– Vi er på vei!

Norske manus-autoriteter reagerer på Erlend Loes utspill i forrige nummer av Rush Print om at norske forfattere, regissører og produsenter er manusanalfabeter. – En grov forenkling, hevder kollega Torun Lian i siste utgave av Rush Print.

Norske manus-autoriteter reagerer på Erlend Loes utspill i forrige nummer av Rush Print om at norske forfattere, regissører og produsenter er manusanalfabeter. – En grov forenkling, hevder kollega Torun Lian i siste utgave av Rush Print.

I likhet med Erlend Loes status inntil nylig er Torun Lian langfilmkonsulent i Norsk Filmfond, og leser flere hundre manus i året.

– Selvfølgelig er det mye som er dårlig, men slik er det også i forlagsbransjen. Folk skriver i vei, det meste er ubrukelig, noe kan bli bra, og noen få er gode.

Hun mener at manus ikke er det svakeste, men kanskje det vanskeligste ledd.

– Det er enklere å produsere, produksjon kan kjøpes, det er greit og konkret. Det ligner på noe man har gjort før. Når man skriver et manus derimot, er det noe som alltid gjøres for første gang.

En annen grunn til at det er vanskelig å skrive manus er at det ikke er det ferdige produktet, forklarer Lian.

– Manusforfatteren må også se konsekvensene for filmen og ha oversikt over mulighetene og begrensningene i de følgende produksjonsledd. Det er vanskelig å skrive en god roman eller male godt også, men i motsetning til å “bare” male et bilde eller skrive en roman, skal man med manus lage et forslag til hvordan bildet skal males, peke mot et visuelt prosjekt og sørge for at innholdet bærer over flere produksjonsledd. Dessuten er det en krokete vei fra manus til film. Alle skal mene noe; regissører, produsenter, filmfondet, distributører, og så bør det også ha et kommersielt potensiale.

Hva, eller hvem, som er norsk films største svakhet mener Lian varierer fra produksjon til produksjon.

– Vi er tross alt et lite land med rundt femten spillefilmer i året, da er det begrenset hva slags erfaring man kan samle seg. I forhold til manglende kontinuitet for mange filmskapere, synes jeg det går bra. Jeg har også inntrykk av at folk gjerne vil se norsk film. Etter hvert, med hjemmekino og flere visuelle medier, som betal-TV, vil det dukke opp uante muligheter for distribusjon.

Vil du lese hele saken? Tegn abonnement her: ABONNEMENT

– Vi er på vei!

Norske manus-autoriteter reagerer på Erlend Loes utspill i forrige nummer av Rush Print om at norske forfattere, regissører og produsenter er manusanalfabeter. – En grov forenkling, hevder kollega Torun Lian i siste utgave av Rush Print.

Norske manus-autoriteter reagerer på Erlend Loes utspill i forrige nummer av Rush Print om at norske forfattere, regissører og produsenter er manusanalfabeter. – En grov forenkling, hevder kollega Torun Lian i siste utgave av Rush Print.

I likhet med Erlend Loes status inntil nylig er Torun Lian langfilmkonsulent i Norsk Filmfond, og leser flere hundre manus i året.

– Selvfølgelig er det mye som er dårlig, men slik er det også i forlagsbransjen. Folk skriver i vei, det meste er ubrukelig, noe kan bli bra, og noen få er gode.

Hun mener at manus ikke er det svakeste, men kanskje det vanskeligste ledd.

– Det er enklere å produsere, produksjon kan kjøpes, det er greit og konkret. Det ligner på noe man har gjort før. Når man skriver et manus derimot, er det noe som alltid gjøres for første gang.

En annen grunn til at det er vanskelig å skrive manus er at det ikke er det ferdige produktet, forklarer Lian.

– Manusforfatteren må også se konsekvensene for filmen og ha oversikt over mulighetene og begrensningene i de følgende produksjonsledd. Det er vanskelig å skrive en god roman eller male godt også, men i motsetning til å “bare” male et bilde eller skrive en roman, skal man med manus lage et forslag til hvordan bildet skal males, peke mot et visuelt prosjekt og sørge for at innholdet bærer over flere produksjonsledd. Dessuten er det en krokete vei fra manus til film. Alle skal mene noe; regissører, produsenter, filmfondet, distributører, og så bør det også ha et kommersielt potensiale.

Hva, eller hvem, som er norsk films største svakhet mener Lian varierer fra produksjon til produksjon.

– Vi er tross alt et lite land med rundt femten spillefilmer i året, da er det begrenset hva slags erfaring man kan samle seg. I forhold til manglende kontinuitet for mange filmskapere, synes jeg det går bra. Jeg har også inntrykk av at folk gjerne vil se norsk film. Etter hvert, med hjemmekino og flere visuelle medier, som betal-TV, vil det dukke opp uante muligheter for distribusjon.

Vil du lese hele saken? Tegn abonnement her: ABONNEMENT

MENY