Til «Naboer» ble det bygd flere leiligheter i jugendstil i Studio A på Jar. Resultatet er et filmunivers med en massiv 360-graders scenografi. Regissør Sletaune og scenografen Jack van Domburg forteller her om prosessen.

Scenografien har blitt en essensiell del av uttrykket i Pål Sletaunes nye film Naboer. Sammen med scenograf Jack van Domburg har regissøren komponert dekoren i hva som er blitt en nesten utdøende form for filmskaping i Norge: Den studiobaserte filmen.

– Jeg har alltid vært opptatt av scenografi og er veldig fornøyd med resultatet, konstaterer Sletaune. – Jeg satt lenge med Jack og diskuterte. Vi har malt om x antall ganger og endret mye underveis. I studio kan du planlegge, og det likte jeg veldig godt. Det var en helt ny opplevelse. Vi kunne skyte rundt over hele, siden vi hadde en scenografi som dekket hele Studio A. Vi kunne filme alt vi så i 30 meter, og vi skrev scener for spesielle steder i rommet. ”Her filmer vi den scenen.” Jeg jobbet mye med Jack med å skape forskjellige identiteter på stedene. Naboer behøvde en rikdom av steder, og vi kunne designe kontrastene i studio etter behov. Rommene har symbolske identiteter og kan vise overganger. Fra et roterom, der en ikke kan gå på gulvet, til et helt ribbet rom med japansk luksus ved siden av, forteller Sletaune.

Som denne gangen har forfattet manus alene.

– Naboer er skrevet som et teaterstykke for studio. Filmen kunne vært mulig å gjøre i en labyrintisk jugendleilighet i Wien eller Budapest, men vi ville aldri funnet det perfekte stedet. Første forslag fra konsulenten var å skyte med DV-kamera på Løkka. Men denne filmen skulle ikke være et dogmefilmprosjekt. Den var hele tiden skrevet som en klassisk film gjort i scope, sier Sletaune.

Men selv det mest planlagte blir ikke alltid slik en har tenkt.

– Intensjoner er viktige, og noen er gjennomført mens andre er kastet på båten. Man har en plan, og så endrer man når man ser hva man får til. Mange ting er der. Mange ting er kommet til. Vi ville jobbe med lyssetting på den mørke siden av toneskalaen. Vi ønsket nymånelys inni leilighetene, som skulle være konkret, men med et mytisk preg. Arbeidsutgangspunktet var jugendstil lyssatt av prerafaelittene, men resultatet ligger nærmere Sopranos-lys, utdyper han.

Sletaune mener studiojobbingen sparer mye tid.

– Innspillingen var veldig intens og hele tiden har alt gått veldig kjapt. Vi hadde aldri mer enn ti minutter riggetid mellom hver tagning på lys, kamera og grip. Kristoffer rakk bare to røykepauser om dagen. Vi har skutt 25 innstillinger om dagen eller mer, mot 12-17 om dagen som på Budbringeren og Amatørene. Innspillingen var også relativt kort, men det har gått fint med 25 dager i studio. Studiojobbing er enormt tidsbesparende. Man kan konsentrere seg om regi og ikke kjøre rundt på location-spaning hver ettermiddag. Det er vanligvis et logistisk helvete, som inneholder mye brannslokking. På Budbringeren ble hovedlocation revet og vi måtte skyte broscenen før broen skulle rives. Vi skrev ikke noe ordentlig dreiebok før vi starta på Naboer. Jeg liker å jobbe sånn, da man har planlagt mer spontant og kan endre strategi. Det interessante med film er ofte uforutsigbarheten, mener han.

Vil du lese mer? Tegn abonnement og få utgaven med denne artikkelen som ekstra bonus.