– Jeg tror ikke at romanen min var særlig egnet som film, og en gratis lunsj kan jeg forsake uten bitterhet. Men er en avvisning for mye å be om, spør vår faste spaltist Vera Cruz i sitt hjertesukk over norske produsenter.

Forestill deg følgende: Du har skrevet et manus, kanskje en førsteversjon, kanskje et bearbeidet utkast, du har vekslet mellom optimistisk henrykkelse og destruktiv tvil, men du skal klare det, du jobber hardt og målbevisst, produsenten ringer og minner om deadline, ”Jo før jeg kan få det, jo bedre,” sier han, og du skal ikke skuffe han. Slett ikke!

Du avlyser avtaler med venner, men det er greit, for du er virkelig inne på noe nå, er du ikke? Du sitter oppe de siste nettene, tar ikke kvelden før du hører avisbudet i oppgangen, og på den magiske datoen er du i mål, du sender manuset, du klarte det!

Og så. Ingenting. Bortsett fra en stor, støyende stillhet.

Jeg har ikke noe mot andre yrkesgrupper i filmbransjen. Jeg liker ikke å generalisere. Jeg nekter å delta når manusforfattere rotter seg sammen og klager over at ingen forstår stakkars oss!

Når det er sagt. Hva er det med produsenter? Ikke alle, selvfølgelig, kanskje ikke flertallet. Men mange produsenter, både som kollegaer av meg og jeg selv har jobbet med. Hvorfor holder dere oss på pinebenken på denne måten?

”Hvorfor ringer han ikke når han sa han skulle gjøre det?” sukket en venninne og kollega, og det slo meg at forrige gang jeg hørte henne si det, var hun fjorten år og dumpet av en kjip beiler uten folkeskikk. Er det dette det handler om? Mangler produsenter folkeskikk og anstendighet?

I forbindelse med en roman jeg skrev, fikk jeg et større avisoppslag i forkant av utgivelsen og ble deretter oppringt av en vennlig produsent som gjerne ville lese boka med tanke på opsjon. Boka var ikke komme ut ennå, men produsenten fikk en utskrift. Hun takket pent, gledet seg til å lese, og foreslo at vi skulle ta en lunsj når hun hadde sett på det. To og et halvt år senere har jeg fremdeles ikke hørt et pip…

Når man har levert et manus, får man plutselig masse tid, f. eks. til å tenke på hva den manglende responsen skyldes. Er produsenten overarbeidet? Sannsynligvis. Er manuset mitt havnet i en bunke sammen med andre manus som kom inn omtrent på samme tid? Ikke umulig. Eller – og denne teorien bruker manusforfatteren mest tankevirksomhet på – skyldes tausheten at manuset mitt stinker? Selvsagt!

Jeg har opplevd at produsentens taushet har hatt negativ årsak, men i de aller fleste tilfellene reddes jeg ut av en usikker unntakstilstand ved en vennlig telefon: ”Beklager, det tok litt tid det her, men nå har jeg lest, og dette ser virkelig bra ut!”

Så kjære produsenter! Kjære dere som forvalter våre historier, våre manus, våre hjertebarn. Jeg har full forståelse for at dere ikke kan lese akkurat når vi vil. Dere er travle folk. Dere har mange jern i ilden. Det er i orden! Men vær så snill: Hold oss oppdatert! I disse mail- og sms- tider burde det være lett å få formidlet noe ala: ”Travel, rekker ikke lese før om tre uker.” Da vet jeg hva jeg har å forholde meg til – ut over min levende og etter hvert gjerne destruktive fantasi.

Jeg tror ikke at romanen min var særlig egnet som film, og en gratis lunsj kan jeg forsake uten bitterhet. Men er en avvisning for mye å be om?

Så kjære produsenter! Tenk på dette neste gang dere mottar et manus!
Så er det selvsagt opp til oss manusforfattere å overholde fristen og levere noe bra.

Vera Cruz er pseudonymet til en etablert norsk skjønnlitterær og filmforfatter. Spalten finner du i hver utgave av Rush Print