Castingprosessen i reality-show er ikke så ulik den for langfilm, men de etiske hensynene er mange og komplekse. Debatten og færre stereotypier har likevel høynet kvaliteten på produksjonene, mener bransjen og kritikerne.

Castingprosessen i reality-show er ikke så ulik den for langfilm, men de etiske hensynene er mange og komplekse. Debatten og færre stereotypier har likevel høynet kvaliteten på produksjonene, mener bransjen og kritikerne.
Castingprosessen i reality-show er ikke så ulik den for langfilm, men de etiske hensynene er mange og komplekse. Debatten og færre stereotypier har likevel høynet kvaliteten på produksjonene, mener bransjen og kritikerne.
I løpet av de siste årene har vi opplevd en eksplosjon av reality-serier på norske tv-kanaler. Siden 1999, da ”Robinsonekspedisjonen” for første gang ble vist på TV3, har rundt 500 nordmenn deltatt i virkelighets-show, og mange tusen har søkt om å få delta.
Casting innen virkelighets-tv har en like stor eller kanskje enda større betydning enn casting innen fiksjonsfilmen, nettopp fordi det handler om mennesker som skal spille seg selv eller deler av seg selv. Deltagerne vil ofte bli eksponert over lengre tid, noe som gjør at mer står på spill for tv-kanalen med hensyn til å finne både riktige enkeltpersoner og en god gruppesammensetning. Det medfører helt nye problemstillinger og en omfattende, kompleks prosess for de som jobber med denne formen for rollebesetning.
Casting-metoder
Tretten personer av fire tusen søkere ble plukket ut til å være med i årets versjon av ”Farmen”, som er inne i sin tredje sesong og sendes tre ganger i uka på TV2.
Settingen er en gård hvor deltagerne skal leve og jobbe for tilværelsen over en lengre periode. Produksjonsansvarlig Louise Juel i produksjonsselskapet Strix forteller at castingprosessen har bestått av fire ulike stadier: tv-annonsering, utvelgelse av søknader, samt første- og andregangsintervjuer.
– Først annonseres formatet via en trailer på TV2, og på banner-annonser på kanalens nettsider, hvor vi søker etter deltagere. Ut fra søknadene plukker vi ut et par hundre aktuelle kandidater, som går videre til førstegangsintervju. Fordi vi vil ha folk fra hele landet som deltagere, reiser vi rundt og setter opp intervjuer i de større byene. Her spør vi blant annet om søkerens motivasjon for å delta. Flere kandidater siles ut, og vi sitter igjen med de personene vi synes skal gå videre til andregangsintervju. I denne fasen trekker vi inn psykologer som stiller spørsmål for å finne ut om personen er stabil og sterk nok til å kunne delta på tv over lengre tid. Og ut fra dette bestemmer vi hvilke tretten personer som egner seg best som deltagere i serien.
– Det er ikke noe hokus pokus ved vår castingmetode. Vi ser etter karakterer som er trygge og sikre på hvem de er. De må være interessante typer som både kan levere på tv, og vokse gjennom programmet. Vi sitter ikke med noe kart hvor vi tenker at vi skal ha tak i ytterpunktene, men caster derimot helt individuelt.
Utvelgelsesprosessen i den norske versjonen av ”Homsepatruljen”, som sendes på TV3, består av de samme metodene. Formen på tv-annonseringen vil legge føringer på hvilken type mennesker som søker seg til formatet.
– Vi leter etter bestemte kvaliteter hos de eventuelle deltagerne, og ser først og fremst etter oppegående heterofile menn med selvironi som ikke er redd for homser. De må være åpne, kunne prate og gi av seg selv. Det er viktig at gutta kan takle å få kritikk for klær, utseende og hjem. Dessuten må de stole på at homsepatruljen ordner opp, forteller castingansvarlig Susanne Steffens.
Etter å ha annonsert serien kom det inn over tusen søknader, der svært mange kvinner hadde meldt på kjæreste eller samboer. Etter å ha valgt ut femti aktuelle kandidater, dro Steffens hjem til hver enkelt for å se om de fylte kriteriene for utvelgelse på hjemmebane.
– Nettopp fordi konseptet består av forbedring av fem områder – mat, kultur, hår, garderobe og hjem – er det viktig at den eventuelle deltager trenger hjelp til fornyelse på alle disse områdene, slik at alle de fem programlederne kan bidra på hvert sitt fagfelt. Derfor er det viktig å se om kartet stemmer med terrenget. Ofte opplevde vi at tilstanden ikke var så ille som vi var forespeilet. Noen forstod ikke hvorfor de var meldt på, de var fornøyd med seg selv slik som de var.
Den ideelle deltager
En vanlig antagelse er at utplukking av deltagere i virkelighetsshow baserer seg på kulturelt grunnfestede stereotyper. Kritikere av sjangeren oppfatter deltagerne som endimensjonale, lik karakterer i en såpeopera. De har ingen dybde og er tatt med utelukkende på grunn av sin potensielle karakterfunksjon, og ikke fordi de er interessante personligheter. Medieviter Ingeborg Rydsaa har skrevet hovedoppgave om reality-tv ved Universitetet i Bergen, og har selv vært deltager i ”Villa Medusa” i 2001. Hun mener at produsentene leter etter den ideelle deltager, som er en person uten filter og ikke holder igjen noe.
– Denne personen har flere aspekter ved seg, som kanskje vil bli klippet til en stereotyp etter hvert. Man skal passe inn i formatet, og samtidig kunne fungere i en gruppe. Originalitet er et stikkord. De som går videre har ofte en god tone og en god kjemi under castingen. Man bør ikke være for selvhøytidelig, og ikke gi inntrykk av at det viktigste i verden er å komme på tv.
– Mange bruker i en intervjusituasjon klisjéer når de skal beskrive seg selv: “Jeg er en intrigemaker” og så videre, selv om de ikke er det. Det er viktig at deltagerne under intervjusituasjoner er flinke til å iscenesette seg selv: synge en sang, fortelle en historie, eller underholde på en eller annen måte.
Vil du lese hele artikkelen?
Tegn abonnement:
Castingprosessen i reality-show er ikke så ulik den for langfilm, men de etiske hensynene er mange og komplekse. Debatten og færre stereotypier har likevel høynet kvaliteten på produksjonene, mener bransjen og kritikerne.
Castingprosessen i reality-show er ikke så ulik den for langfilm, men de etiske hensynene er mange og komplekse. Debatten og færre stereotypier har likevel høynet kvaliteten på produksjonene, mener bransjen og kritikerne.
I løpet av de siste årene har vi opplevd en eksplosjon av reality-serier på norske tv-kanaler. Siden 1999, da ”Robinsonekspedisjonen” for første gang ble vist på TV3, har rundt 500 nordmenn deltatt i virkelighets-show, og mange tusen har søkt om å få delta.
Casting innen virkelighets-tv har en like stor eller kanskje enda større betydning enn casting innen fiksjonsfilmen, nettopp fordi det handler om mennesker som skal spille seg selv eller deler av seg selv. Deltagerne vil ofte bli eksponert over lengre tid, noe som gjør at mer står på spill for tv-kanalen med hensyn til å finne både riktige enkeltpersoner og en god gruppesammensetning. Det medfører helt nye problemstillinger og en omfattende, kompleks prosess for de som jobber med denne formen for rollebesetning.
Casting-metoder
Tretten personer av fire tusen søkere ble plukket ut til å være med i årets versjon av ”Farmen”, som er inne i sin tredje sesong og sendes tre ganger i uka på TV2.
Settingen er en gård hvor deltagerne skal leve og jobbe for tilværelsen over en lengre periode. Produksjonsansvarlig Louise Juel i produksjonsselskapet Strix forteller at castingprosessen har bestått av fire ulike stadier: tv-annonsering, utvelgelse av søknader, samt første- og andregangsintervjuer.
– Først annonseres formatet via en trailer på TV2, og på banner-annonser på kanalens nettsider, hvor vi søker etter deltagere. Ut fra søknadene plukker vi ut et par hundre aktuelle kandidater, som går videre til førstegangsintervju. Fordi vi vil ha folk fra hele landet som deltagere, reiser vi rundt og setter opp intervjuer i de større byene. Her spør vi blant annet om søkerens motivasjon for å delta. Flere kandidater siles ut, og vi sitter igjen med de personene vi synes skal gå videre til andregangsintervju. I denne fasen trekker vi inn psykologer som stiller spørsmål for å finne ut om personen er stabil og sterk nok til å kunne delta på tv over lengre tid. Og ut fra dette bestemmer vi hvilke tretten personer som egner seg best som deltagere i serien.
– Det er ikke noe hokus pokus ved vår castingmetode. Vi ser etter karakterer som er trygge og sikre på hvem de er. De må være interessante typer som både kan levere på tv, og vokse gjennom programmet. Vi sitter ikke med noe kart hvor vi tenker at vi skal ha tak i ytterpunktene, men caster derimot helt individuelt.
Utvelgelsesprosessen i den norske versjonen av ”Homsepatruljen”, som sendes på TV3, består av de samme metodene. Formen på tv-annonseringen vil legge føringer på hvilken type mennesker som søker seg til formatet.
– Vi leter etter bestemte kvaliteter hos de eventuelle deltagerne, og ser først og fremst etter oppegående heterofile menn med selvironi som ikke er redd for homser. De må være åpne, kunne prate og gi av seg selv. Det er viktig at gutta kan takle å få kritikk for klær, utseende og hjem. Dessuten må de stole på at homsepatruljen ordner opp, forteller castingansvarlig Susanne Steffens.
Etter å ha annonsert serien kom det inn over tusen søknader, der svært mange kvinner hadde meldt på kjæreste eller samboer. Etter å ha valgt ut femti aktuelle kandidater, dro Steffens hjem til hver enkelt for å se om de fylte kriteriene for utvelgelse på hjemmebane.
– Nettopp fordi konseptet består av forbedring av fem områder – mat, kultur, hår, garderobe og hjem – er det viktig at den eventuelle deltager trenger hjelp til fornyelse på alle disse områdene, slik at alle de fem programlederne kan bidra på hvert sitt fagfelt. Derfor er det viktig å se om kartet stemmer med terrenget. Ofte opplevde vi at tilstanden ikke var så ille som vi var forespeilet. Noen forstod ikke hvorfor de var meldt på, de var fornøyd med seg selv slik som de var.
Den ideelle deltager
En vanlig antagelse er at utplukking av deltagere i virkelighetsshow baserer seg på kulturelt grunnfestede stereotyper. Kritikere av sjangeren oppfatter deltagerne som endimensjonale, lik karakterer i en såpeopera. De har ingen dybde og er tatt med utelukkende på grunn av sin potensielle karakterfunksjon, og ikke fordi de er interessante personligheter. Medieviter Ingeborg Rydsaa har skrevet hovedoppgave om reality-tv ved Universitetet i Bergen, og har selv vært deltager i ”Villa Medusa” i 2001. Hun mener at produsentene leter etter den ideelle deltager, som er en person uten filter og ikke holder igjen noe.
– Denne personen har flere aspekter ved seg, som kanskje vil bli klippet til en stereotyp etter hvert. Man skal passe inn i formatet, og samtidig kunne fungere i en gruppe. Originalitet er et stikkord. De som går videre har ofte en god tone og en god kjemi under castingen. Man bør ikke være for selvhøytidelig, og ikke gi inntrykk av at det viktigste i verden er å komme på tv.
– Mange bruker i en intervjusituasjon klisjéer når de skal beskrive seg selv: “Jeg er en intrigemaker” og så videre, selv om de ikke er det. Det er viktig at deltagerne under intervjusituasjoner er flinke til å iscenesette seg selv: synge en sang, fortelle en historie, eller underholde på en eller annen måte.
Vil du lese hele artikkelen?
Tegn abonnement: