– Filmfondets spinndoktor

Elin Erichsen har en forbløffende evne til å skape sin egen «virkelighet». Sannhet og fakta er for henne tydeligvis ikke mer verd enn muligheten hun ser til å dreie leseren over på sin egen side, mener Amund Prestegård, som igjen har sett seg nødt til å svare på Elin Erichsen og Filmfondets svar på hans kritikk.

Elin Erichsen har en forbløffende evne til å skape sin egen «virkelighet». Sannhet og fakta er for henne tydeligvis ikke mer verd enn muligheten hun ser til å dreie leseren over på sin egen side, mener Amund Prestegård, som igjen har sett seg nødt til å svare på Elin Erichsen og Filmfondets svar på hans kritikk.

Elin Erichsen har en forbløffende evne til å skape sin egen «virkelighet». Sannhet og fakta er for henne tydeligvis ikke mer verd enn muligheten hun ser til å dreie leseren over på sin egen side.

På hvilket grunnlag tar hun seg den frihet å uttale at filmen «Peak Oil» er et dårlig eksempel for å illustrere den kritiske dokumentarens vanskelige kår?

Hun henviser til søknadsdokumentasjonen og konsulentens notater og fraværet der av indikasjoner om konflikt forbundet med fondets krav om at prosjektet skulle ha forhåndsavtale med en tv-kanal!

Da kan jeg utfylle, for leseren som ikke selv har opplevd en tilsvarende situasjon, og for å veie opp for Erichsens manglende evne til innlevelse, at når man over bordet blir fortalt av konsulent og produksjonskoordinator at prosjektet er veldig bra men at betingelsen for at man skal få tilskudd er at man har forhåndsavtale, ja da insisterer man ikke lenge på det motsatte. Man befinner seg på defansiven med et prosjekt man brenner for og som man vil ha igang så raskt som mulig. Man forholder seg til de rammer som settes av fondet selv om man måtte være uenig og gir uttrykk for det. Om dette ikke blir loggført av Filmfondet er saken uvedkommende.

Erichsen sveiver videre på sin «virkelighetsrokk» og kommer med den ene usannhet etter den andre for å sette den som kritiserer fondets praksis i et miserabelt lys. Hun skriver:

«Prestegård (Tropos dokumentar) foreslo selv Brennpunkt-redaksjonen i NRK. Intensjonsavtale var på plass allerede da det ble søkt om prosjektutviklingsmidler i april 2003. Dette var derfor ikke noe kontroversielt tema.»

Maken til oppspinn skal man lete lenge etter. Hele konseptet med en forhåndsavtale kom fra Filmfondets to representanter. Det forelå naturlig nok heller ingen intensjonsavtale da det ble søkt om prosjektutviklingsmidler i april 2003. Vi var ikke i kontakt med NRK før i september 2003.

Hun prøver å utradere selve grunnlaget for den kritikken Tellesbø og jeg har reist gjennom to kronikker i dagspressen og som jeg selv har ført videre her i RushPrint.

Kritikken av fondet reises som følge av den uheldige praksis som føres mht krav om forhåndsavtale, spesielt når det gjelder samfunnskritiske og sannhetssøkende dokumentarer. Da blir tv-selskapene en sensurerende instans både i forhold til form og innhold.

Dette ser det ut til at Erichsen igjen ønsker å bagatellisere og bortforklare ved å fornekte de faktiske forhold.

I november 2003 klarte jeg å få til en avtale med Brennpunkt. Da samarbeidet der skar seg (se tidligere innlegg) ble prosjektet frosset av juridiske årsaker. Da konflikten ble løst, 28 juni 2004, kontaktet jeg igjen Filmfondet som fortsatt insisterte (muntlig) på at jeg måtte ha forhåndsavtale for å få støtte. Jeg forsøkte da NRK nok en gang, men nå fikk jeg til svar fra Edward Dreyer at de ikke kunne se hvordan min film kunne heve seg opp på et kvalitetsnivå som NRK kunne akseptere! (Har vi ikke hørt den samme sangen derfra ganske nylig?) «Kvalitetssikring» er i NRK blitt et dekknavn for «sensur».

Affæren med NRK kostet meg en årsinntekt. Et ålreit forhold til kringkasteren som jeg hadde opparbeidet over en årrekke var gått i vasken og jeg hadde fortsatt ikke fått en krone i produksjonsstøtte !

Da jeg nok en gang henvendte meg til Filmfondet tror jeg de innså at det var på tide å vise en smule fleksibilitet. Jeg fikk da 200.000 til å lage filmen som var den første i verden til å ta opp problemstillingen omkring PEAK OIL. Den kunne ha stått ferdig ett år tidligere om jeg ikke var blitt tvunget inn i tv-kroken.

Om ikke dette er et godt eksempel på hvordan kravet om forhåndsavtaler kan stikke kjepper i hjulene for en engasjert produsent av sannhetssøkende dokumentar, ja da vet ikke jeg.

Filmfondet har ikke endret noe som helst.

Den årvåkne leser som har fulgt med i debatten om Filmfondets praksis mht krav om forhåndsavtale med tv-selskap vil ha måttet legge merke til at det hittil ikke har kommet ett eneste konkret signal fra Filmfondet om hvordan man vil forholde seg til samfunnskritiske og sannhetssøkende dokumentarer i fremtiden.

Vi bør kanskje prøve å glemme den uheldige praksis som fondet har ført til nå, og som jeg selv har fått erfare de smertefulle konsekvenser av, (selv om Erichsen prøver å fremstille virkeligheten annerledes), og vi skal se fremover, sammen med Filmfondet, for å finne en løsning på de utfordringer vi står overfor.

For at debatten skal komme over på et konstruktivt spor utfordrer jeg med dette direktør Stein Slyngstad til å skrive her i RushPrint hva fondet konkret har planlagt for å styrke den frie, samfunnskritiske og sannhetssøkende dokumentars stilling i Norge.

PS.

For å runde det hele av med litt humor har jeg lyst til å sitere Elin
Erichsens praktfulle avsluttende trestjerners selvspinn:

«Jeg har aldri ment å påstå at regelen er å gi støtte uten visningsavtale. Min forståelse av å villede er å gi inntrykk av at det er forskjell på teori og praksis. Det jeg har forsøkt å vise til er at det finnes en teori, men at praksis viser at den ikke er uten unntak.»

Amund Prestegård hilser

– Filmfondets spinndoktor

Elin Erichsen har en forbløffende evne til å skape sin egen «virkelighet». Sannhet og fakta er for henne tydeligvis ikke mer verd enn muligheten hun ser til å dreie leseren over på sin egen side, mener Amund Prestegård, som igjen har sett seg nødt til å svare på Elin Erichsen og Filmfondets svar på hans kritikk.

Elin Erichsen har en forbløffende evne til å skape sin egen «virkelighet». Sannhet og fakta er for henne tydeligvis ikke mer verd enn muligheten hun ser til å dreie leseren over på sin egen side, mener Amund Prestegård, som igjen har sett seg nødt til å svare på Elin Erichsen og Filmfondets svar på hans kritikk.

Elin Erichsen har en forbløffende evne til å skape sin egen «virkelighet». Sannhet og fakta er for henne tydeligvis ikke mer verd enn muligheten hun ser til å dreie leseren over på sin egen side.

På hvilket grunnlag tar hun seg den frihet å uttale at filmen «Peak Oil» er et dårlig eksempel for å illustrere den kritiske dokumentarens vanskelige kår?

Hun henviser til søknadsdokumentasjonen og konsulentens notater og fraværet der av indikasjoner om konflikt forbundet med fondets krav om at prosjektet skulle ha forhåndsavtale med en tv-kanal!

Da kan jeg utfylle, for leseren som ikke selv har opplevd en tilsvarende situasjon, og for å veie opp for Erichsens manglende evne til innlevelse, at når man over bordet blir fortalt av konsulent og produksjonskoordinator at prosjektet er veldig bra men at betingelsen for at man skal få tilskudd er at man har forhåndsavtale, ja da insisterer man ikke lenge på det motsatte. Man befinner seg på defansiven med et prosjekt man brenner for og som man vil ha igang så raskt som mulig. Man forholder seg til de rammer som settes av fondet selv om man måtte være uenig og gir uttrykk for det. Om dette ikke blir loggført av Filmfondet er saken uvedkommende.

Erichsen sveiver videre på sin «virkelighetsrokk» og kommer med den ene usannhet etter den andre for å sette den som kritiserer fondets praksis i et miserabelt lys. Hun skriver:

«Prestegård (Tropos dokumentar) foreslo selv Brennpunkt-redaksjonen i NRK. Intensjonsavtale var på plass allerede da det ble søkt om prosjektutviklingsmidler i april 2003. Dette var derfor ikke noe kontroversielt tema.»

Maken til oppspinn skal man lete lenge etter. Hele konseptet med en forhåndsavtale kom fra Filmfondets to representanter. Det forelå naturlig nok heller ingen intensjonsavtale da det ble søkt om prosjektutviklingsmidler i april 2003. Vi var ikke i kontakt med NRK før i september 2003.

Hun prøver å utradere selve grunnlaget for den kritikken Tellesbø og jeg har reist gjennom to kronikker i dagspressen og som jeg selv har ført videre her i RushPrint.

Kritikken av fondet reises som følge av den uheldige praksis som føres mht krav om forhåndsavtale, spesielt når det gjelder samfunnskritiske og sannhetssøkende dokumentarer. Da blir tv-selskapene en sensurerende instans både i forhold til form og innhold.

Dette ser det ut til at Erichsen igjen ønsker å bagatellisere og bortforklare ved å fornekte de faktiske forhold.

I november 2003 klarte jeg å få til en avtale med Brennpunkt. Da samarbeidet der skar seg (se tidligere innlegg) ble prosjektet frosset av juridiske årsaker. Da konflikten ble løst, 28 juni 2004, kontaktet jeg igjen Filmfondet som fortsatt insisterte (muntlig) på at jeg måtte ha forhåndsavtale for å få støtte. Jeg forsøkte da NRK nok en gang, men nå fikk jeg til svar fra Edward Dreyer at de ikke kunne se hvordan min film kunne heve seg opp på et kvalitetsnivå som NRK kunne akseptere! (Har vi ikke hørt den samme sangen derfra ganske nylig?) «Kvalitetssikring» er i NRK blitt et dekknavn for «sensur».

Affæren med NRK kostet meg en årsinntekt. Et ålreit forhold til kringkasteren som jeg hadde opparbeidet over en årrekke var gått i vasken og jeg hadde fortsatt ikke fått en krone i produksjonsstøtte !

Da jeg nok en gang henvendte meg til Filmfondet tror jeg de innså at det var på tide å vise en smule fleksibilitet. Jeg fikk da 200.000 til å lage filmen som var den første i verden til å ta opp problemstillingen omkring PEAK OIL. Den kunne ha stått ferdig ett år tidligere om jeg ikke var blitt tvunget inn i tv-kroken.

Om ikke dette er et godt eksempel på hvordan kravet om forhåndsavtaler kan stikke kjepper i hjulene for en engasjert produsent av sannhetssøkende dokumentar, ja da vet ikke jeg.

Filmfondet har ikke endret noe som helst.

Den årvåkne leser som har fulgt med i debatten om Filmfondets praksis mht krav om forhåndsavtale med tv-selskap vil ha måttet legge merke til at det hittil ikke har kommet ett eneste konkret signal fra Filmfondet om hvordan man vil forholde seg til samfunnskritiske og sannhetssøkende dokumentarer i fremtiden.

Vi bør kanskje prøve å glemme den uheldige praksis som fondet har ført til nå, og som jeg selv har fått erfare de smertefulle konsekvenser av, (selv om Erichsen prøver å fremstille virkeligheten annerledes), og vi skal se fremover, sammen med Filmfondet, for å finne en løsning på de utfordringer vi står overfor.

For at debatten skal komme over på et konstruktivt spor utfordrer jeg med dette direktør Stein Slyngstad til å skrive her i RushPrint hva fondet konkret har planlagt for å styrke den frie, samfunnskritiske og sannhetssøkende dokumentars stilling i Norge.

PS.

For å runde det hele av med litt humor har jeg lyst til å sitere Elin
Erichsens praktfulle avsluttende trestjerners selvspinn:

«Jeg har aldri ment å påstå at regelen er å gi støtte uten visningsavtale. Min forståelse av å villede er å gi inntrykk av at det er forskjell på teori og praksis. Det jeg har forsøkt å vise til er at det finnes en teori, men at praksis viser at den ikke er uten unntak.»

Amund Prestegård hilser

MENY