Kvotering er et problematisk grep som harmonerer dårlig med et hvert kunstnerisk virke, mener forfatter og regissør Hans Petter Blad. Det kan fort bare bli en skinnløsning for de egentlige problemene.

Det er svært få kvinner som regisserer spillefilm i Norge. For å bøte på dette problemet har det vært foreslått å kvotere inn kvinnelige regissører.

Sannsynligvis blir dette aldri noen realitet, enten man liker det eller ikke, men det kan likevel være nyttig å reflektere over sin egen mening omkring dette, siden det leder til følgende, etter mitt skjønn, viktige spørsmål: Kan man bruke et demokratisk virkemiddel på kunsten? Eller er det slik at nettopp kunsten i sin natur er og bør være genuint udemokratisk?

Ser vi da på norsk film som en forlengelse av vårt demokratiske samfunn, vil en slik tanke være helt logisk. Da sier vi, at norsk film skal avspeile samfunnet, på samme måte som Stortinget avspeiler den politiske «meningen» i samfunnet gjennom valg. Hvis vi aksepterer denne tanken, så må vi først spørre oss hva en slik tanke vil gjøre med filmen, og de forestillingene de fleste av oss har, om at kunsten på en eller annen måte er noe genuint «annerledes» enn all annen samfunnsmessig aktivitet. Vil filmen gjennom dette demokratiske grepet miste sin mulige funksjon som «kritisk røst»? Vil vi som driver med film da bli mindre frie, ved at vi da framstår som representanter for eller gjentagelser av noe større enn oss selv? Eller er det slik at vi fortsatt bevarer vår frihet til å si hva vi måtte ønske?

Enkelte vil påstå at norsk film allerede i for stor grad er preget av en snikende, demokratisk tenkning. Spesielt fiksjonsfilmen, og mest av alt spillefilmen synes «ufarlig». Den rådende tendensen med feel good film, ønsket om for enhver pris å nå et publikum eller å bygge opp tilliten til publikum ved å opprettholde så høye besøkstall som mulig, minner mistenkelig om hvilke argumenter en hvilken som helst kommersiell TV-kanal bruker. Eller selgere av et hvilket som helst annet produkt, for den saks skyld. I en gjennomgang av fjorårets norske teater i Morgenbladet, antyder Therese Bjørneboe at norsk teater er preget av en stor mangel på alt som smaker av noe kontroversielt sammenlignet med hva hun har sett i resten av Europa, eller som europeiske gjestespill i Norge. Flere eksempler kunne vært brukt, men dette holder, fordi bildet tegner seg ganske tydelig: Dersom man ser for seg en enda sterkere demokratisering av kunsten, der kjønnskvotering kan være et slikt grep, så må man også reflektere over hva dette demokratiske vil si.

I dag, ser det ut til, vil det si en større og større grad av kommersialisme. Ikke bare i ønsket om å nå flest mulig, men derved også i dets logiske forlengelse: Ønsket om ikke å såre noen, ønsket om å yte alle «rettferdighet».

Slik kan man gjerne si at ønsket om flere kvinnelige regissører uttrykker et slikt ønske om rettferdighet. Det er for få kvinnelige regissører og man leter etter et grep for å forandre på dette. I utgangspunktet er selvfølgelig det en bra tanke. Det er helt i forlengelse av hva vi alle ønsker oss, i samfunnet som helhet, og det burde derfor ikke være noe galt i å benytte dette demokratiske grepet også på kunsten. Men, hva gjør dette med «kunsten»? Det skaper jo unektelig et tettere bånd mellom kunsten og det samfunnet det skal skildre, en kunst som allerede i utgangspunktet er knyttet til Staten og demokratiet gjennom statlige stipender, statlige bevilgninger og statsansatte konsulenter. Dette apparatet, samt kritikerne, sier hele tiden at vi trenger mer vågale og personlige filmer, vi trenger konflikt og provokasjon, vi trenger de originale stemmene. Det er dette vi, på mest mulig demokratisk vis, skal dyrke fram. En av kunstdemokratiets mange oppgaver synes derved å være å fortelle oss «frie» kunstnere hva vi bør bruke friheten vår til, da gjerne med en undertekst som lar det skinne gjennom at vi egentlig ikke er frie nok.

Ved å se for oss en kvinne som «kvoteres» inn i kunsten, blir man nødt til å spørre seg om hun er «fri», eller om hun straks blir lidende under det paradokset som er at noen forteller henne at hun er fri, noen frigjør henne.

Da blir hun jo nettopp et offer for det å «bli kvinne», hun får sin kvinnelighet påpekt og må handle i tråd og forlengelse av dette. Mens en mannlig regissør representerer seg selv, vil denne tenkte, kvoterte kvinnen representere «kvinnen». Hun blir da en «kvinnelig regissør» enten hun vil det eller ikke.

Toril Moi beskriver dette paradokset i etterordet til Vigdis Songe-Møllers bok «Den greske drømmen om kvinners overflødighet» (en utmerket bok, som anbefales). Ved å legge til ordet «kvinnelig» om en regissør, så blir hun ikke lenger i stand til å skildre noe allment, og uansett hva hun gjør senere, så er det blitt redusert til noe mindre, og derved noe mindre viktig. Toril Moi påpeker, ved å trekke veksler på og analysere Simone Beauvoir, hvordan det ligger seksisme bak det å katalogisere kvinnens egenskaper, uansett om disse egenskapene skildres som svært positive:

«Ethvert forsøk på å beskrive henne som noe, vil fremstå som en begrensning av kvinnens muligheter».

Man kan kanskje videre anta at en kvinne som ubevisst definerer seg selv som «kvinnelig regissør» lider under en slik nesten skjult seksisme. Man kan derved spørre seg om ikke en kvinne som kvoteres inn på mange måter trekker med seg det å være kvinne som en belastende egenskap. Hun virker da i forlengelse av at hun ble kvotert inn som kvinne, nesten på vegne av «kvinner» generelt og det er lett å anta at dette blir bestemmende for hvordan hun som «kvinnelig filmkunstner» da vil arbeide videre.

Som kunstner skal hun teoretisk være mest mulig fri. Dette vet hun, og denne friheten skal hun da forsøke å bære med seg videre, denne friheten er pålagt henne, på tross av at hun nå befinner seg i en situasjon der noe av hennes frihet allerede er tatt fra henne. Hun vil leve, kan man forestille seg, i uvisshet om hun fikk lov til å lage filmen fordi hennes prosjekt og hennes talent virkelig var godt, eller om det hadde seg slik at hun som kjønnskvotert kvinne egentlig ikke var god nok, etter de kriteriene man tidligere opererte med. Dette gir henne et svært delikat utgangspunkt, nettopp fordi hun med alle denne friheten hun ideelt skal ha, og alt dette ansvaret, ved at hun representerer sitt kjønn som «kvinnelig regissør». Med denne friheten og dette ansvaret møter hun et system (som norsk film må sies å være) som i sin essens er dominert av en maskulin tankegang. Nettopp det faktum at hun må kvoteres inn, viser jo med all tydelighet at systemet er maskulint eller mannlig i sitt vesen.

Kvinnelige studenter i Frankrike på 30-tallet fikk langt bedre karakterer når deres besvarelser var anonyme, hvilket bare skjedde ett år, man gikk umiddelbart tilbake til det gamle systemet med navngitte besvarelser (igjen etter Toril Moi, denne gangen fra hennes biografi om Simone Beauvoir). Dette er et utmerket bilde på hvordan et system kan være seksistisk. I en slik verden skal man da, som kjønnskvotert kvinne, ivareta sin demokratisk gitte kunstneriske frihet og sin demokratiske kvinnelighet. Faren er selvfølgelig at man ved på overflaten å ha blitt gitt «like rettigheter» møter et system med en rekke slike spøkelser og finner seg selv utilstrekkelig i å anskueliggjøre denne friheten i sitt skapende virke.

Man kan, med andre ord, sette spørsmålstegn både ved ideen om å bruke «demokratiske grep» på kunstlivet, og mer spesifikt, ved ideen om kjønnskvotering i kunstlivet.

Et annet aspekt ved dette, er at man nettopp ved å demokratisere og kjønnskvotere synes å gjøre noe viktig for å løse problemet og derved kan ignorere det virkelige problemet, som skjuler seg bak det lave antallet kvinnelige regissører og systemets antageligvis iboende seksisme: Framstillingen av kvinner i norsk film er gammelmodig og kjedelig, ofte fylt av klisjeer i framstillingen av kvinner, ofte fylt av passive kvinner og dårlig skrevne kvinneroller. Dette er nesten viktigere å snakke om, men dersom man foretar en ikke helt gjennomtenkt «løsning» på det tilsynelatende viktigste problemet, kan man rydde hele den egentlige diskusjonen av veien.

Kanskje kan dette antyde hvordan et problem, dersom det ikke behandles riktig og dypt nok, kan bli en skinnløsning som i beste fall er med på å opprettholde problemet man ønsker å løse, og i verste fall forsterke det, eller skyve ansvaret for hele problemet over på den man i første instans påsto var offeret. Noe man likevel med stor sikkerhet kan si, er at i norsk film er diskusjonen om forholdet mellom kjønnene, seksisme, etc., merkelig fraværende som tema, mens de i mange andre lands filmer er et hovedtema og gjenstand for stadig diskusjon («Lilja Forever», «De andres smak», «Snakk til henne», etc).

Dette er et nytt paradoks, som indirekte sier noe om mitt innledende spørsmål, om forholdet mellom kunst og demokrati: Vi liker tanken på at vi lever i et samfunn som er grunnleggende demokratisk, og denne friheten benytter vi som regel til å snakke om ting som verken er aktuelle eller viktige.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i siste utgaven av Dramatikerforbundets årbok