpenger. Eller også gjør vi henne utenlandsk – slik stakkars Pia Tjelta ble gjort til spanske Maria i Kvinnen i mitt liv (Dermed er det helt i orden å være litt gæern og fyrig). Da Thomas Robsahm ønsket å lage en erotisk film, la han den til Italia, med italiensk dialog, argentinsk protagonist og en italiensktalende Kjersti Holmen som drosjekjørende norsk skuespilleralibi. Og filmen handlet om mannen, ikke Kvinnen.

Nå som du har tenkt etter, vil du ha funnet at dette faktisk stemmer. Vi har ingen troverdige kvinneportretter i norske filmer fra de seneste tyve-tredve årene. Vi har noen riktig pinlige øyeblikk. Som da Henrik Scheele knadde Juni Dahrs bryster i Blackout. Eller Aksel Hennie gjorde det samme med Laila Goody i utedoen i Johnny Vang. Vi har elskov på en færingseng av sei. Eller Maria Bonnevie som tar av seg tøyet i (velg filmen) – ikke fordi det er pinlig å se Maria Bonnevie naken, gud forby. Men fordi regissørene ikke har visst hvorfor de ba henne ta av seg tøyet annet enn at det ville selge billetter, kanskje. Hun var faktisk strålende, påkledd, i Skjoldbergs Insomnia, i resepsjonen på hotellet. Jeg skulle gjerne sett en film om den karakteren – og jeg fikk jo se hva hun formår, som kvinne(r), i Christoffer Boes Reconstruction. Og Benedikte Lindbecks karakter Line i Du Pappa skulle jeg faktisk gjerne sett mer til, for eksempel hvorfor hun impulsivt forlot en mann på bryggen, og hvor det ble av henne etter at farsnevrosen i filmen var over. Men det var jo ikke Lines film.

Det skjedde spennende ting mellom Svein Scharffenberg og Ingerid Vardund i Bortreist på ubestemt tid – det var elektrisitet i luften. Når så du sist slikt mellom kvinne og mann i en norsk film?
Er vi nordmenn simpelthen redde for det kvinnelige i Kvinnen? Er det derfor filmene våre befolkes med guttekvinner, tøffe politidamer med motorsykkel og guttesveis, eller mødre og venninner? Men sjelden med furier, femme fatales (Det perfekte mord teller ikke), fristerinner, Afrodite eller Venus? I stedet får vi budeien, statsråden, statssekretæren, mediasjefen, politietterforskeren eller legen. Vi får yrker, karrierestrid og ungesjonglering – men sjelden kvinnens elskovslyst og pasjon.

Vi har kvinnene. Det er et stort antall av dagens filmskuespillerinner som med sug kunne spilt seg dypt inn i sanseorganene til kinogjengerne. Men de må som regel nøye seg med å være statister, eller suffløser, i handlingene de deltar i.
Er det kalvinistisk rasjonalitet som ligger til grunn for norsk films ”kvinnesyn?” Som fornekter kvinnens lidenskap, irrasjonalitet og gudevesen? Som finner kvinnens begjær problematisk og kvinnelig skjønnhet beklemmende?
De er så forbannet fornuftige og ordentlige, kvinnene i norske filmer. De jobber så godt de kan, og er mødre så godt de kan, lider så godt de kan og oppklarer mordmysterier så godt de kan. Og de er flinke til å riste på hodet over mennene i deres liv, og til å henge med gutta.

Det snakkes om kvotering og ”affirmative action” for å få opp kvinneandelen i norsk filmproduksjon, men det er å skyte på siden. Det er kvinnelighet vi savner i norsk film. Kvinner som tar grep, som fandenivoldsk, begjærlig eller selvoppofrende projiserer det feminine så hele verden setter seg opp i kinosetet og får lyst til å bli bedre kjent med norske kvinner.

* Das Ewig-Weibliche zieht uns hinan

Stein Leikanger er regissør av Da jeg traff Jesus med sprettert. Han er også en av Norges mest prisbelønte reklamefilmregissører.

Foto: Fra Francois Ozons ensemblefilm «8 Kvinner»