Det er ingen tvil om at tv-serien ”24” livnærer seg av terrortrusselen og paranoiaen etter 11. september, og at Jack Bauer er en helt etter de neo-konservatives smak. Hvorfor må vi likevel se serien, spør Alex Iversen i sin faste spalte.

Når det gjelder tv har jeg en relativt lav terskel for hva jeg kan la meg gripe av. Kanskje er det noe genetisk, kanskje er det en yrkesskade. Faktum er uansett at jeg regelmessig ender opp med å bruke tiden min på å se serier jeg innerst inne vet er ”a waste of time”. Som regel plager det meg ikke. Likevel, av og til hender det at forholdet mitt til en tv-serie utvikler seg til, i mangel av et bedre ord, en slags tvangshandling. Jeg bare må se, selv om jeg egentlig ikke har lyst. Ingen annen serie har brakt en slik følelse frem i meg oftere enn den amerikanske actionserien ”24”, nå midt i sin femte sesong på TV 2.

Da den første sesongen av ”24” ble avsluttet høsten 2002, skrev Jon Michelet en bekjennende kommentar i Klassekampen. Den gamle kommunisten Michelet hadde vært i rekonvalesens etter en operasjon, og hadde tilbrakt noe av tiden foran tv’n. Der hadde han blitt hektet på ”24”, og for første gang i sitt liv hadde han sett en amerikansk tv-serie fra begynnelse til slutt. Noe han i kommentaren tok sterk selvkritikk for: ”Jeg ble”, skrev han, ”forført av ”24”. Jeg ble snik-voldtatt av kulturimperialismen!”.

For meg er det ikke nødvendigvis politikken som har vært problemet. Gimmicken i ”24” er selvfølgelig, som tittelen antyder, at serien fortelles i ”real time”. Hver episode foregår i løpet av en av døgnets timer. ”24” kjennetegnes også av en tilsynelatende hypermoderne dramaturgi, aktiv bruk av split screens, og sjokkerende vendepunkter i slutten av hver eneste episode. Når jeg likevel ofte har spurt meg selv hvorfor jeg gidder, tror jeg det har å gjøre med at serien i lange perioder har gått på dramatisk tomgang. Selv ikke det heseblesende tempoet, split screen, de ”sjokkerende” plot-twistene, og et helt ensemble av høyst begavede skuespillerne klarer å dekke over at mye av det som skjer i serien er påklistrede effekter, eller at man utvikler plotlinjer bare for å få tiden til å gå. Ingen rollefigur i ”24” representerer dette bedre enn Jack Bauers datter Kim. Hun greide i løpet av de fire første sesongene det kunststykket å bli tatt til fange åtte ganger. Det var så man fikk lyst til å skyte henne selv, bare for å få plottet til å bevege ser fremover.

Til tross for at jeg har sett alle sesongene av serien, er jeg i dag helt ute av stand å redegjøre for hva som egentlig skjedde i de enkelte sesongene. Når jeg prøvde å tenke etter, fremsto ”24” i hodet mitt som et sammensurium av muslimske terrorister, russiske separatister, meksikanske narkobaroner, i tillegg til machiavelliske konspirasjoner i maktens korridorer, og et arsenal av masseødeleggelsesvåpen George W. Bush bare kunne drømme om å finne i Irak. Så da den femte sesongen startet opp i USA sist høst, hadde jeg bestemt meg. Nok er nok. Jeg orket ikke et døgn til med Jack Bauer. Trodde jeg.

Mot bedre vitende satte jeg meg ned for å se de to første episodene av sesong 5. Mest for å få et inntrykk av hva det handlet om denne gangen, i tilfelle noen skulle slumpe til å spørre. Få minutter inn i den første episoden får eks-president David Palmer, Bauers venn og beskytter, en kule i panna. Like etter sprenges to av Bauers nærmeste kollegaer i CTU i fillebiter. Og Jack, som egentlig er død, får skylda. Det skulle ikke mer til. Etter fem minutter satt jeg i klisteret. Og det er jeg glad for!

Den femte sesongen av ”24” er nemlig den beste så langt. Mennene bak serien, Joel Surnow og Robert Cochran, har i det femte forsøket fått til en perfekt balanse mellom konspirasjonsthriller, stoppeklokke-action og melodrama. Sesongen er i tillegg så smekkfull av usannsynelige plot twists at det trenges dobbelt dose «suspension of disbelief» for å svelge unna halvparten av det som skjer. Likevel er det så over en hver topp at man er tvunget til å le høyt, samtidig som man bare må gi seg over, og klamre seg fast i sofaen i spenning. I denne sesongen avslører ”24” i større grad enn før hva serien dypest sett er: Pulpete b-filmunderholding, innpakket i et hyperraffinert formspråk. Men akkurat nå finnes ikke mer underholdende tøys på tv enn dette! Og hvis det action du er ute etter, leverer ”24” varene. I valget mellom en hvilken som helst episode av serien denne sesogen, og en blockbuster som MI3 (et makkverk!), ville jeg valgt ”24” fremfor MI3 hver eneste dag i uken, og to ganger på søndag.

Hva så med politikken? Er serien så politisk reaksjonær som anti-imperialisten Michelet ville ha det til? Konservative kommentatorer og politikere har hyllet seriens kompromissløse moralske kamp mot terror. Pat Buchanan har utropt president Bush som vår ”Jack Bauer in the war on terror” (!). Og Bauer selv har et så avslappet forhold til tortur at han nok fremstår som en mann visepresident Dick Cheney finner inspirasjon hos. Likevel. Sannheten er nok heller, som filmskribenten Christoper Orr påpeker i siste utgave av det liberale magasinet The New Republic, at ”24” livnærer seg av terrortrusselen og paranoiaen etter 11. september, men at serien aldri har vært i nærheten av å ta opp denne problematikken på noen spesielt meningsfylt måte.

Handlingene til Jack Bauer har mindre å gjøre med Bush og krigen mot terror enn med sjangerkravene som stilles til enhver amerikansk actionhelt. Enhver superhelt må være bestemt, aggressiv, og alltid være villig til å heve seg over loven for å få gjort det som skal til for å redde verden. Når mange kaller dette konservativt, er det ganske enkelt fordi denne mytiske, populærkulturelle logikken ligner til forveksling på hvordan Bush-administrasjonen legitimerer alenegangen i krigen mot terror, motvilje mot den internasjonale krigsforbryterdomstolen, og forsøkene på å omgå Geneve-konvensjonen.

Kan det være at Jon Michelet likevel hadde et poeng? Det er mulig. Det forandrer ikke det faktum at akkurat nå er Jack Bauer den tøffeste gutten i klassen!