Årets begynnelse bringer oss tre kvinnelige hovedroller i norsk film og tv. Er tendensen bare forbigående, eller vil den bane veien for flere kvinner foran og bak kamera – og ikke minst en større vilje til å ta det kvinnelige kinopublikummet på alvor?
Årets begynnelse bringer oss tre kvinnelige hovedroller i norsk film og tv. Er tendensen bare forbigående, eller vil den bane veien for flere kvinner foran og bak kamera – og ikke minst en større vilje til å ta det kvinnelige kinopublikummet på alvor?
Filmåret 2005 åpner med et lenge etterspurt fenomen: en liten bølge av kvinnelige hovedroller i norsk film og tv. Helen Vikstvedt i komedien «37 ½», Annika Hallin i dramaet Vinterkyss, og Anneke von der Lippe i tv-dramaserien ”Ved Kongens bord”, samt to utradisjonelle kvinneroller i thrilleren «Naboer». Ved lanseringen av Bridget Jones-filmene gikk UIP sterkt ut mot det kvinnelige publikum, og inviterte bare damer på førpremieren.
Men ingen norske produsenter Rush Print har vært i kontakt med vil vedkjenne seg at de henvender seg i særskilt grad til et kvinnelig publikum med disse nye filmene. John M. Jacobsen er produsent for «37 ½», en komedie om en kvinne på vei inn i 40-årskrisen, med fokus på hudkrem, dårlig selvtillit og kronprins Haakon, med en markedsføringskampanje tilknyttet en typisk kvinnebil. Likevel vil han ikke gå med på at han har produsert en film for det kvinnelige publikummet.
– Vi har laget en komedie for alle, en morsom film som passer for en god kveld på kino. Det var ikke vi som tok det initiativet med bilen. Det var Renault som gjerne ville hekte seg på vår film for å knytte opp en bil de hadde suksess med hos kvinnelige kjøpere.
Jacobsen tror nok filmen har en overvekt av kvinnelige publikummere. Men å henvende seg til et kvinnelig publikum spesielt, slik utenlandske filmer gjerne gjør, har han ikke tro på:
– Det kan man gjøre i større markeder som det amerikanske. Norge er for lite til å tenke nisje når det gjelder film. I hvert fall hvis du ønsker deg en stor suksess.
Daglig leder i kommunikasjonsbyrået Siste skrik, Elizabeth Hartmann, mener motviljen mot tydelig å definere et kvinnelig kjernepublikum innen filmbransjen tyder på en gammeldags holdning:
– De er nok redde for å stigmatisere produktet sitt og miste publikum. Men hvis du ikke identifiserer veldig tydelig hvem det er du snakker til, risikerer du at ingen føler seg truffet. Da får du den dårligste typen kommunikasjon.
Hartmann forteller at studier viser at kvinnene er blitt stadig viktigere i beslutningsprosesser omkring kjøp av varer og tjenester, og mener dette også gjelder kinofilm:
– Kvinnene står for 85 prosent av beslutningene innen dagligvarehandel og blir stadig viktigere i beslutningene om kapitalvarer, som bilkjøp. Likeledes er det kvinnene som står for de fleste bestillinger til kulturaktiviteter som teater og kino.
Mot innvendingen om at man risikerer å skremme mannlige billettkjøpere vekk med å definere noe som et produkt som henvender seg primært til kvinner, svarer Hartmann at bildet slettes ikke er så enkelt.
– Nå viser det seg at en del produkter som har vært spesialdesignet for kvinner, som Kvinner&klær og Dagbladets Magasinet, har en svært høy andel mannlige lesere. Sistnevnte har høyere andel mannlige enn kvinnelige lesere, faktisk. Såfremt du ikke lar pendelen gå helt ut, vil også menn bry seg om produkter som er primært rettet mot et kvinnelig publikum. Men man må velge et tyngdepunkt. Hvis du er redd for å velge bort noen, ender du lett med å velge bort alle. Det viser seg at om man kan invitere folk inn i en verden som egentlig er fremmed for dem på en god måte, fungerer det for veldig mange. Skulle «Heftig og begeistret» fungere bare for mennesker som synger i kor?
Vil du lese hele saken?
Tegn abonnement her:
Abonnement
Årets begynnelse bringer oss tre kvinnelige hovedroller i norsk film og tv. Er tendensen bare forbigående, eller vil den bane veien for flere kvinner foran og bak kamera – og ikke minst en større vilje til å ta det kvinnelige kinopublikummet på alvor?
Årets begynnelse bringer oss tre kvinnelige hovedroller i norsk film og tv. Er tendensen bare forbigående, eller vil den bane veien for flere kvinner foran og bak kamera – og ikke minst en større vilje til å ta det kvinnelige kinopublikummet på alvor?
Filmåret 2005 åpner med et lenge etterspurt fenomen: en liten bølge av kvinnelige hovedroller i norsk film og tv. Helen Vikstvedt i komedien «37 ½», Annika Hallin i dramaet Vinterkyss, og Anneke von der Lippe i tv-dramaserien ”Ved Kongens bord”, samt to utradisjonelle kvinneroller i thrilleren «Naboer». Ved lanseringen av Bridget Jones-filmene gikk UIP sterkt ut mot det kvinnelige publikum, og inviterte bare damer på førpremieren.
Men ingen norske produsenter Rush Print har vært i kontakt med vil vedkjenne seg at de henvender seg i særskilt grad til et kvinnelig publikum med disse nye filmene. John M. Jacobsen er produsent for «37 ½», en komedie om en kvinne på vei inn i 40-årskrisen, med fokus på hudkrem, dårlig selvtillit og kronprins Haakon, med en markedsføringskampanje tilknyttet en typisk kvinnebil. Likevel vil han ikke gå med på at han har produsert en film for det kvinnelige publikummet.
– Vi har laget en komedie for alle, en morsom film som passer for en god kveld på kino. Det var ikke vi som tok det initiativet med bilen. Det var Renault som gjerne ville hekte seg på vår film for å knytte opp en bil de hadde suksess med hos kvinnelige kjøpere.
Jacobsen tror nok filmen har en overvekt av kvinnelige publikummere. Men å henvende seg til et kvinnelig publikum spesielt, slik utenlandske filmer gjerne gjør, har han ikke tro på:
– Det kan man gjøre i større markeder som det amerikanske. Norge er for lite til å tenke nisje når det gjelder film. I hvert fall hvis du ønsker deg en stor suksess.
Daglig leder i kommunikasjonsbyrået Siste skrik, Elizabeth Hartmann, mener motviljen mot tydelig å definere et kvinnelig kjernepublikum innen filmbransjen tyder på en gammeldags holdning:
– De er nok redde for å stigmatisere produktet sitt og miste publikum. Men hvis du ikke identifiserer veldig tydelig hvem det er du snakker til, risikerer du at ingen føler seg truffet. Da får du den dårligste typen kommunikasjon.
Hartmann forteller at studier viser at kvinnene er blitt stadig viktigere i beslutningsprosesser omkring kjøp av varer og tjenester, og mener dette også gjelder kinofilm:
– Kvinnene står for 85 prosent av beslutningene innen dagligvarehandel og blir stadig viktigere i beslutningene om kapitalvarer, som bilkjøp. Likeledes er det kvinnene som står for de fleste bestillinger til kulturaktiviteter som teater og kino.
Mot innvendingen om at man risikerer å skremme mannlige billettkjøpere vekk med å definere noe som et produkt som henvender seg primært til kvinner, svarer Hartmann at bildet slettes ikke er så enkelt.
– Nå viser det seg at en del produkter som har vært spesialdesignet for kvinner, som Kvinner&klær og Dagbladets Magasinet, har en svært høy andel mannlige lesere. Sistnevnte har høyere andel mannlige enn kvinnelige lesere, faktisk. Såfremt du ikke lar pendelen gå helt ut, vil også menn bry seg om produkter som er primært rettet mot et kvinnelig publikum. Men man må velge et tyngdepunkt. Hvis du er redd for å velge bort noen, ender du lett med å velge bort alle. Det viser seg at om man kan invitere folk inn i en verden som egentlig er fremmed for dem på en god måte, fungerer det for veldig mange. Skulle «Heftig og begeistret» fungere bare for mennesker som synger i kor?
Vil du lese hele saken?
Tegn abonnement her:
Abonnement
