Dokumentarfilmskaper Anne Kjersti Bjørn tar her til orde for en moderat kjønnskvotering i norsk film.

Filminstituttet har satt kjønnskvotering på dagsorden. Til nå har jeg hørt mest skeptiske røster fra bransjen i forhold til det. Jeg lurer på om grunnen til det er at man ikke helt har klart for seg forskjellen mellom moderat og radikal kjønnskvotering?

Moderat kvotering betyr at en definerer minimumskvalifikasjoner, og at blant de som tilfredsstiller kvalifikasjonskravene, ansetter en den beste blant det kjønn en ønsker å kvotere inn. Det er også viktig at dette opplyses i stillingsannonsen, med tilføyelsen f.eks.»Kvinner oppfordres derfor til å søke». Det er altså ikke snakk om å ansette ukvalifiserte folk gjennom moderat kvotering. Radikal kjønnskvotering bygger også på kvalifikasjonskrav, men her gir en ikke opp ansettelsesprosedyren før en har funnet en kvinne – altså at en tar ny runde og evt. nedjusterer kvalifikasjonskravene hvis ingen kvinner var gode nok i første runde.

Moderat kjønnskvotering ville i vår bransje bety at et filmprosjekt som er kvinnefundert ville blitt foretrukket hvis det foreligger to prosjekt som er like gode. Eller at en mann vil bli foretrukket i en ansettelsesprosess der avdelingen sysselsetter flest kvinner.

Med å være for moderat kjønnskvotering i forhold til søknader til filmfondet, tror jeg vi kunne fått frem langt flere kvinnelige filmskapere enn tilfellet er i dag.

En viktig innvending er at man ikke kan kvotere kunst. I forhold til det argumentet, har jeg spørsmålet – hvor mye spiller holdninger inn for å vurdere om et prosjekt er kunstnerisk, og hvilket kjønn kommer heldigst ut i den vurderingen?

Moderat kjønnskvotering er ikke veldig radikalt og praktiseres ofte i dag – f.eks til manns- eller kvinnedominerte fag i videregående skoler, høyskoler og universitet.

Under flere møter i fjor har jeg fått høre at vi (filmregissører) syter. Det er blant andre Edvard Dreyer i co-redaksjonen NRK, Odd Insungseth i TV2 og Stein Slyngstad, direktør i Filmfondet, som har gitt uttrykk for det. Hva har disse tre herrene til felles? De sitter i ledende posisjoner der de har kontroll over produksjonsmidlene som bevilges innen film og tv. De har makt. Filmregissører og produsenter kan få tilgang til produksjonsmidlene gjennom å bli anerkjent av disse. Det sier seg selv at man disiplinerer seg i omgang med en som har makt til å bestemme om prosjektene våre skal bli film eller ikke. Er det dette som spiller inn når filmfolk i dialog med disse inntar en positiv holdning?

Siden jeg er en av de ”redde” regissørene som er helt avhengig av offentlig støtte for å uttrykke meg, iler jeg til med å si at jeg tror ikke at de som sier vi syter ønsker å holde oss som gjør det nede. Jeg vil bare bevisstgjøre oss om at dette er en herskerteknikk. Det svir å høre at vi syter. Noen av oss blir skamfulle. Teknikken virker, med andre ord.

Men det finnes andre former for herskerteknikker. Disse teknikkene kjennetegnes oftest ved at de er usynlig, det vil si vanskelig å angripe, og hvis en gjør det, kan en komme i fare for å syte. Mange – kanskje spesielt vi kvinner – vil kjenne oss igjen i debatter der det en sier bli forbigått i stillhet, mens når en annen sier omtrent det samme – gjerne en mann eller en som har status i forsamlingen – blir det møtt med bifall.

Men ærlig talt, å kalle de som er avhengig av produksjonsmidler for sytere, er utrolig historieløst. Hvor hadde fagbevegelsen vært i dag hvis de ikke hadde sytet?

Jeg minner om strofen til en kollega i musikkbransjen Sæmund Fiskvik som har vært svært god til både å syte og kreve for sitt forbund :”Gå til herr Treschow og be han fortelle om norske arbeidere er menn eller trelle”…

I det nye året ønsker jeg meg ledere av fagforeningene våre som syter, klager og krever!

Anne Kjersti Bjørn er filmregissør