Margreth Olin oppsøker og tilbringer tid sammen med mennesker vi andre unngår – nå sist konfliktfylte tiendeklassinger i «Ungdommens råskap». Hvordan vinner hun nødvendig tillit til å kunne vise dem så sårbare?
Margreth Olin oppsøker og tilbringer tid sammen med mennesker vi andre unngår – nå sist konfliktfylte tiendeklassinger i «Ungdommens råskap». Hvordan vinner hun nødvendig tillit til å kunne vise dem så sårbare?
Margreth Olin oppsøker og tilbringer tid sammen med mennesker vi andre unngår – nå sist konfliktfylte tiendeklassinger i «Ungdommens råskap». Hvordan vinner hun nødvendig tillit til å kunne vise dem så sårbare?
Til å være en filmskaper med fokus på outsidere har Margreth Olin ofte funnet råstoff til filmene sine svært nærme sin egen hverdag. Hun filmet sin pyskisk utviklingshemmede onkel i Onkel Reidar. Et vennskap med en gammel dame førte henne til et gamlehjem og resulterte i Dei mjuke hendene. Hun fulgte sin narkomane venninne med kamera inntil ”Pia” ble nykter og dokumentarmaterialet måtte skrinlegges, men jobber nå med en fiksjonsfilm basert på ”Pias” historie. Og Kroppen min, der Olin vendte kamera mot seg selv, var et slags budskap og en kjærlighetserklæring til døtrene hennes. Men nå har Norges mest kjente og prisvinnende dokumentarist gått ut i verden på Lars von Triers bud, på jakt etter virkelighet i ”defokus”. Hun fant 10. klasse på Hauketo skole.
For å lage dogumentaren Ungdommens råskap har Margreth, fotograf og lydmann fotfulgt elever og lærere i klasserom og skolegård, i de siste månedene før eksamen. Det finnes absolutt lyse øyeblikk og gledesutbrudd i filmen, men i denne skoleberetningen er det også nok av konflikt, motvilje og motgang. Filmen viser flere av ungdommene i sårbare øyeblikk hvor de færreste av oss ville likt å ha et kamera oppi trynet. Gråtende fordi man blir mobba for å være tjukk, i raserianfall etter en slåsskamp og under utdelingen av rimelig dårlig standpunktkarakter.
Hva syntes ungdommene da de så filmen?
– De likte den godt. Flere av elevene i filmen opplever at de bærer et stempel som ”problembarn”, og at det har fulgt dem så lenge de kan huske. Da jeg gikk inn i dette miljøet startet de alle med blanke ark overfor oss. Og noen av de som opplever å ikke bli sett for den de virkelig er, men at deres ”historie” forfølger dem, opplevde at vi så dem på en annen måte. De opplever at de blir ”sett” i filmen og at ansvaret for at de mislykkes på skolen ikke er deres alene. Det er mer komplisert enn at de unge ”gir faen i skolen”. Skolen gir ikke den enkelte tilpasset opplæring. Skolen har ikke ressurser til det. Noen av scenene er heftige, blant annet en slåsskamp. Jeg vet at det var en påkjenning for ham vi filmet da, men vi hadde avtalt ting på forhånd, alle kunne når som helst si at vi ikke skulle filme i en gitt situasjon – men det var greit for han, han visste at han skulle få se og godkjenne filmen.
Mens ungdommene absolutt får vist sjarme og sårbarhet, er det vanskeligere for tilskueren å tilgi lærernes tafatte ubehjelpelighet i møte med elever som opplagt trenger klokskap, støtte og oppmuntring, men ofte får det motsatte. Det fremstår ikke noe ”offer” med sin kommentar på slutten av filmen, slik Dogumentar-regel nr 3 befaler, men jeg tenker at hvis noen er offer for filmskaperen og tilskuernes dom i dette tilfellet, må det heller være lærerne enn elevene. Hva syntes så de?
– Rektor og assisterende rektor har også sett filmen og fått anledning til å kommentere den. Rektor likte filmen og mener den viser frem skolehverdagen på en realistisk måte, på godt og vondt, han opplevde ikke at filmen har ”offer”. Det har aldri vært min intensjon med denne filmen å stille noen til veggs, eller henge ut noen som et offer. Dette er en observerende dokumentar. Den oppleves ulikt, alt etter hvem som ser. Jeg tror alder er en avgjørende variabel for hvordan man ser filmen. Noen mente jeg hengte ut de gamle i Dei mjuke hendene! For meg oppleves det ganske absurd. Men slik vil det alltid være delte meninger. Men det er forskjell på å tenke at noen kommer uheldig ut av en scene og det at filmen har et offer, slik man ofte ser i journalistiske TV-dokumentarer. Dette med offer blir jo også en subjektiv vurdering. Elevene som er mest med liker filmen og syns den er viktig. Det er det mest avgjørende for meg. Jeg tenkte underveis at utdanningsminister Kristin Clemet er filmens eventuelle offer og at det kunne være interessant om hun så den og kommenterte den. Filmen reiser spørsmål om hvilken skole vi ønsker i fremtiden. Der har hun endel å svare for.
Et synlig filter
Hvor organisk ble filmen egentlig til? Du satt til slutt med 120 timer råtape i fanget og måtte finne en historie -eller visste du hva du ville fortelle på forhånd?
– Dette er første filmen – bortsett fra I kjærleikens hus, som var eksamensfilmen min i Volda -der jeg har gått ut i et miljø uten manus. Jeg visste at jeg ville lage en observerende film. Jeg hadde lyst til å lage en film om ungdom og skole sett fra elevenes perspektiv, tett på deres hverdag. Jeg visste at jeg ville ha mange med i filmen, at jeg ville lage mer et tidsbilde enn noen personlige historier. Men jeg visste ikke hvem jeg skulle følge eller hva vi ville finne. Filmen ble til underveis. Når jeg vasket frem filmen i klippebordet har jeg prøvd å være tro mot min totale opplevelse av miljøet. Vi trenger flere filmer og mer litteratur som setter nåtidsmennesket inni en sammenheng, med institusjonene som omgir oss, som vi vokser opp i, som preger oss og som vi bryter mot.
I hvilken grad opplevde du en konflikt mellom historien du ønsket å fortelle, med ditt blikk og dine holdninger på den ene siden, og respekten for nyansene og individualiteten til de som ble filmet?
– Jeg opplever at jeg har laget en veldig åpen film som stoler på den som ser. Jeg har vært opptatt av å balansere inntrykket av de som er med i filmen, og ikke vise dem fra bare én side. Men det er selvsagt mitt blikk og min bakgrunn som gjør at filmen er slik den er. De 120 timene i fanget på en annen ville gitt en helt annen film. Film er emosjonelt. Jeg ville at det du sitter med i magen når du ser filmen skulle stemme overens med elevenes opplevelse av sin hverdag. Jeg har vært mest tro mot elevene og det var jeg åpen på hele veien, at det var de jeg ville tett på. Jeg opplever det meningsløst å være dokumentarist hvis man ikke lar de menneskene man møter overraske en, ta en med inn i ukjente landskap, sette mine fordommer på prøve. Jeg er ikke ute etter å få bekreftet et verdensbilde. Jeg prøver å se mennesker. Men jeg vet at det er jeg som ser. Derfor har jeg ofte medvirket i egne filmer. Jeg er et synlig filter, en synlig forteller.
Vil du lese hele intervjuet?
Tegn abonnement her:
Abonnement
Margreth Olin oppsøker og tilbringer tid sammen med mennesker vi andre unngår – nå sist konfliktfylte tiendeklassinger i «Ungdommens råskap». Hvordan vinner hun nødvendig tillit til å kunne vise dem så sårbare?
Margreth Olin oppsøker og tilbringer tid sammen med mennesker vi andre unngår – nå sist konfliktfylte tiendeklassinger i «Ungdommens råskap». Hvordan vinner hun nødvendig tillit til å kunne vise dem så sårbare?
Til å være en filmskaper med fokus på outsidere har Margreth Olin ofte funnet råstoff til filmene sine svært nærme sin egen hverdag. Hun filmet sin pyskisk utviklingshemmede onkel i Onkel Reidar. Et vennskap med en gammel dame førte henne til et gamlehjem og resulterte i Dei mjuke hendene. Hun fulgte sin narkomane venninne med kamera inntil ”Pia” ble nykter og dokumentarmaterialet måtte skrinlegges, men jobber nå med en fiksjonsfilm basert på ”Pias” historie. Og Kroppen min, der Olin vendte kamera mot seg selv, var et slags budskap og en kjærlighetserklæring til døtrene hennes. Men nå har Norges mest kjente og prisvinnende dokumentarist gått ut i verden på Lars von Triers bud, på jakt etter virkelighet i ”defokus”. Hun fant 10. klasse på Hauketo skole.
For å lage dogumentaren Ungdommens råskap har Margreth, fotograf og lydmann fotfulgt elever og lærere i klasserom og skolegård, i de siste månedene før eksamen. Det finnes absolutt lyse øyeblikk og gledesutbrudd i filmen, men i denne skoleberetningen er det også nok av konflikt, motvilje og motgang. Filmen viser flere av ungdommene i sårbare øyeblikk hvor de færreste av oss ville likt å ha et kamera oppi trynet. Gråtende fordi man blir mobba for å være tjukk, i raserianfall etter en slåsskamp og under utdelingen av rimelig dårlig standpunktkarakter.
Hva syntes ungdommene da de så filmen?
– De likte den godt. Flere av elevene i filmen opplever at de bærer et stempel som ”problembarn”, og at det har fulgt dem så lenge de kan huske. Da jeg gikk inn i dette miljøet startet de alle med blanke ark overfor oss. Og noen av de som opplever å ikke bli sett for den de virkelig er, men at deres ”historie” forfølger dem, opplevde at vi så dem på en annen måte. De opplever at de blir ”sett” i filmen og at ansvaret for at de mislykkes på skolen ikke er deres alene. Det er mer komplisert enn at de unge ”gir faen i skolen”. Skolen gir ikke den enkelte tilpasset opplæring. Skolen har ikke ressurser til det. Noen av scenene er heftige, blant annet en slåsskamp. Jeg vet at det var en påkjenning for ham vi filmet da, men vi hadde avtalt ting på forhånd, alle kunne når som helst si at vi ikke skulle filme i en gitt situasjon – men det var greit for han, han visste at han skulle få se og godkjenne filmen.
Mens ungdommene absolutt får vist sjarme og sårbarhet, er det vanskeligere for tilskueren å tilgi lærernes tafatte ubehjelpelighet i møte med elever som opplagt trenger klokskap, støtte og oppmuntring, men ofte får det motsatte. Det fremstår ikke noe ”offer” med sin kommentar på slutten av filmen, slik Dogumentar-regel nr 3 befaler, men jeg tenker at hvis noen er offer for filmskaperen og tilskuernes dom i dette tilfellet, må det heller være lærerne enn elevene. Hva syntes så de?
– Rektor og assisterende rektor har også sett filmen og fått anledning til å kommentere den. Rektor likte filmen og mener den viser frem skolehverdagen på en realistisk måte, på godt og vondt, han opplevde ikke at filmen har ”offer”. Det har aldri vært min intensjon med denne filmen å stille noen til veggs, eller henge ut noen som et offer. Dette er en observerende dokumentar. Den oppleves ulikt, alt etter hvem som ser. Jeg tror alder er en avgjørende variabel for hvordan man ser filmen. Noen mente jeg hengte ut de gamle i Dei mjuke hendene! For meg oppleves det ganske absurd. Men slik vil det alltid være delte meninger. Men det er forskjell på å tenke at noen kommer uheldig ut av en scene og det at filmen har et offer, slik man ofte ser i journalistiske TV-dokumentarer. Dette med offer blir jo også en subjektiv vurdering. Elevene som er mest med liker filmen og syns den er viktig. Det er det mest avgjørende for meg. Jeg tenkte underveis at utdanningsminister Kristin Clemet er filmens eventuelle offer og at det kunne være interessant om hun så den og kommenterte den. Filmen reiser spørsmål om hvilken skole vi ønsker i fremtiden. Der har hun endel å svare for.
Et synlig filter
Hvor organisk ble filmen egentlig til? Du satt til slutt med 120 timer råtape i fanget og måtte finne en historie -eller visste du hva du ville fortelle på forhånd?
– Dette er første filmen – bortsett fra I kjærleikens hus, som var eksamensfilmen min i Volda -der jeg har gått ut i et miljø uten manus. Jeg visste at jeg ville lage en observerende film. Jeg hadde lyst til å lage en film om ungdom og skole sett fra elevenes perspektiv, tett på deres hverdag. Jeg visste at jeg ville ha mange med i filmen, at jeg ville lage mer et tidsbilde enn noen personlige historier. Men jeg visste ikke hvem jeg skulle følge eller hva vi ville finne. Filmen ble til underveis. Når jeg vasket frem filmen i klippebordet har jeg prøvd å være tro mot min totale opplevelse av miljøet. Vi trenger flere filmer og mer litteratur som setter nåtidsmennesket inni en sammenheng, med institusjonene som omgir oss, som vi vokser opp i, som preger oss og som vi bryter mot.
I hvilken grad opplevde du en konflikt mellom historien du ønsket å fortelle, med ditt blikk og dine holdninger på den ene siden, og respekten for nyansene og individualiteten til de som ble filmet?
– Jeg opplever at jeg har laget en veldig åpen film som stoler på den som ser. Jeg har vært opptatt av å balansere inntrykket av de som er med i filmen, og ikke vise dem fra bare én side. Men det er selvsagt mitt blikk og min bakgrunn som gjør at filmen er slik den er. De 120 timene i fanget på en annen ville gitt en helt annen film. Film er emosjonelt. Jeg ville at det du sitter med i magen når du ser filmen skulle stemme overens med elevenes opplevelse av sin hverdag. Jeg har vært mest tro mot elevene og det var jeg åpen på hele veien, at det var de jeg ville tett på. Jeg opplever det meningsløst å være dokumentarist hvis man ikke lar de menneskene man møter overraske en, ta en med inn i ukjente landskap, sette mine fordommer på prøve. Jeg er ikke ute etter å få bekreftet et verdensbilde. Jeg prøver å se mennesker. Men jeg vet at det er jeg som ser. Derfor har jeg ofte medvirket i egne filmer. Jeg er et synlig filter, en synlig forteller.
Vil du lese hele intervjuet?
Tegn abonnement her:
Abonnement