Tore Strømøy står i fare for å behandle mennesker på en måte selv den mest kyniske reality-produsent ville holdt seg for god til, mener Alex Iversen i sin faste spalte i bladutgaven av RUSHPRINT.

Jeg har sannsynligvis sett mer spekulativt TV enn de fleste. Først og fremst fordi jeg har studert TV i årevis, men skal jeg være helt ærlig, og det skal man jo av og til, har jeg ofte syntes det jeg har sett har vært mer underholdende enn man vanligvis bør innrømme i dannet selskap. Jeg har få problemer med nakenheten, fyllefestene og andre vulgariteter i Big Brother-huset. En populærkultur som fornekter sine vulgære og karnevaleske sider, er ikke verdt navnet sitt. Jeg synes heller ikke intime betroelser av den typen man kan komme over hos talk show dronningen Oprah Winfrey, eller hennes fremste disippel, Dr. Phil, er spesielt problematiske. For det meste handler det om å lufte følelser og livsproblemer det aldri ville vært plass til i den strengt saklige, og maskuline offentligheten mange mediekritikere rituelt etterlyser. Det er en god ting. Feministene på 70-tallet hadde nemlig rett i at det private ofte kan være svært så politisk.

I en av de beste medievitenskapelige bøker jeg har lest, ”Freaks Talk Back. Tabloid Talk Shows and Sexual Nonconformity”, viser mediesosiologen Joshua Gamson hvordan talk shows som ”Jerry Springer”, ”Ricki Lake Show” og ”Oprah”, i årevis var de eneste stedene der homser og lesber fikk slippe til med sine egne fortelinger og erfaringer. Og der de, faktisk, ble behandlet med betydelig verdighet. Gamson argumenterer overbevisende for at dette var demokratisering i praksis. Disse foraktede talk showene gav en stemme til en marginalisert gruppe som ellers ikke slapp til i offentligheten. Jeg tror Gamson er inne på noe vesentlig, og jeg tror det er riktig å si at den generelle intimiseringen av mediene, og det at stadig flere ”vanlige mennesker” slipper til på TV, har gjort mer godt enn vondt.

Likevel, av og til hender det at en blasert medieviter, som tror han har sett det meste, blir sjokkert og opprørt over noe han ser på TV. Og skal man tro mediene, var jeg ikke den eneste som fikk lørdagspizzaen i vrangstrupen da Tore Strømøy gjenforente 16- åringen Alexander med hans hikstende, og emosjonelt åpenbart ute av kontroll, colombianske mor Maria, ”live” på TV.

Hvorfor var dette så ille? Jeg har tidligere i denne spalten hevdet at noe av det fascinerende med reality-sjangeren, er hvordan den presser fram emosjonelle maskefall hos deltakerne. Selv om Strømøy sikkert ville benektet dette på det sterkeste, er det nøyaktig det samme han er ute etter i sitt program. Hele situasjonen var iscenesatt for å presse intime følelser til overflaten med maksimal effekt. Både hos mor og sønn. Men også hos oss som så på. Vi skulle la oss røre til tårer av den intense gjenforeningen. Hvorfor skulle Strømøy ellers nekte gutten å møte moren privat før de gikk i studio?

Vil du lese hele artikkelen?
Tegn abonnement og få bladet tilsendt: ABONNEMENT