Norske barns første møte med Jon Blund var i 1979 da skomaker Andersens hjelper i ”Jul i Skomakergata”, tøffe Tøfflus, snurret film. Blund var en skjeggete fyr som gjerne ankom i framtidsrettede transportmidler som helikopter og romskip, akkompagnert av en litt plagsom høystemt sang. Filmene var kjøpt inn fra østtysk fjernsyn, hvor Jon Blund var en sentral gjennomgangsfigur i barne-tv-sendingene hver kveld.

 

Allerede 20 år tidligere hadde Blund-figuren blitt lansert på østtysk fjernsyn, nesten nøyaktig ti år etter at Tyskland ble delt i to. ”Karen med sekk og lue på” skulle få en klar pedagogisk funksjon i DDR-staten. Jon Blund var ikke bare garantisten for at østtyske barn skulle sove trygt om kveldene – han dro også ut på reiser til fjerne himmelstrøk der han spredte DDR-staten og sosialismens evangelium. Ved siden av idretten ble han DDR-statens kanskje største identitetssymbol. I den 51 minutter lange tv-dokumentaren Sandmann – historien om en sosialistisk supermann ser regissør Jannicke Systad Jacobsen nærmere på denne ideologien som preget tv-produksjonen som fortsatt ses av millioner av tyskere, selv om ideologien i dag er forsvunnet.

– Ideen fikk jeg da jeg var på ferie i Berlin i desember 2001. I en bokhandel fant jeg en barnebok om Jon Blund, eller Sandmann som han heter i Tyskland. Jeg husker jo figuren godt fra min egen barndom, og ble overrasket over at han fremdeles eksisterte, forteller Systad Jacobsen.

Selv om hun verken kjente godt til østtysk historie eller var blant de som hadde kastet seg på DDR-nostalgibølgen (eller ”ostalgi”, som tyskerne kaller det), ble Systad Jacobsens nysgjerrighet såpass pirret at hun satte i gang en spørrerunde blant venner, kjente og ukjente i den tyske hovedstaden. Det viste seg at det hadde blitt laget to versjoner av Jon Blund-figuren – en vesttysk og en østtysk. Folk hadde sterke meninger om hvilken som var den beste, avhengig av hvor de kom fra.

– I begynnelsen tenkte jeg at filmen skulle være en sammenligning av den østtyske og vesttyske versjonen av Jon Blund, men så viste det seg at den vesttyske varianten ikke var så spennende, at det ikke var så mye å ta av.

Gjennom folk i tv-kanalen som fortsatt produserer Jon Blund kom Systad Jacobsen i kontakt med Volker Petzold – forsker og ekspert på Jon Blund. Han satt på mye materiale, og hadde gjort grundig research i alle manus og filmer.

– I overgangsperioden da østtysk fjernsyn skulle avvikles, satt Petzold en kort periode i en ledende posisjon, og hadde ansvar for å rydde opp i et kjellerlager. Der kom han over alle fartøyene som er brukt i Jon Blund-filmene. De skulle han egentlig kaste. Overveldet av barndommens minner bestemte han seg for å holde en utstilling i samarbeid med filmmuseet i Potsdam. Det viste seg at det ikke fantes noe skriftlig materiale om Jon Blund fordi skaperne ville at han skulle være en mystisk figur. Dermed begynte hele hans organisering og grunnforskning. Han ville gjøre noe før alle de eldre som hadde vært involvert ble borte, forteller Systad Jacobsen.

FORVIRRING OM RETTIGHETER
Filmen består for det meste av arkivmateriale. Selskapet Telepool i München skulle visstnok sitte på rettighetene til Jon Blund-filmene, men da Systad Jacobsen ringte dit for å høre hvordan hun skulle gå frem, fikk damen i andre enden lettere panikk. Det var slett ikke slik at rettighetene til filmene var klarert, her var det snakk om et land som ikke lenger eksisterte. Systad Jacobsen visste at en Sandmann-film var blitt brukt i filmen Goodbye, Lenin. Derfor ringte hun produksjonsselskapet som tipset henne om Michael Konstabel, den mest erfarne researcheren i den østtyske arkivverdenen. Han ble en svært viktig medspiller for resten av produksjonen. Produsent Hanne Myren i Medieoperatørene forteller at det til å begynne med hersket forvirring om hvem som egentlig satt på rettighetene. Da de skulle sjekke at alt var i orden, fant de ut at et helt annet selskap hadde dem.

– Det viste seg at de som i utgangspunktet hadde solgt Jon Blund-seriene egentlig ikke hadde hatt rett til det, og i hvert fall ikke til å fornye rettighetene etter at muren falt. Da vi begynte å spørre, var det som om de ga oss med den ene hånden og dyttet oss vekk med den andre. Vi opplevde et aldri så lite kulturkræsj, sier Myren.

Og legger til:

– Det har tatt ekstremt lang tid å få klarert rettighetene. Masse frem og tilbake. Selv om de gav oss alt materialet på beta, har vi ikke vært sikre på at det faktisk gikk i boks før uka etter at filmen var ferdig. Som produsent har jeg jobbet en del med arkivmateriale tidligere, og det er ikke favorittjobben min. I dette tilfellet var det ganske frustrerende fordi tyskerne var veldig høflige samtidig som de ikke ville gi oss noe. Vi forstod ikke noe av det i starten, men vi skjønte etter hvert at det var fordi vi hadde tuklet med ting som var uavklart. En stor del av jobben har vært å finne fram arkivmaterialet. Konstabel har gjort en kjempejobb. Uten ham hadde vi ikke fått dette til, sier Myren, som legger til at arkivmaterialet utgjør en stor del av budsjettet:

– Det har jo ikke vært en veldig lang opptakstid, bare to uker med opptak i Berlin. Så hovedposten er brukt på arkiv. Men vi har fått en bra avtale, både for Jon Blund-materialet og materialet fra det historiske arkivet fra Progress og RBB, fordi vi bruker så mye.

DEN NORSKE LINKEN
Myren kan fortelle at det har vært vanskelig å få finansiert filmen nettopp fordi det handler om østtysk historie og ikke norsk.
– Da Jannicke kom til oss i Medieoperatørene med ideen syntes jeg den var veldig spennende, men tenkte ”hvordan skal vi få dette finansiert?”. For å få støtte hos Filmfondet med en tv-dokumentar må man ha norsk tv- distribusjon. Prosjektet har ingen norsk link, bortsett fra at Jon Blund ble sendt i forbindelse med ”Jul i Skomakergata”. Alle vet jo hvor vanskelig det er å pitche dokumentarprosjekter i Norge som ikke har veldig sterk norsk link overfor tv-kanalene. Først presenterte vi prosjektet for Peter Bøe i Filmfondet, som var positiv fra første stund. Deretter kom vi med på “Twelve for the Future” – et bra tiltak fra EDN (European Documentary Network) – som er et pitche-kurs hvor man møter finansiører fra Norden. For et prosjekt som dette hadde vi et forholdsvis ambisiøst budsjett på 1,3 millioner kroner og visste at vi var avhengige av å finansiere prosjektet internasjonalt.

– NRK går vanligvis ikke inn i sånne litt rare og annerledes prosjekter. Å ta for seg Jon Blund og fortelle om Øst-Tysklands vekst og fall gjennom en dukkeanimasjon er jo ingen standard NRK-kveld. Dette er vel en mer finsk idé, mener Systad Jacobsen.

Myren fortsetter:

– Derimot fikk vi raskt med tv-kanalene SVT og YLE. Når det gjelder dokumentarer om internasjonale problemstillinger, velger ofte NRK å kjøpe inn disse fra utenlandske produsenter istedenfor å produsere dem selv. Derfor blir det veldig vanskelig for nordmenn å lage dokumentarer om selv store internasjonale spørsmål. Det er egentlig veldig synd at norske dokumentarister ikke kan rette blikket mer utover. Det endte med at NRK etter en stund gikk med på et forhåndskjøp, og med åtte forskjellige bidragsytere fikk vi etter et halvt år med finansiering budsjettet i mål.

JON BLUNDS MØRKE SIDE
I Tyskland er Jon Blund en kulturell institusjon som har “oppdratt” flere generasjoner østtyskere. Systad Jacobsen og Myren fant fort ut at østtyskerne er veldig stolte av denne figuren.

– Selv om de vi snakket med ikke har kastet seg på nostalgibølgen, er det liksom noe ved Jon Blund du ikke kan røre ved, som de verner om. De er ikke så interessert å diskutere “the dark side of Jon Blund” og propagandaelementet ved figuren, konstaterer Myren.

– Det var vel slik med sosialismen i DDR at alt man gjorde var ideologi. Det fantes ikke fritidsaktiviteter som ikke var organisert av Partiet. Alt var gjennomsyret av det. Og alle var med på det. Hvis du viste interesse for kirkens aktiviteter, ble du anmeldt, og det kom noen og snakket med deg, sier Systad Jacobsen.

– Østtyskere på vår alder kan også snakke om sider ved DDR som de oppfattet som veldig positive. Som for eksempel at dersom de kom for sent på skolen og de sa at de hadde fulgt en gammel dame over veien, så var det gyldig grunn. De fremhever ikke Stasi eller Muren, men så var mange av dem også for unge til å ha opplevd virkningene av det på kroppen.

I filmen har Systad Jacobsen og Myren også tatt med en bit om det hemmelige politiet Stasi og den siden av historien. Vurderte de noen gang å ta med mer om den mørke siden ved DDR-staten?

– Jon Blund sto ikke i kø, han var blant de privilegerte. Jeg føler at det kommer fint fram i filmen, sier Myren. – Dette er jo en film om Jon Blund. Hadde vi valgt å skildre mer av baksiden av DDR-staten, ville vi risikert å miste hans historie. Det er ingenting i hans liv som forteller om disse mørkere sidene, så det er vel derfor den biten er såpass kort.

– At det er så mye solskinn i Jon Blund-filmene gjør det jo også enda skumlere, mener Systad Jacobsen.
– Jeg syntes det var bedre å fokusere ekstra på det i et bestemt parti av filmen, i stedet for å berøre det forsiktig mange ganger. Da får det forhåpentligvis den ønskede slagkraft. Det er et merkelig materiale å forholde seg til, man føler man går inn i noe som er både guffent og komplekst.

Subjektivt fortellerståsted
Jacobsen har strukturert filmen rundt sentrale faser av østtysk historie.

– Jeg hadde jo sett de fleste av Sandmann-filmene. Jeg fikk en kronologisk liste med oversikt over alle episodene, og valgte ut fra det de mest sentrale hendelsene i østtysk historie. Jeg strukturerte det derfra. Ellers var det jo noen ganske klare vendepunkter med sosialismens vekst og fall, og gjenforening av øst og vest, sier Systad Jacobsen.

– Jannicke visste at hun kunne fortelle historien med en treaktsstruktur – en klassisk dramaturgisk kurve. Når man lager film om noe som har skjedd, er fordelen at man kan jobbe mer detaljert med manus og bestemme seg for å sitte og pusle med tingene på papiret, i motsetning til den metoden jeg har valgt å jobbe med nå – direct cinema, der filmens dramaturgi i større grad blir skapt i klipperommet, forteller Myren.

Systad Jacobsen har valgt en subjektiv vinkling, både gjennom voiceover der hun leser teksten og ved å introdusere filmen med et bilde av seg selv. Noe av bakgrunnen for det valget var at hun ville få fram at hun selv ikke er østtysk.

– Det var viktig å få fram det fortellerståstedet. Samtidig syntes jeg temaet var interessant fordi det var noe jeg hadde et forhold til, og som viste seg å være noe annet enn hva det kunne synes som. En slik opplevelse tenkte jeg at publikum også ville sette pris på, og kunne identifisere seg med.

– Det er ikke en personlig, men en subjektiv film, og det er hva Jannicke har laget før også, forteller Myren. – Derfor er det greit å etablere et standpunkt allerede i starten av filmen, og at hun ikke later som om dette er en objektiv fortelling om østtysk historie. Vi diskuterte om vi skulle få en annen person til å lese voicen. Men den gir noe til filmen som gjør at den blir annerledes enn om man skulle bruke en “NRK-faktastemme”.

–Vi var enige om at fortellerståstedet skulle være en jente rundt tredve år som hadde vokst opp med dette her i Norge, uansett om det var jeg som skulle lese det eller ikke, sier Systad Jacobsen. – Det skulle ikke være en vitenskapelig avhandling. Jeg tror at det er mitt blikk som regissør som gjør at folk syntes det blir spennende. Fortellerstemmen gjenspeiler min måte å tenke på, hvordan jeg ser tingene.

"Sandmann – historien om en sosialistisk supermann" ble vist på dokumentarfilmfestivalen i Volda i mai, og skal vises på kortfilmfestivalen i Grimstad. Den er allerede blitt etterspurt av flere dokumentarfilmfestivaler i det tidligere Øst-Europa, og det har kommet henvendelser fra den tyske fjernsynskanalen ZDF.