Rapporten «Kartlegging og vurdering av utviklingen i den norske filmbransjen» er så full av elementære feil og svakt funderte konklusjoner at den har liten troverdighet. Hvis Rambøllrapporten var en film har den sviktet både på manus og regi, mener regissør Elisabeth Sjaastad.
Rapporten «Kartlegging og vurdering av utviklingen i den norske filmbransjen» er så full av elementære feil og svakt funderte konklusjoner at den har liten troverdighet. Hvis Rambøllrapporten var en film har den sviktet både på manus og regi, mener regissør Elisabeth Sjaastad.
Etter omleggingen av filmstøtteordningene i 2001 skal resultatene så langt evalueres. Norsk film har hatt en positiv utvikling. Hvilke grep kan gjøre norske filmer enda bedre? Dette var utgangspunktet for mandatet Rambøll fikk fra Kultur- og kirkedepartementet, all den tid offentlig tilskudd til filmproduksjon har som formål å sikre publikum norske produksjoner av høy kvalitet.
God kunst og god forskning har flere ting til felles. Gjennom bearbeidelse av et tema eller analyse av en situasjon kan man kaste nytt lys over en gammel problemstilling. Men det forutsetter en klar visjon om hvilken problemstilling man egentlig undersøker og hvorfor, samt evnen til å stille de riktige spørsmålene.
Det er her Rambølls kart ikke stemmer med terrenget. Den oversikten de presenterer holder ikke lenger enn hundremeterskogen. De har ikke stilt de vesentligste spørsmålene, og kommer dermed opp med feil svar.
Norsk filmproduksjon må nødvendigvis forholde seg til et lite hjemmemarked og begrensede økonomiske rammer. Rambøll har i sin rapport stirret seg blind på økonomi og forretningsdrift.
Men vi må se på hvordan de økonomiske, menneskelige og kunstneriske ressursene forvaltes.
Professorene Revang og Løwendahl ved BI skriver på www.bi.no: «Våre forestillinger om hva som er god organisering, ledelse og strategi har primært blitt utviklet på forutsetninger som passer i en industriell sammenheng….modellen fungerer godt så lenge råvarer og produkter er fysiske, men ikke fullt så godt når både input og output er kunnskap».
Næringsgrunnlaget for norsk film ligger i foredlingen av den kunstneriske råvaren som er filmidéen slik den utformes av manusforfattere og regissører. Uten disse er det ingenting å produsere, distribuere eller eksportere.
Rambøll konstaterer at mye kunstnerisk kompetanse forsvinner ut av bransjen på grunn av manglende kontinuitet. Deres paradoksale svar på de fleste utfordringer i filmbransjen er at vi må få store produksjonsselskaper.
”En større innovasjon i den norske filmbransjen vil være avhengig av at produksjonsselskapene utvikler seg mot å bli store og sterke nok til å ivareta innovasjonen”.
Samtidig finner Rambøll at norske produsenter mangler både grunnleggende formalkompetanse og vilje til å satse utradisjonelt.
Når det videre fremheves at den sterke norske kort- og dokumentarfilmtradisjonen har en meget solid innovasjons- og talentutviklingsbase, glemmer man samtidig at den i all hovedsak er drevet frem av filmskaperne selv. Norsk filmfonds rigide krav om at bevilgningen må gå gjennom en etablert produsent fører til at noen produsenter inngår samarbeid ut fra et økonomisk motiv.
Dette blir sjelden en suksess, verken for filmen eller filmskaperen.
BI professorene bemerker videre: «I praksis ser en imidlertid mange eksempler på at etablerte maktsentra forsøker å bevare det eksisterende idealet eller handler som om de ikke forstår de nye realitetene….Problemet er bare at modellen ikke lenger er egnet til å løse utfordringene».
Her kan det være nyttig å se på erfaringene fra den norske platebransjen. Da nedgangen i platesalget nådde bunnen for noen få år siden hadde norsk musikk en markedsandel på 17%. De store plateselskapene var blitt for kostnadstunge og måtte slankes og fusjonere for å tåle konjunktursvingningene. Det ble innført tilnærmet signeringsstopp fordi det å bygge opp nye artister er mer kostnads- og tidkrevende, og mer risikabelt enn å resirkulere gamle katalogutgivelser.
En flora av små plateselskaper drevet av artistene selv ga den etablerte bransjen konkurranse. De skrev distribusjonsavtaler med de store selskapene og kunne dermed utnytte deres nettverk, men beholde full kunstnerisk kontroll. I 2005 hadde norsk musikk en markedsandel på 35%.
Musikkbransjen med sitt mylder av organisasjoner, støtteordninger, og plateselskaper i alle størrelser viser at i kunstnerisk virksomhet gir mangfold, ikke strømlinjeforming, størst bredde i uttrykk og i konkurranseevne.
«Kostnadseffektiv innovasjon har vært (og er) en umulighet» slår BI professorene fast.
Norsk filmfond skal ha sin del av æren for fremgangen i norsk film. Institusjonen er profesjonell og dynamisk, men er, som alle andre organisasjoner, ikke ufeilbarlig.
Rambøll påviser mangelfull kommunikasjon mellom fond og bransje, og betegner tillitsforholdet mellom fondet og produsentene som ”minimal”. Det er alvorlig. Fondet må ta produsentenes frustrasjon på alvor, og tilrettelegge oppfølgingen og kontrollen av det enkelte produksjonsselskap.
Rambøll erkjenner at filmproduksjon medfører en grad av uforutsigbarhet, og at konsulentordningen nødvendigvis innebærer at prosjektene vurderes ut fra subjektivt skjønn. De foreslår en ytterligere samling av støtteordningene som vil gjøre Norsk filmfond til enerådende premissleverandør for både utvikling og produksjon av norsk film.
Bransjen selv ønsker ikke sentraliseringen. Men Rambøll hevder at så lenge fondets arbeid «er kjent og akseptert av alle» er alt såre vel, man har jo ”flere dører å gå til” under samme tak.
Den enkelte konsulent er ikke uavhengig av institusjonen han eller hun er en del av, og vil ikke kunne gå på tvers av den overordnede politikk og de prioriteringer som fondets styre har besluttet å følge. Åpenhet forandrer ikke på det.
Under mottoet: «mer film for pengene» har filmfondet valgt å støtte flere filmer, men med mindre midler til hver. Konsekvensen av denne kontroversielle linjen har vært at produksjonsvolumet har økt, men at arbeidsforholdene i bransjen har blitt knallharde. Det drives rovdrift på filmarbeiderne,
som må ta støyten for at både tid og ressurser kuttes til beinet. Dette er dårlig forvaltning av menneskelige ressurser, og en dårlig oppskrift på bærekraftig utvikling.
Kostnadseffektivitet er et mantra i forretningslivet, men hvilken plass har dette begrepet i kulturbransjen? Svaret må være å bruke tilstrekkelig med penger og tid på de riktige tingene, ikke minst mulig, for å produsere best mulig film.
Men hva er de riktige tingene å satse på nå?
I hvertfall ikke Rambølls forslag om å stykke opp Norsk filmutvikling og flytte manusutviklingsordningen til Norsk filmfond. Forslaget begrunnes heller ikke ut fra et faglig ståsted. Hva som skal skje med kursvirksomheten nevnes ikke. Det innlysende er jo å foreslå en massiv opptrapping med tanke på all den kompetansen som bransjen trenger. Manusutvikling og kursvirksomhet hører sammen. Man utvikler seg som fagperson på kurs og anvender nye impulser og kunnskap i arbeidet med egne prosjekter. En sterk institusjon som har hovedfokus og spisskompetanse på utvikling er livsviktig for norsk films fremtid.
Rambølls anbefalinger er en blåkopi av den danske filmbransjen, med et unntak. De har pussig nok ikke anbefalt å opprette en talentutviklingsordning tilsvarende den danske, som har som formål: «å fremme profesjonelt eksperimenterende filmkunst og talentutvikling gjennom drift av verksteder».
Dette ville vært en god start for å sikre det norske publikum mer kvalitetsfilm for de offentlige pengene.
Kronikkforfatter Elisabeth O. Sjaastad er regissør og nestleder i Norsk filmforbund
Foto: Villmark
Rapporten «Kartlegging og vurdering av utviklingen i den norske filmbransjen» er så full av elementære feil og svakt funderte konklusjoner at den har liten troverdighet. Hvis Rambøllrapporten var en film har den sviktet både på manus og regi, mener regissør Elisabeth Sjaastad.
Rapporten «Kartlegging og vurdering av utviklingen i den norske filmbransjen» er så full av elementære feil og svakt funderte konklusjoner at den har liten troverdighet. Hvis Rambøllrapporten var en film har den sviktet både på manus og regi, mener regissør Elisabeth Sjaastad.
Etter omleggingen av filmstøtteordningene i 2001 skal resultatene så langt evalueres. Norsk film har hatt en positiv utvikling. Hvilke grep kan gjøre norske filmer enda bedre? Dette var utgangspunktet for mandatet Rambøll fikk fra Kultur- og kirkedepartementet, all den tid offentlig tilskudd til filmproduksjon har som formål å sikre publikum norske produksjoner av høy kvalitet.
God kunst og god forskning har flere ting til felles. Gjennom bearbeidelse av et tema eller analyse av en situasjon kan man kaste nytt lys over en gammel problemstilling. Men det forutsetter en klar visjon om hvilken problemstilling man egentlig undersøker og hvorfor, samt evnen til å stille de riktige spørsmålene.
Det er her Rambølls kart ikke stemmer med terrenget. Den oversikten de presenterer holder ikke lenger enn hundremeterskogen. De har ikke stilt de vesentligste spørsmålene, og kommer dermed opp med feil svar.
Norsk filmproduksjon må nødvendigvis forholde seg til et lite hjemmemarked og begrensede økonomiske rammer. Rambøll har i sin rapport stirret seg blind på økonomi og forretningsdrift.
Men vi må se på hvordan de økonomiske, menneskelige og kunstneriske ressursene forvaltes.
Professorene Revang og Løwendahl ved BI skriver på www.bi.no: «Våre forestillinger om hva som er god organisering, ledelse og strategi har primært blitt utviklet på forutsetninger som passer i en industriell sammenheng….modellen fungerer godt så lenge råvarer og produkter er fysiske, men ikke fullt så godt når både input og output er kunnskap».
Næringsgrunnlaget for norsk film ligger i foredlingen av den kunstneriske råvaren som er filmidéen slik den utformes av manusforfattere og regissører. Uten disse er det ingenting å produsere, distribuere eller eksportere.
Rambøll konstaterer at mye kunstnerisk kompetanse forsvinner ut av bransjen på grunn av manglende kontinuitet. Deres paradoksale svar på de fleste utfordringer i filmbransjen er at vi må få store produksjonsselskaper.
”En større innovasjon i den norske filmbransjen vil være avhengig av at produksjonsselskapene utvikler seg mot å bli store og sterke nok til å ivareta innovasjonen”.
Samtidig finner Rambøll at norske produsenter mangler både grunnleggende formalkompetanse og vilje til å satse utradisjonelt.
Når det videre fremheves at den sterke norske kort- og dokumentarfilmtradisjonen har en meget solid innovasjons- og talentutviklingsbase, glemmer man samtidig at den i all hovedsak er drevet frem av filmskaperne selv. Norsk filmfonds rigide krav om at bevilgningen må gå gjennom en etablert produsent fører til at noen produsenter inngår samarbeid ut fra et økonomisk motiv.
Dette blir sjelden en suksess, verken for filmen eller filmskaperen.
BI professorene bemerker videre: «I praksis ser en imidlertid mange eksempler på at etablerte maktsentra forsøker å bevare det eksisterende idealet eller handler som om de ikke forstår de nye realitetene….Problemet er bare at modellen ikke lenger er egnet til å løse utfordringene».
Her kan det være nyttig å se på erfaringene fra den norske platebransjen. Da nedgangen i platesalget nådde bunnen for noen få år siden hadde norsk musikk en markedsandel på 17%. De store plateselskapene var blitt for kostnadstunge og måtte slankes og fusjonere for å tåle konjunktursvingningene. Det ble innført tilnærmet signeringsstopp fordi det å bygge opp nye artister er mer kostnads- og tidkrevende, og mer risikabelt enn å resirkulere gamle katalogutgivelser.
En flora av små plateselskaper drevet av artistene selv ga den etablerte bransjen konkurranse. De skrev distribusjonsavtaler med de store selskapene og kunne dermed utnytte deres nettverk, men beholde full kunstnerisk kontroll. I 2005 hadde norsk musikk en markedsandel på 35%.
Musikkbransjen med sitt mylder av organisasjoner, støtteordninger, og plateselskaper i alle størrelser viser at i kunstnerisk virksomhet gir mangfold, ikke strømlinjeforming, størst bredde i uttrykk og i konkurranseevne.
«Kostnadseffektiv innovasjon har vært (og er) en umulighet» slår BI professorene fast.
Norsk filmfond skal ha sin del av æren for fremgangen i norsk film. Institusjonen er profesjonell og dynamisk, men er, som alle andre organisasjoner, ikke ufeilbarlig.
Rambøll påviser mangelfull kommunikasjon mellom fond og bransje, og betegner tillitsforholdet mellom fondet og produsentene som ”minimal”. Det er alvorlig. Fondet må ta produsentenes frustrasjon på alvor, og tilrettelegge oppfølgingen og kontrollen av det enkelte produksjonsselskap.
Rambøll erkjenner at filmproduksjon medfører en grad av uforutsigbarhet, og at konsulentordningen nødvendigvis innebærer at prosjektene vurderes ut fra subjektivt skjønn. De foreslår en ytterligere samling av støtteordningene som vil gjøre Norsk filmfond til enerådende premissleverandør for både utvikling og produksjon av norsk film.
Bransjen selv ønsker ikke sentraliseringen. Men Rambøll hevder at så lenge fondets arbeid «er kjent og akseptert av alle» er alt såre vel, man har jo ”flere dører å gå til” under samme tak.
Den enkelte konsulent er ikke uavhengig av institusjonen han eller hun er en del av, og vil ikke kunne gå på tvers av den overordnede politikk og de prioriteringer som fondets styre har besluttet å følge. Åpenhet forandrer ikke på det.
Under mottoet: «mer film for pengene» har filmfondet valgt å støtte flere filmer, men med mindre midler til hver. Konsekvensen av denne kontroversielle linjen har vært at produksjonsvolumet har økt, men at arbeidsforholdene i bransjen har blitt knallharde. Det drives rovdrift på filmarbeiderne,
som må ta støyten for at både tid og ressurser kuttes til beinet. Dette er dårlig forvaltning av menneskelige ressurser, og en dårlig oppskrift på bærekraftig utvikling.
Kostnadseffektivitet er et mantra i forretningslivet, men hvilken plass har dette begrepet i kulturbransjen? Svaret må være å bruke tilstrekkelig med penger og tid på de riktige tingene, ikke minst mulig, for å produsere best mulig film.
Men hva er de riktige tingene å satse på nå?
I hvertfall ikke Rambølls forslag om å stykke opp Norsk filmutvikling og flytte manusutviklingsordningen til Norsk filmfond. Forslaget begrunnes heller ikke ut fra et faglig ståsted. Hva som skal skje med kursvirksomheten nevnes ikke. Det innlysende er jo å foreslå en massiv opptrapping med tanke på all den kompetansen som bransjen trenger. Manusutvikling og kursvirksomhet hører sammen. Man utvikler seg som fagperson på kurs og anvender nye impulser og kunnskap i arbeidet med egne prosjekter. En sterk institusjon som har hovedfokus og spisskompetanse på utvikling er livsviktig for norsk films fremtid.
Rambølls anbefalinger er en blåkopi av den danske filmbransjen, med et unntak. De har pussig nok ikke anbefalt å opprette en talentutviklingsordning tilsvarende den danske, som har som formål: «å fremme profesjonelt eksperimenterende filmkunst og talentutvikling gjennom drift av verksteder».
Dette ville vært en god start for å sikre det norske publikum mer kvalitetsfilm for de offentlige pengene.
Kronikkforfatter Elisabeth O. Sjaastad er regissør og nestleder i Norsk filmforbund
Foto: Villmark
