KrF og filmen har ofte blitt ”tvangsgiftet” gjennom koblingen kultur og kirke. Vil ekteskapet oppløses etter valget på mandag? Vi har bedt en rekke eksperter spå om utfallet av valget og hvilke konsekvenser det vil få for filmen og kulturfeltet.

Stortingsvalget står for døren, og for film- og tv-bransjen knytter det seg kanskje mest spenning til hva som vil skje med kulturpolitikken framover. Kulturdepartementets planlagte salg av Filmparken på Jar er utsatt til etter valget. Også i andre forhold har det KrF-styrte departementet vist seg som en uberegnelig venn av filmen.

– Kristenfolk har generelt vært skeptiske til populærkultur, og har videreført en lang linje med motstand mot moderne medier, mener medieviter Alex Iversen ved Høgskolen i Lillehammer. – Jeg tror likevel ikke at KrF har vært noen katastrofe for mediepolitikken i Norge, partiet har blitt relativt moderat, men jeg skulle gjerne sett noen andre ha kulturministerposten. De to siste kulturministrene har hatt partilederverv ved siden av, noe som kan tyde på en lavere prioritering av kulturfeltet.

– Når det gjelder politikken overfor billedmediene, er den foreslåtte lovteksten til ny film- og videogramlov et godt eksempel på det nåværende departementets politiske profil, mener filmforsker Leif Ove Larsen ved Universitetet i Bergen.

– Loven er i revisjon nå, og høringsutkastet som er ute bærer tydelig KrFs stempel i den forstand at man søker å finne formuleringer som ikke fullt ut tar konsekvensen av den liberaliseringen i sensur som finner sted i etterkant av Grunnlovens paragraf 100, ytringsfrihetsparagrafen. I lovutkastet prøver departementet å formulere seg slik at begrepet om ”sømd” eller bluferdighet beholdes, også i film rettet mot voksne. At departementet insisterer på å beholde begrepet om bluferdighet, kan vanskelig tolkes som annet enn ei klo fra KrF, og er et tegn på at partiet fortsatt inntar en konservativ holdning til filmen, sier han.

Fram til 1991 het departementet Kirke- og kulturdepartementet, som da ble lagt ned til fordel for et eget kulturdepartement, KD. Nå er departementet igjen omdefinert til Kultur- og kirkedepartementet, KKD. Bør de to fortsatt dele departement?

– Koblingen mellom kultur og kirke i ett departement hører ikke hjemme noen steder, det er jeg imot på prinsipielt grunnlag, sier Alex Iversen.

– Samlingen av kirke og kultur i ett departement gjør at kirkelige hensyn kan komme inn og virke regulerende i forhold til kultur og medier. Dessuten er fordelingen av midler mellom kirke og kultur/medier en aktuell problemstilling så lenge de deler departement, mener Audun Engelstad, medieviter ved Universitetet i Oslo

–Men mitt stalltips er at kirke og kultur ikke blir splittet, uansett regjering etter valget. Jeg ser for meg en av tre løsninger. At det blir som i dag, er jeg villig til å sette mest penger på. Alternativt kunne kirke blitt slått sammen med administrasjonsdepartementet, slik at det tar hånd om kirkelige ansettelser osv. i en utfasing av forholdet mellom kirke og stat. Den tredje muligheten er et eget departement for kultur, men det kan jeg nesten ikke tenke meg vil skje. Det ville blitt et lite departement, og det ville kanskje ikke bli like lett å bli hørt. Når to små slås sammen, kan det oppstå en form for synergi.

Engelstad ser det ikke som usannsynlig at Senterpartiet kan få kulturministeren i en rødgrønn regjering.

– Det kan se ut som om de små partiene får kulturministerposten i samlingsregjeringer, og det har ofte vært en kulturminister med partilederverv ved siden av. Det ideelle burde være en kulturminister med kulturbakgrunn. Likevel ble den forrige ministeren med bakgrunn fra kulturen, Ellen Horn, totalt overkjørt av statssekretæren. Foretrekker vi en svak minister med sterk statssekretær, eller omvendt, spør han, og framhever at Svarstad Haugland har vært en sterk minister som har vært populær internt i departementet.

Leif Ove Larsen tror heller ikke at kulturministerposten har blitt undervurdert av KrF.

– Det er klart at et parti som sitter i posisjon og vurderer kulturministerposten som viktig gjerne vil ha den. Det viser at KrF har et bevisst forhold til medienes rolle, og at partiet ser på det som et viktig departement å styre. Gjennom å ha kontroll over det kan de være med på å utforme hvordan samfunnet skal se ut. Jeg tror også de rødgrønne ser det slik. Det er helt åpent hvem som kan få den posten ved et eventuelt regjeringsskifte, men jeg ser ikke bort fra at Ap vil sikre seg den, og også SV vil nok ønske å ha kulturministeren, mener han.

Kirke og kultur vil nok fortsette å være sammen, tror Larsen. Den type skifte skjer ikke alltid på grunn av politisk-ideologiske forhold, heller av mer pragmatiske grunner,.

– De rødgrønne har signalisert et sterkt løft på kultursektoren, og jeg tror de med det mener nye friske midler, ikke en omfordeling kirke/kultur. Men hvis de skal innfri løftene vil nok styrkeforholdet endre seg, det ligger i kortene.