Med en ny runde med Sejer-figuren har vel Bjørn Sundqvist en gang for alle forlatt sin tildelte rolle som sær skumling i norsk film. Eller har han det? I dette intervjuet prøvde RUSHPRINT å finne ut av det.
Med en ny runde med Sejer-figuren har vel Bjørn Sundqvist en gang for alle forlatt sin tildelte rolle som sær skumling i norsk film. Eller har han det? I dette intervjuet prøvde RUSHPRINT å finne ut av det.
– Se for deg en orrhane med rødt hode og røde øyne som går rasende etter alt den ser, både andre haner og høner. Etter å ha drept den siste hanen, og revet av ham hodet, gløder denne hybridfuglen fortsatt av kamplyst, men han har ingen flere å gå løs på. Da kaster jævelen seg over den hodeløse kroppen av orrhanen og begynner å knulle liket i det blodige halshullet…
Bjørn Sundqvist er i ferd med å svare på spørsmålet mitt om det finnes ondskap i verden. Han gjør det ved å gjenfortelle en scene fra det eneste naturprogrammet på NRK fjernsynet som har hatt barnesensur. Og det stopper ikke her.
– Så lander det en ørn på bakken, tiltrukket av slagsmålet. Den gale orrfuglen går løs på ørnen, men jaktfuglen setter bare klørne rolig i brystet på orrhanen, og vrir bare hodet sakte tilside når den forbanna rødhodede fulgen hugger etter hodet på’n.
Sundqvist illuderer en kul og behersket ørn med henda som klør.
– Ørnen klemmer klørne helt rolig til i brystet på hybridfuglen og dreper den. Er det ondskap? Nei, det er ikke det. Men den er fylt av et eller annet som driver den.
Jeg er ikke helt overbevist. Kanskje heller litt kvalm. Og jeg har egentlig vært litt engstelig for å treffe Bjørn Sundquist til dette intervjuet. Siden filmdebuten i «Rallarblod» i 1979 har han ikke akkurat spilt kosebamser og sjarmører. Så hvordan er han i virkeligheten? Er han en uutgrunnelig skumling? Eller viser rollen hans som den stillfarne detektiven Konrad Sejer at han har endelig fått utløp for en annen og lysere side av seg selv?
Sundqvist har spilt noen av de gufneste rollene i norsk film. Som den strenge presten i Søndagsengler, den dominerende faren til Robert Kjærstads figur i «Amatørene», horekunden Skånseth i «Døden på Oslo S» og den hevngjerrige frognerfruen i kortfilmen «Tann for tann». Og han tror ikke på ondskap. I hans forrige spillefilm, «Min misunnelige frisør», gestaltet han den nidkjære frisøren Frank, som nekter å slippe fra seg sin aller siste kunde i en nedslitt og utdatert herresalong. I begynnelsen av filmen er rollen klassisk Sundqvist-materiale, snål og truende på en gang, men etter hvert får karakteren mer menneskelighet og verdighet. Hvor balansegangen mellom det farlige og det sårbare går i manus, vet ikke vi, men rollen synes å illustrere Sundqvists tilnærming til roller som ”bad guy”: De er aldri drevet av ondskap. Men hvorfor orker han å spille så mange roller som krever at han må være tilstede over lengre tid i en svært ubehagelig følelsesverden?
– Jeg har ofte spilt drittsekk på film. Hvorfor gjør du det, spør folk? Men jeg prøver tvert imot å finne det motsatte i de rollene. Å finne det menneskelige i dem. Mange sier ”Fy faen for en drittsekk” om faren, Johannes, i ”Søndagsengler”. Men det handler om hvor fokus ligger. Hvem sin fortelling som blir fortalt. For Johannes’ del tror jeg det er som en demning som er så fylt av følelser – av kjærlighet! – til datteren sin at han ikke tør å slippe opp så mye som en bitte liten åpning i den demningen. Da vil alt briste.
Lars Saabye Christensen sa om rollefiguren din i Min misunnelige frisør at du er riktig for rollen som Frank fordi du er en mann som kan virke farlig med små virkemidler. Hvorfor virker du lett så farlig? Er det noe fysisk ved deg, eller er det et sånn skummelhetsgreie du skrur på inni deg?
– Jeg er jo ikke pen, og ser nok litt brutal ut. Og så tror jeg det handler om tilstedeværelse. Øynene er jo sjelens speil, som man ser livet i. (Tenker seg om) Kanskje total tilstedeværelse virker farlig, rett og slett.
– I teateret har jeg spilt mange andre typer roller, men i film er det de slemme som folk husker. Helten kommer ofte i skyggen av skurken. For folk er det interessant å se på det vi kaller ondskap. Men det er bare et ord. Tilsynelatende onde handlinger kan være drevet av kjærlighet, av hevn. Alt har en forklaring på et djupt plan. En psykopat er uinteressant. Men et menneske som gjør slemme ting, det er interessant.
Tegn abonnement på bladet og få hele intervjuet tilsendt på kjøpet.
ABONNEMENT
Møt også Bjørn Sundqvist i samtale om tv-serien «Sejer – svarte sekunder» med regissør Eva Isaksen på Blått Lerret, onsdag 11.januar.
Med en ny runde med Sejer-figuren har vel Bjørn Sundqvist en gang for alle forlatt sin tildelte rolle som sær skumling i norsk film. Eller har han det? I dette intervjuet prøvde RUSHPRINT å finne ut av det.
– Se for deg en orrhane med rødt hode og røde øyne som går rasende etter alt den ser, både andre haner og høner. Etter å ha drept den siste hanen, og revet av ham hodet, gløder denne hybridfuglen fortsatt av kamplyst, men han har ingen flere å gå løs på. Da kaster jævelen seg over den hodeløse kroppen av orrhanen og begynner å knulle liket i det blodige halshullet…
Bjørn Sundqvist er i ferd med å svare på spørsmålet mitt om det finnes ondskap i verden. Han gjør det ved å gjenfortelle en scene fra det eneste naturprogrammet på NRK fjernsynet som har hatt barnesensur. Og det stopper ikke her.
– Så lander det en ørn på bakken, tiltrukket av slagsmålet. Den gale orrfuglen går løs på ørnen, men jaktfuglen setter bare klørne rolig i brystet på orrhanen, og vrir bare hodet sakte tilside når den forbanna rødhodede fulgen hugger etter hodet på’n.
Sundqvist illuderer en kul og behersket ørn med henda som klør.
– Ørnen klemmer klørne helt rolig til i brystet på hybridfuglen og dreper den. Er det ondskap? Nei, det er ikke det. Men den er fylt av et eller annet som driver den.
Jeg er ikke helt overbevist. Kanskje heller litt kvalm. Og jeg har egentlig vært litt engstelig for å treffe Bjørn Sundquist til dette intervjuet. Siden filmdebuten i «Rallarblod» i 1979 har han ikke akkurat spilt kosebamser og sjarmører. Så hvordan er han i virkeligheten? Er han en uutgrunnelig skumling? Eller viser rollen hans som den stillfarne detektiven Konrad Sejer at han har endelig fått utløp for en annen og lysere side av seg selv?
Sundqvist har spilt noen av de gufneste rollene i norsk film. Som den strenge presten i Søndagsengler, den dominerende faren til Robert Kjærstads figur i «Amatørene», horekunden Skånseth i «Døden på Oslo S» og den hevngjerrige frognerfruen i kortfilmen «Tann for tann». Og han tror ikke på ondskap. I hans forrige spillefilm, «Min misunnelige frisør», gestaltet han den nidkjære frisøren Frank, som nekter å slippe fra seg sin aller siste kunde i en nedslitt og utdatert herresalong. I begynnelsen av filmen er rollen klassisk Sundqvist-materiale, snål og truende på en gang, men etter hvert får karakteren mer menneskelighet og verdighet. Hvor balansegangen mellom det farlige og det sårbare går i manus, vet ikke vi, men rollen synes å illustrere Sundqvists tilnærming til roller som ”bad guy”: De er aldri drevet av ondskap. Men hvorfor orker han å spille så mange roller som krever at han må være tilstede over lengre tid i en svært ubehagelig følelsesverden?
– Jeg har ofte spilt drittsekk på film. Hvorfor gjør du det, spør folk? Men jeg prøver tvert imot å finne det motsatte i de rollene. Å finne det menneskelige i dem. Mange sier ”Fy faen for en drittsekk” om faren, Johannes, i ”Søndagsengler”. Men det handler om hvor fokus ligger. Hvem sin fortelling som blir fortalt. For Johannes’ del tror jeg det er som en demning som er så fylt av følelser – av kjærlighet! – til datteren sin at han ikke tør å slippe opp så mye som en bitte liten åpning i den demningen. Da vil alt briste.
Lars Saabye Christensen sa om rollefiguren din i Min misunnelige frisør at du er riktig for rollen som Frank fordi du er en mann som kan virke farlig med små virkemidler. Hvorfor virker du lett så farlig? Er det noe fysisk ved deg, eller er det et sånn skummelhetsgreie du skrur på inni deg?
– Jeg er jo ikke pen, og ser nok litt brutal ut. Og så tror jeg det handler om tilstedeværelse. Øynene er jo sjelens speil, som man ser livet i. (Tenker seg om) Kanskje total tilstedeværelse virker farlig, rett og slett.
– I teateret har jeg spilt mange andre typer roller, men i film er det de slemme som folk husker. Helten kommer ofte i skyggen av skurken. For folk er det interessant å se på det vi kaller ondskap. Men det er bare et ord. Tilsynelatende onde handlinger kan være drevet av kjærlighet, av hevn. Alt har en forklaring på et djupt plan. En psykopat er uinteressant. Men et menneske som gjør slemme ting, det er interessant.
Tegn abonnement på bladet og få hele intervjuet tilsendt på kjøpet.
ABONNEMENT
Møt også Bjørn Sundqvist i samtale om tv-serien «Sejer – svarte sekunder» med regissør Eva Isaksen på Blått Lerret, onsdag 11.januar.