Norsk tv-drama har mye å lære av serien ”24” mener drama- og langfilmkonsulent i Filmfondet, Ivar Køhn. Her kommer han med en kommentar til Alex Iversens omtale av serien i siste nummer av Rushprint.

Alex Iversen hevder i siste utgave av Rushprint at sesong fem av ”24” avslører i større grad enn tidligere hva serien dypest sett er: ”Pulpete b-film underholdning, innpakket i et hyperraffinert formspråk.” Selv om jeg er enig i at serien er ekstremt underholdningsfiksert, så synes jeg den har større kvaliteter enn det – kvaliteter som vi kan ta lærdom av også i norsk tv-drama.

For et par år siden hadde jeg gleden av å besøke en av seriens skapere, Robert Cochran, på hans eget kontor i tilknytning til produksjonen. Selve studioet var en nedlagt industrihall litt innenfor Los Angeles. Kontoret til Cochran liknet kontoret til en hvilken som helst byråkrat, og selv er han en sympatisk fyr sånn like over 50. Han var veldig opptatt av at alle som skrev på ”24” var voksne folk med fast arbeidstid og prioritert familieliv. Vi satt en times tid og snakket om tv drama i Norge og USA og oppdaget vel at forskjellene i bunn og grunn ikke var så enormt store.
Når jeg leser Iversens mer analytiske artikkel om ”24” så synes jeg det gir en anledning til å bringe fram noen av de praktiske erfaringene – spesielt fra første sesongen – som Cochran var opptatt av.

Han vektla at konsentrasjonen alltid skulle være på den episoden de skrev for øyeblikket, ikke på de episodene de skulle skrive om en stund. Det viktigste var å få den enkelte episode til å fungere så bra som mulig. De sparte aldri gode ideer til senere episoder, eller lot være å bruke gode ideer fordi de ikke harmonerte med noe de hadde tenkt senere. ”Senere” var neste dags utfordring. I første sesongen hadde de derfor aldri noe overgripende treatment på hva som skulle skje gjennom sesongen. De hadde bare en viss idé om hvordan serien skulle slutte (at for eksempel Nina var den store forræderen på CTU var noe de ikke fant på før i episode 17, og da hadde de allerede spilt inn de første ni).

For å få nye vendinger og overaskende hendelser var metoden å spørre seg: Hva er det som i hvert fall ikke kan skje – og så la nettopp det skje. De stolte blindt på at kreativiteten var der også neste dag, i tillitt til at de ville finne en løsning til neste episode når den tid kom. Det var en veldig organisk prosess.

Den enkelte forfatter hadde også en totalt prestisjeløs holdning til eierforholdet i manuskriptet. Så lenge det ble bedre var det ikke viktig hvem som hadde ideen som ble brukt. I skrivergruppa, og spesielt mellom kreatørene Joel Surnow og Robert Cochran, praktiserte de tesen ”Last man standing”. Den som ikke var fornøyd fikk skrive om, og om noen reagerte, så fikk den som reagerte skrive om. Den som holdt ut lengst ”vant”. Hvis man gav seg så betydde det sannsynligvis at en ny omskrivning ikke føltes som en nødvendig prioritering.

Skrivergruppa var veldig stabil – og alle var med fra første møte og gjennom hele sesongen. Det betydde at alle var klare på visjonen som lå til grunn for ”24” – og at alle visste hva som var rett i forhold til deres serie. Hva som kunne bli sagt, hva som kunne bli gjort osv.

De hadde laget en begrensning for seg selv som gir utfordringer i innholdet: Serien skulle være humorløs. Det var et slags ytre grep som påvirket den indre dramatikken. Det skulle ikke vitses eller ironiseres. Det skulle være dønn alvor hele veien. Dette er jo i sesong fem fremdeles et veldig tydelig premiss – og kanskje en grunn til at serien er så tydelig.

Men fremfor alt var forfatterne opptatt av karakterene; karakterene var det viktigste. Det er lett å oppfatte ”24” som en plot-drevet serie, men man kan like vel hevde at den egentlig er ekstremt karakter-drevet. Plotet er selvfølgelig viktig for action-biten og følelsen av ”tikkende bombe”, men plotet i seg selv er likevel uviktig. Det er karakterne som er sentrale, og alle hendelser tar utgangspunkt i at de skal sette karakterenes indre egenskaper på prøve. Jack Bauer er en idealist som setter kallet om å redde Amerika som det viktigste, viktigere enn familie, venner og arbeidskamerater. Hendelsene i historien motiveres ut fra forfatternes ønske om å utfordre hovedkarakterenes vilje – og få ham til å innse hva han egentlig behøver. Derfor skjer det ekstreme ting med dem som gir ham kjærligheten han behøver, og derfor blir han alltid sviktet av sine overordnede. Karakterens idealisme både prøves og drøftes. Det er rollens karakter som avgjør hva slags plot som legges, og det er rollens karakter som driver plotet videre.

Selv om Jack Bauer sikkert appellerer til cowboy-Amerika, så er desillusjonen over nasjonens lederskap like tydelig. Jeg tror 24 har suksess fordi vi opplever at den etterligner vår samtid og stiller spørsmål om våre verdier. Det er mulig Jack Bauer er den tøffeste gutten i klassen, men hans motivasjon for å være tøff blir stadig utfordret. Og hva skjer når han innser hva han behøver og forstår at de han kjemper for for lengst har sviktet?

Ivar Køhn er Drama og langfilmkonsulent i Norsk Filmfond.