Vera Cruz er lei alt maset om fraværet av kvinner i norsk filmbransje. Men det var før hun leste en avisartikkel.

Du er sikkert drittlei av å lese om det. Det er i hvert fall jeg. Det stadig tilbakevendende temaet fravær av kvinner i norsk filmbransje.

At jeg er lei, betyr selvsagt ikke at jeg er uenig. Men spalteplassen som med jevne mellomrom tar for seg temaet blir som regel ikke mer enn en konstatering. En påpeking, en klaging – uten konklusjon eller visjoner om hva som bør gjøres.

Når jeg tar meg selv i å klage over noe prøver jeg å stille meg selv følgende spørsmål: Er dette noe du har muligheten til å gjøre noe med? Hvis svaret er nei, forsøker jeg å slutte å klage. Hvis svaret derimot er ja, har jeg følgende motto: ”Hold kjeft og jobb!”. Med andre ord: Jeg gir meg selv en smekk over fingrene hvis jeg forsetter klagingen uten å ha forsøkt å bedre situasjonen.

Dette er min lille leveregel, som i hvert fall i teorien fungerer bra. Men jeg hadde ikke tenkt å bruke spalteplass på å klage, verken over fravær av kvinner eller over noe annet. Jeg hadde ingen planer om å gjenta det som ofte sies, det som alle egentlig er enige i.

Helt til jeg for noen uker siden kom over en avisartikkel. Selv om den neppe var ment provoserende, og egentlig framsto som helst uskyldig, fant jeg en setning som vekket både engasjement og harme. Saken handlet om ”Orgie” – et nytt stykke på Torshovteatret. (Og selv om teater ikke er film, dreier dette seg om skuespillere og rollefordeling, og burde dermed være relevant også for filmbransjen.)

Artikkelen fokuserte på, og inneholdt intervjuer med, Trond Espen Seim og Jon Øygarden, som deler stykkets hovedrolle – den døde og den levende versjonen av ham. Avisteksten tok for seg denne mannens historie og psykologi, før den mot slutten føyde til at de to kvinnelige skuespillerene som også er med ”har rollen som henholdsvis kone og prostituert”.

Jeg har ikke sett stykket på Torshovteatret, og for alt jeg vet er det store, dyptloddende og komplekse roller disse kvinnelige skuespillerne har fått tildelt. Jeg håper det! At det er de mannlige skuespillerne som intervjues er heller ikke oppsiktsvekkende, med tanke på at det er disse som utgjør det faste ensemblet. Men likevel. Likevel! Å bli avspist med en linje, et ”henholdsvis” er så stusslig!

I forbindelsen med dramaserien ”Svarte penger” leste jeg et intervju der skuespiller Ane Dahl Torp uttrykte stor glede over rollen hun var tildelt. Hun skulle nemlig ikke framstille en karakter som var noens kone, kjæreste, søster eller venninne – men som hadde sin plass i historien i kraft av seg selv. Skuespilleren fikk det til å høres ut som et svært så sjeldent unntak, og antagelig er det dessverre slik.

Når det snakkes om mangel på kvinner i filmbransjen fokuseres det først og fremst på det lave antallet kvinnelige regissører. Jeg ser gjerne at det kommer flere kvinnelige regissører, (og produsenter og fotografer osv) men for kinopublikum må vel hva og hvem de ser være vel så viktig som navnene på rulleteksten. Så hvor blir det av damene på lerretet? De som er noe mer enn søstre og mødre og ekskoner?

Da regissøren av den svenske filmen Tjenare Kungen Ulf Malmros besøkte «Store Studio», ble han spurt om hvor bevisst eller politisk motivert det var at han brukte jenter i hovedrollene. Regissøren svarte at han var opptatt av historien han ville fortelle, ikke av hva hovedpersonene har mellom beina. Jeg synes dette er en strålende holdning! Men hvis skuespillernes kjønnsorgan er noe litt ”uviktig” eller ”tilfeldig”, hvorfor ender vi i Norge så ofte opp med kuk?

Så hvordan konkluderer jeg min klagesang? Hvis det er noen som fortjener empati her, er det i hvert fall ikke meg. Frustrasjonen må være adskillig større blant dyktige kvinnelige skuespillere som stadig havner i båsen for biroller. Selv har jeg hatt liten grunn til å klage. Jeg bør heller følge mottoet mitt om å holde kjeft og jobbe. Og det akter jeg å gjøre, helt til hovedpersonen jeg nå utvikler finner veien til lerretet. Hun har ikke kuk. Bare baller.

Vera Cruz er pseudonymet til en etablert norsk skjønnlitterær og filmforfatter. Spalten finner du i bladutgaven av Rush Print.