– ”Å være og ha” og ”Historien om den gråtende kamel” er to dokumentarfilmer med et stort hjerte, mener Erlend Loe. Les mer om hvorfor Loe liker denne ukens utvalgte filmer og se dem på Filmarkivet.no.

«Å være og ha» (2002) følger livet på den lille landsbyskolen Saint-Etienne sur Usson i ett år. Regissøren Nicolas Philibert kommer nært innpå de 12 barna i alderen 4-10 år og deres lærer i 60-årene i et stillfarent og observerende filmspråk. «Historien om den gråtende kamel» (2003) foregår derimot blant en kamelfamilie i et nomademiljø i Mongolia. Filmen er laget av Byambasuren Davaa og Luigi Falorni, som beskriver den som en narrativ dokumentar i tradisjonen etter Robert Flaherty. Felles for filmene er at de lavmælt beskriver sine små miljøer med klassiske dokumentargrep, og de har begge vært overraskende publikumssuksesser over hele Europa. Også i Norge, der besøkstallene krøp stadig oppover i fjor og endte på 23.300 (Å være og ha ) og 33.500 (Historien om den gråtende kamel) – uventet høyt for utenlandsk dokumentar.

Avtroppende spillefilmkonsulent og forfatter Erlend Loe tror at noe av årsaken til filmenes popularitet ligger i hvordan de er fortalt.

– Begge filmene har et veldig stort hjerte. Man blir varm og god av dem, mener Loe. – De er forskjellige, den ene handler om mennesker, den andre om dyr. Å være og ha har en enkelhet og renhet – man følger en landsens skole med elever i ulike aldersgrupper i ett år, og ser hvordan læreren engasjerer seg i deres liv og sorger og gleder også utenfor skolen. Jeg tror at grunnen til at disse filmene gikk så godt, er nettopp den slags stemme; varm og ordentlig. Ja, særlig ordentlig, konstaterer han.

– Historien om den gråtende kamel skildrer et miljø de færreste av oss har kjennskap til: nomader i Mongolia, som er noe i hvert fall ikke jeg vet noe særlig om fra før. Kamelmammaen i filmen har problemer med å akseptere barnet sitt; og det blir et spørsmål om liv og død og dramatisk for familien. Filmen er veldig rørende. Kamelen har et register av lyder og mimikk som folk som ikke kjenner til kameler på forhånd vil bli overrasket over. Selv om filmene er så forskjellige, handler de begge i stor grad om engasjement i andre, sier Loe.

Han forteller at den franske filmen står ham spesielt nært.

– Historien om kamelen er rørende, og beskriver et miljø jeg ikke kjenner. Men jeg er mest knyttet til Å være og ha; den har en menneskelig gjenkjennelse som stikker dypere. Måten vi etter hvert skjønner at læreren er like avhengig av dem som de er av ham, hvordan han ser en annen vei når de går ut av klasserommet for sommerferien. Filmen har to scener som er ekstremt gode. Den ene er den hvor læreren sitter med to gutter som har slåss og prøver å få dem til å gjøre opp, og vi ser hvordan de begge er lei seg. Den andre er der hvor læreren tar til side jenta som er ensom og gruer seg til å begynne på den store skolen til høsten. Læreren sier at hun kan komme og besøke ham på lørdager, og man ser at hun blir lettet over det. Hennes indre avgrunn er kontrastert mot hennes stillhet.

–Å lage film om vanlige mennesker på denne måten er det ikke så mange som gjør i Norge, unntaket er Margreth Olin. Heftig og begeistret (Knut Erik Jensen) var på en måte også en film i samme gate; nær og varm, avslutter Erlend Loe.

Se begge filmene på filmarkivet.no:

Å være og ha
Historien om den gråtende kamel