Her er TV2s begrunnelse for å takke nei til å vise «Smaken av hund», slik den ble sendt på mail fra Odd Isungset til Jon Martin Førland og Are Syvertsen.

Til Jon Martin Førland og Are Syvertsen

Hei !

Jeg viser til vårt møte torsdag 11.mai der jeg fortalte at TV 2 etter lang tids vurdering ikke aktet å vise dokumentaren smaken av hund. Dere ba om skriftlig begrunnelse. Her kommer den:

TV 2 sa opprinnelig nei til dette prosjektet da det fikk støtte fra Fritt Ord. Vi valgte i stedet å gå inn i flere av de andre prosjektene som fikk midler fra potten til debattskapende dokumentar. Jeg sa likevel seinere ja til å se og vurdere denne produksjonen etter at den var ferdigstilt. Jeg gjorde allerede på det tidspunktet det klart at vi i utgangpunktet ikke hadde behov for flere dokumentarer i år. Jeg la derfor DVDen i bunken av filmer som jeg burde vurdere. Jeg beklaget at den første vurderingen tok lang tid. Men pågangen er såpass stor at jeg hele tiden må prioritere produksjoner som vi har inngått avtaler på, og interne produksjoner.
Etter å ha sett filmen, fortalte jeg at jeg syns det var mye som var bra der, og mye som var svært problematisk. Filmen inneholder en del god journalistikk, og en del spenstige formgrep. Men den inneholder også mange grep som er formmessig utfordrende, – og som i tillegg er i et grenseland både juridisk og etisk. Min første tilbakemelding var derfor at jeg helst kunne tenkt meg å lage en eller to sendinger i standard Dokument 2-format basert på noe av materialet, mens filmen med sine spesielle formgrep muligens kunne passe på festivaler. Dere var ikke enig i dette, og hadde et ønske om å forsøke å justere formen slik at den kunne passere i TV 2.
På dette tidspunktet var dokumentaren nokså agiterende i sin form. Dette dreide seg særlig om en del relativt smakløse klipp som sammenliknet samvirkebedriftenes informasjonsstrategi med nazistenes propaganda.
Jeg sa på det tidspunktet at en dempet versjon som beholdt en del av den personlige og agiterende formen fortsatt var problematisk på TV 2. Men jeg ga samtidig uttrykk for at jeg gjerne kunne ønske meg en sendeflate foren slik type personlig politisk dokumentar på TV 2, evt. i kombinasjon med en eller annen form for debatt. I en slik ramme ville det være lettere å gi rom for mer sarkastiske / kommenterende uttrykk. Jeg har gjort noen forsøk på å få til en slik sendeflate på TV 2, men har ikke lyktes i det.
Dokumentaren har derfor vært til vurdering som en del av Dokument 2s ordinære sendeflate. Det har vært svært delte meninger i vår redaksjon i synet på om den passet inn der, og i synet på om det var riktig av oss å sende dette.
Det som styrer mine vurderinger er i tillegg til innholdet i de enkelte dokumentarene også behovet for saker i en sesong, og en aktualitetsvurdering av innholdet. På et tidspunkt i midten av mars kom problemstillingen med industrialisert landbruk høyt på dagsorden. Samtidig ramlet et par andre saker som vi jobbet med. Derfor satte vi i gang prosessen for å få en rask klarering av den dokumentaren dere hadde laget. Det handlet særlig om å klarere dokumentaren etisk og juridisk.
Incakola hadde lovet de medvirkende at de skulle få se dokumentaren før den ble sendt. På grunn av dokumentarens spesielle form, syns jeg det var riktig at vi både la til rette for og var med på disse visningene. Vi strakk oss mye lenger enn vi pleier å gjøre på dette feltet. Selv om det i våre kontrakter står at produksjonsselskapet har det fulle og hele ansvar for at produksjonen holder juridisk og etisk, fant vi grunnlag for å følge denne prosessen tett.
Visningene og diskusjonene med de medvirkende har vært viktige og nødvendige. Jeg har som prinsipp at vi skal kunne se de vi eksponerer i øynene etter visning, og være sikker på at vi har behandlet dem skikkelig. Det betyr ikke at vi skal bøye etter for deres innvendinger, men at vi skal lytte, være sikre på fakta, og sikre på at tilsvarsretten er godt ivaretatt.
I denne dokumentaren har tilbakemeldingene fra aktørene vært usedvanlig sterke. De fleste reagerer på måten de har blitt klippet på. De opplever at meningsinnholdet i det de har sagt ikke er kommet med, men at det i stedet har blitt klippet fra perifere deler av intervjuet der de har bommet litt på antall tonn, eller på geografi, eller de har blitt klippet inn med setninger der de ber om at intervjuet stanses fordi temaet er utenfor deres ansvarsområde. Flere av aktørene har sagt at de er opprørt, at de føler seg krenket, at de føler seg lurt, og at de føler at premissene for intervjusituasjonen er brutt. Jeg skal vedgå at min holdning til denne produksjonen har forandret seg svært mye etter at jeg hørte de første reaksjonene fra de medvirkende.
I dokumentaren er det også brukt skjulte opptak, særlig skjulte telefonopptak. Dette er en omstridt metode som ifølge Vær Varsom-plakaten kun skal brukes i unntakstilfeller der dette er eneste metode for å få fram spørsmål av vesentlig samfunnsmessig betydning. Det er ikke av vesentlig samfunnsmessig betydning at en informasjonssjef i Landbruksdepartementet på en litt hissig måte avviser noen av de spørsmålene dere ønsker å stille. Jeg viser i den forbindelse til e-posten Løvik har sendt om dette. Når det gjelder de andre skjulte opptakene er flere av dem fjernet i løpet av den prosessen vi har vært gjennom. Ett av intervjuene, med en «sentral aktør» i gjenvinningsbransjen har ifølge dere skriftlig godkjent måten han nå blir brukt på. Dette dokumentet har jeg ikke sett. Dere hevdet også i vårt siste møte at jeg skal ha sagt at ett av de skjulte opptakene fra gjenvinningsstasjonen er uproblematisk. Det har jeg ikke sagt. Det jeg har uttrykt er at dette er en bruk av skjult opptak som jeg mener kan forsvares fordi den dokumenterer noe vesentlig som det neppe er mulig å fotografere på annet vis.
Jeg mener altså at dokumentaren er vanskelig i forhold til VVP 3.10 som fastslår at skjult kamera kun skal brukes i unntakstilfeller. Etter å ha møtt de fleste av intervjuobjektene mener jeg også at dokumentaren er problematisk i forhold til VVP 3.3 om å klargjøre premissene for intervjuene, og 3.7 om plikten til å gjengi meningsinnholdet i intervjuobjektenes uttalelser. Jeg tror vi fortsatt måtte gjøre mye med denne dokumentaren for å sikre oss mot en PFU-fellelse på disse punkter. Ofte ender PFU-klager om plikten til å gjengi meningsinnholdet med påstand mot påstand. Men i dette tilfellet er vi gjort kjent med at Gilde har skrevet ned alle de 80 spørsmålene som er stilt, og at firmaet deretter har reagert sterkt på det utvalget som er gjort når svarene er klippet inn. I en tid hvor vi som jobber med dokumentar opplever at stadig flere sentrale samfunnsaktører nekter å stille opp i TV-dokumentarer, er det neppe grunn til å tro at en film som dette vil gjøre det forholdet lettere.
For oss som jobber med aktualitetsdokumentar er det også viktig at dokumentaren er aktuelle. Den er fortsatt temaaktuell. Men det er en betydelig svakhet at de fleste intervjuene nå er over ett år gamle. Vi ender derfor opp med tidligere ministere, og tidligere styreformenn. Det kunne vi kanskje leve med, men det er en større svakhet å sende en dokumentar om dette uten at vi gjør nye intervju om e-coli.sakndalen og uten noe om maktkonsentrasjonen som sammenslåingen av Gilde og Prior representerer.
Jeg registrerer ellers at dere i vårt siste måte sa at jeg var uredelig i min argumentasjon for å takke nei til filmen. Jeg tåler såpass, men er naturligvis ikke enig. Jeg har brukt mer tid på denne enn på noen annen jeg har hatt til vurdering for en visningsrett. Jeg har lyttet til alle innvendingene fra aktørene. De fleste har kommet i møter hvor også dere har deltatt. Men jeg har også mottatt telefoner fra noen få av aktørene på tidspunkt hvor det har vært unaturlig å koble inn dere. De har ringt etter oppslaget i VG og spurt om vi kommer til å sende dokumentaren, og de har ringt for å samordne møtetidspunkt. Jeg har også mottatt telefoner fra kjøpmann Jacobsen, som av ulike grunner var en svært ivrig talsmann for at vi skulle sende filmen. For meg er dette også en naturlig del av prosessen i forhold til kvalitetssikringen av eksternt produserte dokumentarer.
Jeg forstår godt at dere er skuffet over vårt avslag etter en såpass lang prosess. Men i tillegg til det jeg har ramset opp her er det altså slik at jeg i skrivende stund ikke har behov for flere dokumentarer i 50-minutters format i 2006. Jeg har tvert imot for mange i min portefølje.

Mvh Odd Isungset