Hvem eier musikkvideoen?

Profilerte musikkvideo-regissører oppfordrer bransjen til å utforme bedre kontrakter for å få mer kontroll over produktet.

Profilerte musikkvideo-regissører oppfordrer bransjen til å utforme bedre kontrakter for å få mer kontroll over produktet.

I forrige nummer av Rush Print etterlyste norske aktører fastere rammer for produksjon av musikkvideo. Egne takster for leie av utstyr og samling av bransjen i en egen forening var blant tiltakene som ble foreslått. Men det mest nærliggende i første omgang er å formalisere forholdet mellom produksjonsselskap og plateselskap i kontrakts form.

– Jeg oppfordrer alle til i større grad å inngå skrevne avtaler, også om det bare er mellom kamerater, sier regissør Erik Poppe, som har laget flere musikkvideoer.

– Dette er en utfordring, for skrives det i det hele tatt kontrakter? Jeg tror det er en slepphendthet på dette i hele bransjen. Mange avtaler inngås muntlig, og da står man veldig svakt i ettertid. Jeg ser musikkvideo litt i samme gate som reklamefilm, der en form for rettigheter blir kjøpt ut. Dilemmaet er at å jobbe med musikkvideo ikke er noe særlig betalt.

Mikkel Sandemose (se foto) er regissør i produksjonsselskapet Pravda. Han etterlyser mer kontroll over produktet nedfelt i kontrakten.

– I den type kontrakter vi har med plateselskapene pr. i dag, gir vi fra oss det ferdige produktet til oppdragsgiver. De står fritt til å bruke musikkvideoen som de vil, vederlagsfritt, sier han.

– Folk føler de kan gjøre som de vil med musikkvideoer, og mange har ingen respekt for musikkvideoen som kunstform. Men når man lager en ferdig klippet film fra A til Å, er det frustrerende at for eksempel TV2 klipper den opp i småbiter og legger på egne effekter for å bruke i egenreklame. Slik jeg ser det, er det et overtramp mot mitt kunstverk, og alle ukene og dagene vi har jobbet med detaljene føles bortkastet.

Sandemose reagerer særlig på at utsnitt av musikkvideoer brukes i kommersiell tv-spot-reklame for artister.

– Det er et punkt som må skjerpes opp, at musikkvideo som er så billig å lage inngår i en vanlig oppdragsreklame. Da får plateselskapet i både pose og sekk. Det kan virke tungt for mange filmarbeidere som har jobbet dugnad på musikkvideo å se 30 sekunder av filmen klippet inn i en kommersiell reklame.

En løsning på dette vil være å kontraktfeste i avtalen mellom produksjonsselskap og plateselskap hvilke endringer i videoen som kan foretas, eventuelt hvor den kan vises.

– Hvis vi bestemmer oss for å avtalefeste rettigheter, har vi de beste kortene, vi har jo opphavsretten på vår side. Loven beskytter regissøren ganske godt, sier Poppe.

Sandemose nevner også vederlag for visning som en interessant ordning på sikt om en felles bransje sto bak kravet. Avhengig av produksjonsbudsjettet kunne for eksempel produksjonsselskapet få penger tilbake om en video gikk godt. Men både Sandemose og Poppe understreker at det blir problematisk pr. i dag å legge for sterke føringer i kontraktene.

– Det er vanskelig å få finansiert musikkvideo, sier Poppe. – Jeg ser begrensninger for å båndlegge materialet – man kan risikere at det ikke blir noen musikkvideo i det hele tatt.

– Det handler om tillit mellom plateselskaper og produksjonsselskaper, sier Sandemose.

– Det handler om over tid å få budsjettene opp. Før gikk man til utlandet når man fikk penger, nå har man tillit til norske produksjonsselskaper og regissører. Men vi er fortsatt ikke der at vi kan kreve for mye, vi har en stund igjen å bevise. På sikt kan vi få et mer stabilt produksjonsmiljø, større budsjetter, og forhandlinger om mer penger. Det er ikke noe avtalegrunnlag i dag, vi må først stabilisere det, få en norm. Men det begynner å bli på tide.

Hvem eier musikkvideoen?

Profilerte musikkvideo-regissører oppfordrer bransjen til å utforme bedre kontrakter for å få mer kontroll over produktet.

Profilerte musikkvideo-regissører oppfordrer bransjen til å utforme bedre kontrakter for å få mer kontroll over produktet.

I forrige nummer av Rush Print etterlyste norske aktører fastere rammer for produksjon av musikkvideo. Egne takster for leie av utstyr og samling av bransjen i en egen forening var blant tiltakene som ble foreslått. Men det mest nærliggende i første omgang er å formalisere forholdet mellom produksjonsselskap og plateselskap i kontrakts form.

– Jeg oppfordrer alle til i større grad å inngå skrevne avtaler, også om det bare er mellom kamerater, sier regissør Erik Poppe, som har laget flere musikkvideoer.

– Dette er en utfordring, for skrives det i det hele tatt kontrakter? Jeg tror det er en slepphendthet på dette i hele bransjen. Mange avtaler inngås muntlig, og da står man veldig svakt i ettertid. Jeg ser musikkvideo litt i samme gate som reklamefilm, der en form for rettigheter blir kjøpt ut. Dilemmaet er at å jobbe med musikkvideo ikke er noe særlig betalt.

Mikkel Sandemose (se foto) er regissør i produksjonsselskapet Pravda. Han etterlyser mer kontroll over produktet nedfelt i kontrakten.

– I den type kontrakter vi har med plateselskapene pr. i dag, gir vi fra oss det ferdige produktet til oppdragsgiver. De står fritt til å bruke musikkvideoen som de vil, vederlagsfritt, sier han.

– Folk føler de kan gjøre som de vil med musikkvideoer, og mange har ingen respekt for musikkvideoen som kunstform. Men når man lager en ferdig klippet film fra A til Å, er det frustrerende at for eksempel TV2 klipper den opp i småbiter og legger på egne effekter for å bruke i egenreklame. Slik jeg ser det, er det et overtramp mot mitt kunstverk, og alle ukene og dagene vi har jobbet med detaljene føles bortkastet.

Sandemose reagerer særlig på at utsnitt av musikkvideoer brukes i kommersiell tv-spot-reklame for artister.

– Det er et punkt som må skjerpes opp, at musikkvideo som er så billig å lage inngår i en vanlig oppdragsreklame. Da får plateselskapet i både pose og sekk. Det kan virke tungt for mange filmarbeidere som har jobbet dugnad på musikkvideo å se 30 sekunder av filmen klippet inn i en kommersiell reklame.

En løsning på dette vil være å kontraktfeste i avtalen mellom produksjonsselskap og plateselskap hvilke endringer i videoen som kan foretas, eventuelt hvor den kan vises.

– Hvis vi bestemmer oss for å avtalefeste rettigheter, har vi de beste kortene, vi har jo opphavsretten på vår side. Loven beskytter regissøren ganske godt, sier Poppe.

Sandemose nevner også vederlag for visning som en interessant ordning på sikt om en felles bransje sto bak kravet. Avhengig av produksjonsbudsjettet kunne for eksempel produksjonsselskapet få penger tilbake om en video gikk godt. Men både Sandemose og Poppe understreker at det blir problematisk pr. i dag å legge for sterke føringer i kontraktene.

– Det er vanskelig å få finansiert musikkvideo, sier Poppe. – Jeg ser begrensninger for å båndlegge materialet – man kan risikere at det ikke blir noen musikkvideo i det hele tatt.

– Det handler om tillit mellom plateselskaper og produksjonsselskaper, sier Sandemose.

– Det handler om over tid å få budsjettene opp. Før gikk man til utlandet når man fikk penger, nå har man tillit til norske produksjonsselskaper og regissører. Men vi er fortsatt ikke der at vi kan kreve for mye, vi har en stund igjen å bevise. På sikt kan vi få et mer stabilt produksjonsmiljø, større budsjetter, og forhandlinger om mer penger. Det er ikke noe avtalegrunnlag i dag, vi må først stabilisere det, få en norm. Men det begynner å bli på tide.

MENY