Filmbransjen er kanskje ikke den ”drittbransjen” Erlend Loe en gang hevdet. Men man må lære å takle sin egen drittdemon, konstaterer Vera Cruz i siste utgave av Rushprint.

For snart sju år siden traff jeg en person som skulle vise seg å bli svært viktig for min utvikling og framtid som manusforfatter. Jeg velger å kalle henne Kathrine. I mange år nå har Kathrine og jeg fulgt hverandre. Først på filmskole, siden i de første, skumle møtene med bransjen og nå til dagens situasjon hvor historiefortelling er vår hverdag og vårt levebrød. Vi har lest hverandres manus og samarbeidet på prosjekter. Vi har heiet hverandre fram eller stått sammen når en av oss har blitt utsatt for en udugelig konsulent eller en upålitelig produsent. Det er en relasjon av typen gjennom tykt og tynt. Et vennskap som tåler alt. For det gjør det vel?

En dag ringer Kathrine og har en fantastisk nyhet. Spillefilmmanuset hennes er antatt! Etter mange år og enda flere runder skal manuset hun så lenge har jobbet med bli film! En helaftens, ordentlig spillefilm! Det er til å juble over. Og det gjør vi selvsagt; gjennom telefonledningene, fra hver vår kant av landet. Jeg er så stolt og imponert og glad! Og det forteller jeg selvsagt. Først flere timer senere, da jeg er alene og skal legge meg, kommer noen tanker snikende. Tanker jeg helst ikke vil vedkjenne meg.

For noen år siden gikk Erlend Loe ut og kritiserte filmbransjen for manglende generøsitet. Han mente at folka i filmbransjen er smålige og ikke unner hverandre suksess. Noen ble provosert over Loes utspill. Noen mente til og med at han hadde dårlig språk når han valgte å omtale filmbransjen som en drittbransje.

Jeg begynte å tenke på denne debatten sammen kveld som Kathrine hadde ringt. For selv om jeg bare ville være generøs og stolt og glad, hadde jeg en ubehagelig følelse nederst i magen. Og jeg visste hva det var. God, gammeldags, grådig sjalusi. Misunnelse. En dødssynd, må vite!

Skulle jeg være misunnelig på Kathrine? Den kuleste jenta i klassen som jeg virkelig digger! Var det noen jeg unnet suksess og ville alt godt så var det vel henne! Så hvorfor ble jeg ikke kvitt den smålige, skamfulle og uverdige misunnelsen? Var det virkelig sånn at filmbransjen var en drittbransje? Og i så fall: var dette beviset på at jeg var den største dritten av alle?

Premieredagen kommer, og jeg klarer ikke holde meg lenger. Kathrine tar telefonen etter tre kim.
”Hei, søta!” sier hun,
Stemmen er blid og hektisk og jeg føler meg som verdens ondeste person.
”Det er noe jeg må si,” sier jeg.
”Ja?” sier Kathrine og slår av noe som må være en hårføner.
”Du vet at jeg unner deg dette?” sier jeg. ”At jeg er kjempestolt og glad på dine vegne?”
”Så skjønn du er,” sier Kathrine. ”Men jeg er nødt til å fikse håret nå”
Jeg trekker pusten raskt.
”Men jeg er misunnelig, også!”
Det blir stille i andre enden. Hjertet mitt slår litt fortere. Er det her vennskapet skal ta slutt? Etter sju fine år? Kathrine begynner å le.
”Selvfølgelig er du misunnelig,” sier hun.
”Å?” sier jeg.
”Tror du ikke jeg har vært misunnelig på deg?”
”Hæ?” sier jeg.
Kathrine begynner å ramse opp ting jeg har utrettet; bøker jeg har skrevet, dramatiseringer – det høres nesten imponerende ut når hun snakker om det på den måten. Men likevel. Jeg mangler noe vesentlig.
”Ikke noe av det der er spillefilm,” sier jeg.
”Sant nok,” sier Kathrine. ”Men dette er spillefilm. Møtes om en halvtime, da?”

Klumpen i magen er borte når jeg finner fram blomsterbuketten og ringer etter taxi. Misunnelsen er fremdeles der, men nå er den uttalt og ikke lenger så farlig. Dermed drar jeg av sted for å menge meg med bransjen.

Så er det snakk om en drittbransje?
Jeg er ikke sikker. Men jeg vet at så lenge jeg kan takle min indre drittdemon, og så lenge jeg er på parti med Kathrine, skal vi ta all dritten som måtte komme – og det på strak arm!

Vera Cruz er pseudonymet for en norsk forfatter med et bein i filmen og et i skjønnlitteraturen. Hun skriver fast i magasinutgaven av Rushprint.