Overfladisk sett er et format som Big Brother banalt, men de mange kulturelle, politiske og moralske spørsmålene det pisker opp på sin ferd over verdens tv-skjermer er det så definitivt ikke. Alex Iversen ser her nærmere på hvordan de nye tv-formatene dramatisk har endret vår måte å tenke og lage fjernsyn på.
Overfladisk sett er et format som Big Brother banalt, men de mange kulturelle, politiske og moralske spørsmålene det pisker opp på sin ferd over verdens tv-skjermer er det så definitivt ikke. Alex Iversen ser her nærmere på hvordan de nye tv-formatene dramatisk har endret vår måte å tenke og lage fjernsyn på.
På 1980-tallet var det vanlig blant europeiske kulturpolitikere å bekymre seg for at fjernsynet var i ferd med å utvikle seg til det de kalte wall-to-wall Dallas. Begrepet var hentet fra den daværende franske kulturministeren Jack Lang, men fikk stort gjennomslag i kulturdebatter langt utenfor Frankrike. Bak begrepet lå det en dyp bekymring for at nasjonale fjernsynskulturer ikke ville greie å overleve konkurransen med en flom av kommersiell, amerikanskprodusert TV-underholdning.
I dag, over tjue år etter, er det klart at de kulturpessimistiske spådommene om de nasjonale fjernsynskulturenes undergang var sterkt overdrevet. Den dominerende trenden er at der TV-seerne får valget mellom såpe fra Hollywood og lokalt produsert underholdning på eget språk, så velger de i overveldende grad det siste. I nesten alle TV-markeder har lokale produksjoner økt på bekostning av amerikansk importerte programmer, spesielt gjelder dette for ”prime time”. Samtidig er selvfølgelig globaliseringen en allestedsnærværende realitet, og siden 80-tallet har den brakt TV-systemer som tidligere var atskilt, så tett sammen at de i dag langt på vei utgjør et felles marked, drevet av de samme praksiser og mål.
Det fenomenet som fremfor noe annet uttrykker denne utviklingen, er den eksplosive økningen i kjøp og salg av TV-formater. I dag er situasjonen i følge medieforskeren Silvio Waisbord den at vi er på vei mot en tilstand preget av det han kaller wall-to-wall format. De samme lisensierte programformatene selges til en mengde land kloden rundt, der de produseres lokalt. Når man ser TV ”på hotellrom i utlandet”, er det i dag større sjanser for å komme over en indisk, australsk eller gresk versjon av Vil du bli millionær, som det på midten av 80-tallet var å komme over en dubbet episode av Dallas eller Dynastiet.
En interessant konsekvens av denne utviklingen er at produksjonsselskaper i Europa har kunnet utfordre Hollywoods dominans på det globale TV-markedet. Mange av de mest suksessrike programformatene på fjernsyn i dag er utviklet av europeiske selskaper som Pearson Television (Storbritannia), Strix (Sverge) og Endemol (Nederland). Who Wants to Be a Millionaire er for eksempel solgt til mer enn 100 land, og programmet er sannsynligvis den største kulturelle eksportartikkel fra England siden The Beatles. Britiske TV-formater står da også for flere timer på det internasjonale TV-markedet enn formater fra noe annet land. Britene kontrollerer 45 prosent av det internasjonale formatmarkedet målt i timer, og 49 prosent av det totale antall titler som vises på internasjonale tv-kanaler.
Vil du lese hele saken?
Tegn abonnement her: ABONNEMENT
Overfladisk sett er et format som Big Brother banalt, men de mange kulturelle, politiske og moralske spørsmålene det pisker opp på sin ferd over verdens tv-skjermer er det så definitivt ikke. Alex Iversen ser her nærmere på hvordan de nye tv-formatene dramatisk har endret vår måte å tenke og lage fjernsyn på.
Overfladisk sett er et format som Big Brother banalt, men de mange kulturelle, politiske og moralske spørsmålene det pisker opp på sin ferd over verdens tv-skjermer er det så definitivt ikke. Alex Iversen ser her nærmere på hvordan de nye tv-formatene dramatisk har endret vår måte å tenke og lage fjernsyn på.
På 1980-tallet var det vanlig blant europeiske kulturpolitikere å bekymre seg for at fjernsynet var i ferd med å utvikle seg til det de kalte wall-to-wall Dallas. Begrepet var hentet fra den daværende franske kulturministeren Jack Lang, men fikk stort gjennomslag i kulturdebatter langt utenfor Frankrike. Bak begrepet lå det en dyp bekymring for at nasjonale fjernsynskulturer ikke ville greie å overleve konkurransen med en flom av kommersiell, amerikanskprodusert TV-underholdning.
I dag, over tjue år etter, er det klart at de kulturpessimistiske spådommene om de nasjonale fjernsynskulturenes undergang var sterkt overdrevet. Den dominerende trenden er at der TV-seerne får valget mellom såpe fra Hollywood og lokalt produsert underholdning på eget språk, så velger de i overveldende grad det siste. I nesten alle TV-markeder har lokale produksjoner økt på bekostning av amerikansk importerte programmer, spesielt gjelder dette for ”prime time”. Samtidig er selvfølgelig globaliseringen en allestedsnærværende realitet, og siden 80-tallet har den brakt TV-systemer som tidligere var atskilt, så tett sammen at de i dag langt på vei utgjør et felles marked, drevet av de samme praksiser og mål.
Det fenomenet som fremfor noe annet uttrykker denne utviklingen, er den eksplosive økningen i kjøp og salg av TV-formater. I dag er situasjonen i følge medieforskeren Silvio Waisbord den at vi er på vei mot en tilstand preget av det han kaller wall-to-wall format. De samme lisensierte programformatene selges til en mengde land kloden rundt, der de produseres lokalt. Når man ser TV ”på hotellrom i utlandet”, er det i dag større sjanser for å komme over en indisk, australsk eller gresk versjon av Vil du bli millionær, som det på midten av 80-tallet var å komme over en dubbet episode av Dallas eller Dynastiet.
En interessant konsekvens av denne utviklingen er at produksjonsselskaper i Europa har kunnet utfordre Hollywoods dominans på det globale TV-markedet. Mange av de mest suksessrike programformatene på fjernsyn i dag er utviklet av europeiske selskaper som Pearson Television (Storbritannia), Strix (Sverge) og Endemol (Nederland). Who Wants to Be a Millionaire er for eksempel solgt til mer enn 100 land, og programmet er sannsynligvis den største kulturelle eksportartikkel fra England siden The Beatles. Britiske TV-formater står da også for flere timer på det internasjonale TV-markedet enn formater fra noe annet land. Britene kontrollerer 45 prosent av det internasjonale formatmarkedet målt i timer, og 49 prosent av det totale antall titler som vises på internasjonale tv-kanaler.
Vil du lese hele saken?
Tegn abonnement her: ABONNEMENT
