I tv-filmen ”Dramaet på Torp” skulle Jørgen Langhelle spille en levende person som kunne svare med egen stemme. Samtidig måtte han forsvare sin rollefigurs versjon av gisseldramaet overfor versjonen til de andre skuespillernes rollefigurer.

Som skuespiller foretar Jørgen Langhelle alltid reasearch rundt rollefigurene han skal spille. Men da han fikk tilbudet om rollen som Frode Anmarkrud i NRK Dramas TV-film om gisseldramaet på Torp, stod han overfor noe helt nytt: Han skulle spille en levende person som kunne svare med egen stemme. Det innebar en prosess der han både følte en forpliktelse overfor Anmarkrud, men også et behov for løsrivelse.

– Jeg har ikke følt noe stort press ved at Anmarkrud lever og at han kommer til å se filmen. Jeg sa tidlig til Frode at jeg ikke er ham, men at jeg må prøve å sette meg inn i situasjonen han sto overfor, og jobbe for at den kan komme igjennom.

På den måten ble det også Langhelles jobb som skuespiller å forsvare den virkelige Anmarkrud og hans versjon.

– Jeg er hans forsvar i filmen. Jeg skal både spille en figur og forsvare en mann som er i live. Han har ingen andre enn meg på settet. Det er ikke snakk om å hylle en helt, men å dra skikkelsen ned på et mer jordnært plan enn vi er vant til fra fiksjon om lignende dramaer. Min oppgave er å fylle en skikkelse i fiksjonen ”Dramaet på Torp” med reelle følelser og handlingsmønstre.

Sterke diskusjoner

For ekteparet som først blir tatt som gisler var ikke bilturen like livstruende som politimannen Anmarkrud opplevde den. Langhelle påpeker at det derfor er å forvente at man får ulike versjoner, når de involverte ble presset og truet i varierende grad.

– Inne i fluktbilen med gisseltagerne fikk Anmarkrud en pistol slått inn i tinningen hver gang han prøver å snu seg. Han sitter med håndjern og kan ikke bevege seg. Mens den eldre mannen får til og med lov til å gå ut av bilen for å slå lens.

I forrige Rush Print fortalte manusforfatter Håkan Lindhé at det ikke finnes bare én sannhet om hva som virkelig skjedde, siden de involverte husker ting forskjellig. Under innspillingen av ”Dramaet på Torp” oppstod det derfor sterke diskusjoner mellom skuespillerne, forteller Langhelle. Akkurat som det er ulike versjoner fra de involverte i det virkelige dramaet, var også hver rolleinnehaver ofte uenig i hva som hadde skjedd. Bortsett fra de to svenske skuespillerne som spiller de to svenske gisseltakerne, har alle på forhånd snakket med den personen de spiller i filmen.

Langhelle forteller at regissør Nils Gaup la under innspillingen opp til å åpne for motstridene energier for å skape spenningsfelt skuespillerne imellom.

– Vi fikk klar beskjed av Nils om at her var det flere versjoner, og at vi fikk sloss med hverandre om hva som hadde skjedd. Man måtte bruke egenrådighet for å få gjennom sine ting, dersom man syntes det var tilstrekkelig viktig for sin rolletolkning. Underveis lå jeg flere ganger på telefonen med Frode Anmarkrud for å forhøre meg om hans versjon. Noen ganger fikk jeg det jeg ville igjennom, andre ganger fikk jeg det ikke.

Løsrivelsen

Ved siden av å lese bunker med referater nedskrevet av politiet, og å høre timelange opptak, har Jørgen Langhelle også tilbrakt en helg med sin rollefigur i hans hjem i Sandefjord.

Langhelle mener de begge hadde noe å hente av at skuespilleren fikk best mulig svar på det han trengte til rollen. Anmarkrud hadde i skuespilleren et slags talerør som skulle komme til syne i filmen, og Langhelle hadde en unik mulighet til å studere sin rollefigur og finne forklaringer på hans reaksjonsmønster. Skuespilleren søkte praktiske og emosjonelle utdypninger:

– Jeg spurte om alt fra hvordan han satt da han hadde på seg håndjern inne i bilen, hvor harde slagene var som han fikk mot tinningen med pistol, til om han var sikker på at han skulle dø, eller om han enkelte ganger øynet håp.

Mange skuespillere kan ikke få nok bakgrunnsinformasjon om rollefiguren sin, og konstruerer gjerne et helt univers og et levd liv rundt skikkelsen de skal fremstille. Men for Langhelle var det ikke noen drøm som gikk i oppfyllelse da han fikk møte rollefiguren som virkelig person.

– Men jeg kunne godt tenkt meg å møte Dr. Stockmann! Det hadde vært kult å gå på pub med ham en kveld, eller tilbringe en kveld med Hamlet og bedt han fremføre alle monologene selv. Fra spøk til alvor: Det hadde vel tatt bort noe av mystikken. Og som skuespiller må man gi av seg selv.

For at rollefiguren skal få personlighet og liv må man bruke sine egne følelser og velge ut spesifikke trekk også fra ens egen person. Jørgen Langhelles Anmarkrud er ikke en kopi. ”Dramaet på Torp” er fiksjon.

– Til sist er det jeg som måtte jeg spille det ut. Jeg er Jørgen Langhelle. På et tidspunkt måtte jeg si farvel til Frode og bruke meg selv. Jeg kom til et punkt da det ikke var mer å hente der.

Vanskelig rolle

Langhelle gir utrykk for at rollen ikke var enkel. Problemene han opplevde som skuespiller var av teknisk karakter. Utgangspunktet til Langhelle om å gjengi enkelte situasjoner så tett opp til den virkeligheten Anmarkrud fortalte om, resulterte i at skuespilleren fikk lite spillerom hvor han kunne utrykke seg emosjonelt og verbalt. Etter at Anmarkrud ble tatt som gissel skjer det meste inne i bilen som rommer seks mennesker. Der sitter han med hendene lagt i håndjern mot ryggen, og med en pistol slått inn i tinningen hver gang han beveger seg.

– Det var ikke en lett innspilling. Jeg hadde ofte minimalt å spille på. I 90 prosent av filmen snakker jeg ikke med mennesker, replikkene mine er stort sett via walkie-talkie eller telefon. Jeg har knapt blikk-kontakt med et menneske i hele filmen.

– Brorparten i skuespillet her går rett og slett på å prøve å være tilstede i situasjonen, og det kan være vanskelig nok i seg selv.

Selv om ”Dramaet på Torp” er basert på en virkelig hendelse kun ti år tilbake og hans rollefigur er en mann som lever, gikk ikke Langhelle mer ydmykt til verks enn vanlig da rollen basert på Frode Anmarkrud ble lagt i skuespillerens hender.

– Det er ikke noe forskjell på det å spille f.eks Dr. Stockmann enn rollen som er basert på Frode Anmarkrud. Men man må jo bare innse at for Frode er det ham selv han kommer til å se i filmen. Jeg er veldig spent, men håper han blir fornøyd når han ser resultatet på skjermen, sier Langhelle.