Produsent John M. Jacobsen mener Rambøll-rapporten mangler sentrale perspektiver. I dette innlegget forklarer han hvorfor konsulentselskapets resonnementer og forslag etter hans mening vil få motsatt effekt av hva man ønsker.

Vi lever i en merkelig tid… Det var engang slik at personer med fagkunnskap og erfaring fortalte personer med mindre kunnskap hvordan tingene burde gjøres. I dag derimot, later det til at det er dem uten fagkunnskap som skal fortelle fagfolk hva som trengs for at alt skal gå så meget bedre. Slik dårlig fundert skråsikkerhet manifesterer seg gjerne gjennom særdeles høytlønnede konsulenter som foretar ”dypdykk” i en bedrift eller bransje for å produsere en voluminøs rapport fylt av mer eller mindre relevante tall og kurver før de flakser videre til neste oppdragsgiver.

Nå er det selvsagt forskjell, også på konsulenter. Når jeg tillater meg å være litt sarkastisk er det fordi det har havnet på min pult 107 sider med tittelen KARTLEGGING OG VURDERING AV UTVIKLINGEN I DEN NORSKE FILMBRANSJE. Bak dette dokumentet ligger et oppdrag tildelt Rambøll Management av Kulturdepartementets mediaavdeling. De ønsket en analyse av hvordan støtteordningen for film har fungert etter at den ble endret for fem år siden og forvaltningen overlatt til Norsk Filmfond. En analyse som Stortinget forutsatte da nyordningen ble gjennomført og som bransjen har sett på som nødvendig.

For uinnvidde består støtten til film i Norge av forhåndsstøtte, dvs penger produsentene søker om for å få ferdigfinansiert filmen, og billettstøtte som utbetales i forhold til spilleinntektene på filmen. Pengene disponeres gjennom to ordninger: Konsulentstøtte, dvs prosjekter som vurderes og utvikles i samarbeid med en av Filmfondets tre konsulenter, og den markedsbaserte ordningen der produsentene i prinsippet kan få bevilget 50 % av budsjettet – i virkeligheten nærmere 40 % eller mindre, avhengig av lanseringskostnadene – mot at man selv stiller med resten. Slike filmer forventes å selge over 100.000 billetter. I prinsippet skal ikke Filmfondet vurdere disse prosjektene, men stole på produsentens dømmekraft.

For å kunne gi et svar på hvor vellykket omleggingen i 2001 har vært er det en selvfølge å ta utgangspunkt i det som var Stortingets målsetting da omleggingen ble gjennomført. Rambøll-rapporten gjør det – på side 67 – men da ved å sitere en versjon fra 2004, ikke den som lå til grunn i 2001. Rambøll stiller heller ikke spørsmål ved de subtile omskrivningene som er foretatt i den filmpolitiske målsetting siden den gang. I det hele tatt er Rambøll-rapporten fri for ethvert historisk perspektiv. Den berører ikke hvorfor støtteordningen er som den er, og hvordan og hvorfor den har utviklet seg som den har gjort.

I 2001 het det i Stortingets vedtak at hovedmålsettingen med omleggingen var:

”Å få økt publikumsoppslutningen om norske filmer i alle visningsformer.”

I tillegg ønsket man å bygge ned byråkratiet, gi filmbransjen større ansvar og frihet og stimulere til økte private investeringer i norske filmer.
Dette hopper Rambøll-rapporten i det alt vesentlige over, noe som er svært bemerkelsesverdig i lys av oppdraget som er gitt.

Kulturdepartementet brøt den opprinnelige politiske målsetting ned i følgende resultatmål da man ga Filmfondet sin første føring i 2002:
1. Oppnå bred publikumsoppslutning om norske audiovisuelle
produksjoner.
2. Ivareta idé-, talent- og kompetanseutvikling.
3. Sikre barn og unge tilgang til audiovisuelle produksjoner.
4. Sikre et profesjonelt og sterkt produksjonsmiljø og kostnads-
effektive produksjoner.
5. Bevare, formidle og profilere norske audiovisuelle produksjoner.

Siden det neppe er noen grunn til å debattere punkt 2, 3 og 5 vil jeg her i det alt vesentlige konsentrere meg om de to viktige resultatmålene:

Oppnå bred publikumsoppslutning.

Sikre et profesjonelt og sterkt produksjonsmiljø.

Det som er fascinerende for en med lang fartstid både fra produksjon og distribusjon i Norge og utlandet, er at konsulentselskapet klarer å fremlegge resonnementer og forslag som etter min mening vil få diametralt motsatt effekt av hva man ønsker. Disse forslagene framsettes også uten noen form for faglig underbygging – det er i praksis kun snakk om synsing. Eksempelvis hevder de at billettstøtten er en premie, eller bonus, som primært suksessfilmene drar nytte av på bekostning av små produksjoner og små produsenter som trenger pengene mer. Dette er det rene vrøvl. Billettstøtten er ingen ”fortjeneste” eller ”premie”. Det er Statens beste virkemiddel for å tiltrekke seg privatkapital til bransjen og den brukes primært til å nedbetale kostnadene på en film. I praksis får billettstøtten private produsenter og andre investorer til å risikere penger som Staten ellers måtte utbetale fra egen kasse i forkant av produksjonen. Hvis filmen ikke spiller seg inn sitter produsenten igjen med tapet.

I stedet for å fjerne billettstøtten burde Kulturdepartementet heller se på muligheten for å utvide den. Det man i tillegg burde fokusere på er grep for å unngå at høy publikumsuksess og billettstøtte fører til lavere forhåndsstøtte og færre filmer det påfølgende år. Dette var ikke et problem for Staten i over 30 år. Hvorfor må det være det nå? Det er heller intet grunnlag for å hevde som Rambøll gjør at små selskaper lager kunstnerisk bedre eller mer dristige filmer. Mitt selskap Filmkameratene AS, som indirekte kalles ”større” i rapporten har faktisk levert den mest prisbelønnede norske filmen det siste tiåret, BARE SKYER BEVEGER STJERNENE. Vi har også vært med på å sikre Norge en av våre fire Oscar-nominasjoner – for VEIVISEREN. Nordisk Film som er Norges største produksjonsselskap sto bak de meget kunstnerisk dristige satsingene MOT MOSKVA og EN FOLKEFIENDE. Listen kunne vært gjort mye lengre. I Filmkameratene er vi absolutt interessert i å lage mer dristige filmer, men det forutsetter at de har et potensial i seg til å bli gode. Å være ”smal” eller ”dristig” er ikke det samme som å være god – vanligvis er det snarere tvert imot.

Aftenposten sier i en leder om vår nye regjerings ambisiøse tanker om norsk film:

”Det er ikke opplagt at flere produksjoner og mer folk i salen er det som skal til for at Norge blir den ledende filmnasjonen Giske så gjerne ønsker”.

Jo, det er faktisk opplagt. Det er intet land som kan betegnes som ”filmnasjon” som har klart å oppnå dette uten å ha en betydelig publikumsoppslutning rundt sine nasjonale filmer. Det er ikke det eneste som skal til, men går man etter høyt kinobesøk er det gode muligheter for at alt det andre følger med på kjøpet fordi vi da vil få dynamikk og vekst i bransjen. Det er noe særnorsk i synet at å være populær umulig kan være det samme som å være god. Men ser vi på filmhistorien har svært mange av de filmene som huskes som kvalitetsfilmer vært populære. ELLING blir ikke dårligere av å være sett av 700.000. Heller ikke FLÅKLYPA GRAND PRIX eller for den saks skyld VEIVISEREN.

Men ingen av disse filmene ble drevet fram av tanken om at vi nå skal lage ”kvalitet”. De tar alle utgangspunkt i en god historie. Går vi etter ”kvalitet” er faren stor for at det samme skjer igjen som skjedde på 70-tallet da Statens Filmproduksjonsutvalg og Norsk Film AS passet på at bare filmer av ”kvalitet” fikk forhåndsstøtte. Publikum snudde ryggen til norsk film.
I dag er nesten alle filmene fra den tiden glemt – bortsett fra Olsenbanden – som aldri fikk forhåndsstøtte, men som Teamfilm likevel klarte å lage takket være billettstøtten(!) som man nå foreslår fjernet.

Hva angår høy publikumsoppslutning er det klart for alle – muligens med unntak av Rambølls konsulenter – at den såkalte markedsbaserte støtteordningen er en formidabel suksess. I 2003 som var det første året med filmer finansiert utenfor konsulentsystemet, øket markedsandelen for norsk film fra 7.45 % (Filmfondets første årsresultat) til 18.22 %. Disse tallene er å finne i rapporten, men det Rambøll underslår er at de fire filmene som var markedsbaserte var alle store suksesser og sto for over 51 % av besøket (1.222.000 av 2.377.747 solgte billetter) eller en markedsandel på 9.30 % dvs 2.32 % pr film i snitt. Det er fire ganger bedre enn Filmfondets øvrige filmer. De 14 filmene som konsulentene hadde ansvaret for klarte til sammen ikke større markedsandel enn 8.92 % eller 0.6 % per film. Det er her på sin plass å minne om at det siste året da støtteordningen lå delt mellom Norsk Filminstitutt og AV-Fondet var besøkprosenten for norske filmer på 14.9 % fordelt på ni filmer, eller 1.6 % pr. film i snitt.

I 2005 sank besøket på norske filmer til 1.421.185, men årets tre markedsbaserte filmer svarte fremdeles for nesten halvparten av besøket, eller 658.000 billetter (46.2 %). De øvrige 18(!) filmene hadde en samlet markedsandel på 7.58 % eller 0.4 % per film.

Dette burde gi grunn for refleksjoner både i Filmfondet og i Kulturdepartementet, men disse tallene er ikke å finne i Rambøll-rapporten.

Nå virker det kanskje som jeg er motstander av konsulentsystemet og smalere filmer. Det er jeg ikke. Slike filmer har en naturlig plass i vårt nasjonale repertoar, men hadde man fått fram tilsvarende tall i næringslivet eller for den saks skyld i idretten er jeg ganske overbevist om at man umiddelbart ville utvidet omfanget av den vellykkede ordningen for å finne ut hvor langt man kan gå for å høste ytterligere positiv effekt. Det gjør man imidlertid ikke i Filmfondet. Der insisterer man på at filmkonsulentene fortsatt skal ha et overoppsyn med, og kontroll av majoriteten av de offentlige midlene.

I Rambøll-rapporten vises det til – nærmest som et fortrinn – at de konsulentbaserte filmene har lavere støtteintensitet enn de markedsbaserte. Grunnen til dette er at Fondet har sulteforet disse filmene med altfor lav forhåndsstøtte og hatt uprofesjonell høy forventning til deres publikumspotensiale. Når den konsulentstøttede filmen så ikke klarer å levere, enten kommersielt eller kunstnerisk, så er konsekvensen at de får lav støtteintensitet. Fondet unnskylder seg da ved å hevde at det er de populære filmene som har for høy støtte og at de skummer fløten av støttesystemet på bekostning av mer krevende filmer. Fondets påstand er grunnleggende feil. Det er ikke de populære filmene som får for høy støtte, det er Fondet som gir både de markedsbaserte og konsulentbaserte filmene for lav støtte, men dette slår verst ut for de smale filmene.

I det hele tatt går Rambøll i ring rundt besøksproblematikken bortsett fra når de i en bedriftsøkonomisk hjelpeløs argumentasjon går inn for å fjerne billettstøtten. Rambøll forestiller seg at dette vil gi innsparinger, som de igjen mener bør brukes til flere konsulentfilmer(!). Jeg skal se nærmere på dette nedenfor under den andre målsettingen:

Sikre et profesjonelt og sterkt produksjonsmiljø.

La meg si det kort: Man kan bare sikre et profesjonelt og sterkt produksjonsmiljø ved at det bygges en solid grunnmur under produksjonsselskapene, at de får anledning til kontinuerlig å produsere film og at de faktisk får lov å tjene penger og legge seg opp kapital når det er mulig å gjøre det.

At Rambøll helt åpenbart er uten reell innsikt i problemstillingene skjønner man klarest når de argumenterer for at ovennevnte delmålsettingen er ivaretatt gjennom Produsentstøtten. Til orientering for Rambøll – og andre uinnvidde – er produsentstøtten kun et 50 % bidrag til å utvikle konkrete filmprosjekter der pengene må dobles av produsenten for så å videreutbetales til manuskriptforfattere og/eller regissører. Denne støtten kan overhodet ikke brukes til drift av selskapene eller på annen måte være med på å holde et firma i live. Det er ikke noe galt med denne støtteformen, men det er galt å tillegge den andre dimensjoner enn den i utgangspunktet har. Det er i det hele tatt feil å kalle ordningen for Produsentstøtte når det i virkeligheten er prosjektutviklingsstøtte der pengene ikke ender opp hos produsentene, men hos manusforfattere og regissører.

Det som i virkeligheten har en betydning for bransjens vekst og soliditet er forholdet mellom kravet til innsats, inntjening og risiko. Når Filmfondet gjennom sin 5-årige eksistens har tvunget egenkapitalinnsatsen i norske filmer opp i 55 % i snitt som er en nær dobling på kort tid er dette direkte uansvarlig og umulig å opprettholde over tid. Rambøll kunne ha analysert dette grundig bl.a. ved å gå inn i regnskapene til hver enkelt film og sammenstilt dette med en analyse av produksjonsselskapenes årsresultater, men det gjør de ikke. De kommer bare med en masse irrelevant statistikk som heller tåkelegger et reelt problem enn å belyse det. I tillegg klarer de – etter å ha argumentert for å fase ut billettstøtteordningen – å få seg til å si at man selvfølgelig må regne på det først for å fastslå effekten. Et minstekrav til et seriøst konsulentselskap er at de ”regner på det” før de kommer opp med et konkret forslag.

Siden Rambøll ikke gjør det skal jeg belyse problematikken med et konkret eksempel:

Filmkameratene AS hadde i fjor premiere på to filmer, 37 ½ og IZZAT. Begge oppnådde gode kritikker og høye publikumstall. De endte på henholdsvis 2. og 5. plass i innspilte kroner på kino blant 21 norske premierer. Allikevel vil vi ikke tjene penger på noen av disse filmene på grunn av Filmfondets egenkapitalkrav. Det burde være rimelig klart for alle at en støtteordning der den nest største økonomiske suksessen ikke gir et solid resultat på bunnlinja, er moden for grundig revisjon. Rett nok får vi en cash flow til å dekke innbudsjetterte husleieutgifter og lønninger, men når filmene er utspilt står vi tilbake på null. Og det er med to filmer som er definert som suksesser! Disse to filmene mottok henholdsvis 5.900.000 og 4.900.000 i billettstøtte. 37 ½ mottok 7.000.000 og IZZAT 7.500.000 i forhåndsstøtte. Hvis vi skulle endt opp regnskapsmessig på nøyaktig samme sted vi befinner oss i dag ville 37 ½ måtte hatt 12.900.000 i forhåndsstøtte og IZZAT 12.400.000,-.
Det tilsvarer for 37 ½ en forhåndsstøtte på 85 % av produksjonsbudsjettet og for IZZAT en forhåndsstøtte på 74 %. Det vil si at 37 ½ ikke kunne blitt laget fordi Kulturdepartementets regelverk krever minimum 25 % egenkapital og IZZAT ville passert med et nødskrik.

Fremdeles ville ikke produsenten tjent penger, og det ville være langt fra noe overskudd å dele med opphavsmenn.

I virkelighetens verden måtte forhåndsstøtten vært enda høyere fordi ingen produsent vil ha noen motivasjon til å ta risiko når det ikke finnes mulighet for fortjeneste ved reisens slutt. Dette har også Kulturdepartementet i det vesentlige satt en stopper for ved å kreve 35 % tilbakebetaling av all fortjeneste uavhengig av størrelsen på Filmfondets innsats. Ser man dette i sammenheng med royalty og opphavsrettsavgifter som produsenten må betale, er i utgangspunktet over 50 % av mulige inntekter nå båndlagt før produksjonen starter. Har man så en eller flere investorer i bildet som også ønsker avkastning blir det ikke rare greiene tilbake for produksjonsselskapet å bygge en framtid på – og en sikker konkurs hvis man har et underskudd å dra på fra en tidligere film. Rambøll-rapporten tar opp dette, men kun ved å si at ”man finner tilbakebetalingskravet rimelig i sammenligning med andre land”.

Ja vel?

I Sverige, sier Rambøll, har de ikke tilbakebetaling overhodet og i Danmark får produsentene lov å beholde alle inntekter ubeskåret inntil de har fått
100 % avkastning på kapitalen. Hvordan kan da den norske tilbakebetalingen være ”rimelig”? Nå er det ikke riktig som Rambøll sier at de ikke har tilbakebetaling i Sverige, men det er i denne sammenheng ikke relevant. Det som betyr noe er om Staten mener alvor med målsettingen at de ønsker å bygge et sterkt produksjonsmiljø. Med dagens tilbakebetaling vil det være umulig. Rambøll reflekterer heller ikke over at midlene som blir tilbakebetalt er uten reell betydning for Filmfondets totale pott, men kan være av svært stor betydning for et lite produksjonsselskaps evne til å holde hodet over vannet over tid.

Det enkle regnestykket overfor viser at vi for å kompensere for bortfallet av billettstøtten må utbetale 85 % – eller mer – i forhåndsstøtte for å opprettholde dagens i hovedsak ulønnsomme status quo i bransjen. Det vil i praksis utgjøre omtrent det samme som man i dag utbetaler i billettstøtte, basert på dagens totalramme på ca 100 millioner i forhåndsstøtte og ca 57 millioner i billettstøtten (2004). Et annet problem ved å skifte fra billettstøtte til forhåndsstøtte som Rambøll hopper over, er at Staten da vil stille klokka tilbake til 70-tallet den gang filmbransjen tjente pengene sine på å avvikle selve produksjonene, ikke ved å være avhengig eller opptatt av publikums interesse for produktet.

La det være helt klart at uten en sunn produksjonssektor vil det heller ikke være noe sunt inntektsgrunnlag for regissører, manusforfattere, fotografer, skuespillere og andre som forsøker å leve av dette yrket. Det er ingen magisk formel som kan gjøre noe lønnsomt hvis det ikke er det. Når filmmedarbeidere og skuespillere har klagd sin nød gjennom de senere år fordi lønningene krymper, arbeidsdagen blir lengre og kravet om arbeidskreditter har økt så er dette en naturlig konsekvens av at Filmfondet nesten har doblet egenkapitalkravet for produksjonene fordi man har ønsket å få produsert dobbelt så mange filmer for uendrede filmbevilgninger.

Nå er det jo et gjennomgående tema i Rambøll-rapporten at produsentene er uprofesjonelle og lite dyktige til å selge sine produkter. Dette er en føring de har fått fra Filmfondet som liker å hevde dette ved enhver passende og upassende anledning. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne framstillingen og vil utfordre enhver bedriftskonsulent eller for den sakens skyld ansatte i Norsk Filmfond til å gjøre det noe bedre enn vi har gjort med filmene våre.
Så langt jeg kan se innehar ikke Filmfondet noen større kompetanse enn den man finner i de større private produksjonsselskapene som Paradox, Nordisk Film, Motlys, Speranza, 4 ½, Maipo o.a. Det er også interessant at Fondet tør påstå at vi er dårligere til å selge enn svensker og dansker. Norske produsenter bruker stort sett de samme ledende svenske og danske salgsagentene som alle skandinaviske produsenter. Det er derfor for lettvint å skylde på manglende kompetanse hos produsentene hvis norske filmer selger dårlig. Det kan faktisk være at Filmfondet har prioritert et repertoar som ikke kan selges utenfor Norge. Det hadde faktisk vært interessant om Rambøll-rapporten hadde tatt opp tråden fra høstens avisdebatt om Kulturdepartementets merkelige praksis med å besette styrene i norske kulturinstitusjoner hovedsakelig med folk uten faglig forankring innenfor det felt de er satt til å overse. Siden Norsk Filmfond ikke er noen forretningsvirksomhet er det bare én grunn til å ha et eget styre og det er at medlemmene skal vurdere administrasjonens faglige disposisjoner. Det er derfor uforståelig at ikke styret er sammensatt av et flertall tunge representanter for den bransjen de er satt til å betjene. En av de få stjernene i amerikansk flyindustri, Gordon Bethune i Continental Airlines, ble for en tid tilbake intervjuet av The New York Times. Der sier han at det ikke er noe hokus-pokus ved vellykket forretningsdrift, men altfor mange har glemt at ”hvis man er i klokkebransjen hjelper det å vite hvordan et urverk fungerer”. Det er ikke annerledes i filmbransjen.

Dette berører Rambøll-rapporten ikke, men den sier på side 68 at ”på årene som Filmfondet har eksistert er (det) bygd opp en ganske stor velvilje og tiltro til Filmfondets og filmkonsulentenes arbeid”. Ja vel…men da må man spørre seg hvorfor Rambøll lengre ut i rapporten (side 87) sier ”Først og fremst vitner mange av intervjuene med folk i bransjen om at det til dels mangler tillit til filmkonsulentenes arbeid, herunder særlig om deres vurderinger påvirkes av andre faktorer enn de offisielt formulerte kriterier for deres vurderinger”. Hva skal leseren egentlig tro på?

Den samme åpenbare skjevheten kommer til syne i rapportens innstilling om at Departementet bør legge Filmutviklingen og Utenlandsavdelingen inn i Fondet som i Sverige og Danmark fordi det er en merkelig konstruksjon å ha dette under forskjellige tak. Greit nok, men hvis vi bør ha det som i Sverige og Danmark, så burde man analysert om det var et feilgrep å skille ut Fondet som en egen enhet i 2001. I Sverige er alt samlet i Svenska Filminstitutet og i Danmark i Dansk Filminstitutt. Det er oppsiktsvekkende at Rambøll hopper over denne problemstillingen.

Vi har for et halvår siden fått en ny Kulturminister som har helt klare ambisjoner på filmens område. Dette er både gledelig og inspirerende. Han er til og med så radikal at han tør kvantifisere hva han ønsker:
25 % markedsandel og en vinner på en av de sentrale festivalene dvs Cannes, Berlin, Venezia… Jeg syns dette er flott! Det er ingen grunn til at ikke filmens resultater skal måles like konkret som en idrettsprestasjon. Men man blir ikke bedre i fotball bare ved å bestemme seg for ”å spille bedre”. Man får ikke større publikumsbesøk eller flere priser av å ønske ”å lage bedre filmer”, man får ikke fram en dynamisk filmbransje ved å belønne bransjen for å lage billige produksjoner og frata dem muligheten til å tjene penger. Hadde det vært så enkelt hadde vi vært ved målet for lenge siden. Da Drillo brakte norsk fotball opp og fram gjorde han det ved sin særlige fagkunnskap. Det er respekten for denne fagkunnskapen det er grunn til å etterlyse på høyeste hold i filmbransjen. Jeg tror det er fullt mulig å oppnå de resultatene som Kulturministeren ønsker seg. Men da må forholdene legges til rette for det, økonomien må gjøres sunn og det må telle mer å lykkes enn å ikke lykkes.

Hvis jeg var Kulturminister og ønsket et løft for norsk film ville jeg tenkt grundig over følgende:

1) Bytt ut styret i Norsk Filmfond.
Få inn et flertall bransjerepresentanter med lang erfaring fra produksjon og distribusjon. De er best skikket til å skille mellom skitt og kanel i de problemstillingene et slikt styre står overfor.

2) Få produksjonsselskapene til å ta utfordringen.
Legg både Rambøll og ECON rapporten til side og sitt ned med en håndfull av de største produksjonsselskapene. Før en dialog om hva som skal til for å bygge bransjen og oppnå regjeringens målsetting. Gi dem deretter de rammebetingelsene som skal til. Skal Giskes målsetting innfris vil det uansett være disse selskapene som må ta det største løftet.

3) Parker intern krangling om hvem som er viktigst i bransjen.
Dagens debatt om det er produsenter, regissører, bokholdere, kunstnere, kvinner eller menn som teller mest, minner om H. C. Andersens fabel der hodet og maven krangler om hvem som er viktigst i kroppen. Alle er like viktige! Bak hver film må det uansett stå et produksjonsselskap som er ansvarlig, og det selskapet må ha levelige vilkår. Alle i bransjen burde kunne samles om dette fordi alle vil dra nytte av det.

4) Fjern tilbakebetalingen.
Gi produsentene mulighet til å beholde pengene fra en suksess når den først oppstår. Krev heller som motytelse at produksjonsselskapet demonstrerer vilje til å være med å bygge bransjen.

5) Trekk fram igjen tanken om mindre byråkrati.
Still spørsmålet om Norsk Filmfond virkelig trenger å sysselsette så mange mennesker som det gjør i dag og om det ville vært best for alle om det ble lagt tilbake i Norsk Filminstitutt.

6) Vis dynamikk og mot i forhold til ESA.
I lys av filmstøtten i mange EU land, samt den nye holdningen hos EUs Kulturkommisjonær Viviane Reding, er det ikke uten videre gitt at vi trenger å gjøre knefall for ESA i norsk filmpolitikk. Men Kulturdepartementets representanter må ha vilje til å føre denne debatten på EUs egen banehalvdel.

7) Bygg bransjen – eller Filmfondet.
Hvis Kulturdepartementet ikke ser seg i stand til å gi produsentene levelige vilkår og større frihet, så får man heller ta konsekvensen og reetablere et nytt og enda mektigere Norsk Film AS. Da får man fullfinansiere filmene og selv ta det fulle tapet eller den fulle fortjenesten. Filmfondet har ved en rekke anledninger agert som om de var i ferd med å iføre seg den gamle kappen til statsselskapet. Enten må de få gjøre det fullt og helt – eller ikke i det hele tatt. Ja, takk – begge deler er særdeles dårlig politikk på filmområdet.

John M. Jacobsen er en av Nordens mest erfarne filmprodusenter. Han har produsert Veiviseren, Jakten på Nyresteinen, 37 1/2 og Izzat – blant mange andre filmer.