Denne uken inviterer ”Filmere – bransjeforumet for nye filmskapere” til mønstring på Filmens Hus i Oslo. I den forbindelse kommer Torstein Nybø, leder av Filmere, med et innspill til debatten om kortfilmens status.

Sirin Eide presenterer en oppfordring i sitt debattinnlegg i Rush Print jeg gjerne tar på strak arm. Hun ønsker seg debatt om ”..at kortfilmen får ufortjent liten anerkjennelse i det norske filmlandskapet”, og setter selv fingeren på at kortfilmen ”ikke er kommersiell”. Utfordringen slik jeg ser det er manglende investering i å bringe kortfilmen ut til sitt rette publikum.

Et symptom på den onde sirkelen der ”ingen vil investere fordi publikum ikke vil kjøpe” er at vi resignerer til å betrakte kortfilm som læringsarena for nye, lengre og kommersielle prosjekter. En slik tankegang fostrer ene og alene fokus på at kortfilmen skal bringe produsenten anerkjennelse. Hvorfor lages det relativt sett mange svært spennende kortfilmer, som ”gjør det veldig godt på internasjonale filmfestivaler” men kun får en begrenset visning ”på TV, som forfilm på kino og som ekstramateriale på DVDer”, hvis vi aksepterer Sirin Eides oppsummering? Svaret kan synes enkelt.

Ett svar kan angripe virksomheten til Norsk filminstitutt. Det offentlige finansierte distribusjonsapparatet vil naturlig nok også være mer opptatt av prestisje enn kommersielle muligheter. Dermed er det en del markedsmekanismer knyttet til trendsetting og populærkultur som unnslipper denne ellers så effektive distributøren. Det har derfor i norsk kortfilmverden oppstått en dynamikk hvor det brukes mye ressurser på å distribuere kortfilmer til kvalitetsstemplende festivaler i utlandet, mens lite ressurser brukes på ”forskning og utvikling” i retning av distribusjons- og salgsmuligheter for de samme kortfilmene her hjemme.

Hvorfor bruker ikke flere heller krefter på å utvikle (distribusjons) mulighetene først, for heller la anerkjennelsen (produksjonen) komme etterpå?

Svaret på dette spørsmålet må angripe produsentene og de kommersielle distributørene – ikke fordi de er kommersielle, men fordi de ikke er kommersielle nok! For det er ofte bare de kommersielle kreftene som klarer å finne og virkeliggjøre nye muligheter. I spørsmålet om digital teknologi og filmdistribusjon er det derfor likevel ikke rart at det er NFI (staten) sitt arbeid med digitalt filmarkiv jeg vil knytte spenning til. Men utviklingsarbeidet må ikke stoppe der. Vi skal ikke skue langt utenfor bransjen for å finne at for eksempel Lyse Energi i Rogaland allerede har kommersialisert slik teknologi. Det har også aktørene bak Capa. Og lenger sør i Europa har European DocuZone kommet langt i å utvikle digital distribusjon av dokumentarfilmer til over 255 kinoer i 8 land parallelt. Kan ikke Capa-nettverket brukes på denne måten i Norge?

Et forsøk på å få til noe slik var SUPERKORT-konkurransen, som fikk til distribusjon til landets kinoer i forbindelse med årets sommerkinokampanje fra FILM&KINO. Dette kan være et spedt forsøk på å ta teknologien og kinoen som kulturarena tilbake. Den beste rosen kom fra Magnus Nome, en av produsentene bak filmen ”Lekeplassen”, som til slutt ble en god nummer to i publikumsavstemmingen. Han mente at ”kinovisninger var utvilsomt den største karamellen; det har vært veldig morsomt å stadig møte folk på fest som har sett filmen på kino, og få tekstmeldinger fra overraskede gamle venner og fjern familie.” Til sammen har de 5 SUPERKORT-filmene, vist i 10 uker ved 103 kinoer, 1,7 millioner i besøkstall (kilde FILM&KINO).

Selv har jeg for lite fartstid til å ha erfart hvordan Capa-nettverket oppstod, om det var dra-kamp om rettighetene, eller om ingen egentlig var interessert i å sikre muligheten til for eksempel å distribuere kortfilm digitalt? I stedet for å bare bruke kroner på å lage print av kortfilmer, for distribusjon i utlandet og kun utvalgte kinoer her hjemme, ser jeg for meg en tid hvor vi kjøper tilbake tiden, gjennom Capa, hvis vi må. Da kan vi i alle fall med rette snakke om kortfilm, ikke bare som en begynnelse på ”noe mer”, men også som reklame for dette vi drømmer om? Hvordan de tilgjengelige midlene skal balanseres kan kanskje være et tema i debatten?

Hvis jeg skal konkludere med en mening vil jeg si at nøkkelen til ”kortfilmens anseelse” er bedre kommunikasjon med publikum. Den skotske fraksjonen av European DocuZone har studert sitt publikum. Kanskje ikke overraskende er det mange som ønsker seg dokumentarfilmer på kino. Dette er et publikum med høyere akademisk utdannelse, som generelt går mye på kino, men ser svært lite på TV. Uansett må undersøkelsen gå mye lengre enn FILM&KINO publikasjonen ”kino og kultur – argumentsamling for politikere og andre kinoentusiaster”. Capa kan få kredit for å ha de beste seerstatistikkene når det gjelder kino. Tanken om at kortfilmen får anseelse på TV har jeg derimot ikke tro på. Vi må kjenne vårt publikum og skape ”communities of audiences” – som skottene sier.

FILMERE – kreativt forum for nye filmskapere – er på veg til å skape et ”community” for kortfilmentusiaster som også ”vil noe mer”. SUPERKORT-konkurransen gjorde oss en erfaring rikere. FILMERE har nå 800 registrerte brukere og aktiviserte 1027 stemmer i kåringen av vinneren. Det er foreløpig et lite ”community”, men et sted må kampen om de fremtidige distribusjonsformene for kortfilm starte. Og fremtidens filmskapere ønsker ikke å sitte stille og se på at arvesølvet kan gå tapt. Gjennom kortfilmen kan fortsatt kinoene gi en liten fornemmelse av filmkultur.

Til slutt vil jeg som et innspill invitere til debatt om bransjen, men kanskje først og fremst kortfilmen, trenger en egen organisasjon for nye filmskapere. FILMERE – bransjeforum for nye filmskapere blir i år for tredje året arrangert av en uformell gruppe entusiaster i samarbeid med NFI. Det vil kanskje være lurt å stifte en egen bransjeorganisasjon for nye filmskapere?

I så fall bør kanskje ett av arbeidsområdene være å få et norsk publikum på kortfilmens side: forbrukermakt kan være voldsom makt, og i dette tilfellet vil publikum være villige til å betale, tror jeg, hvis det vet at pengene virkelig går tilbake til nye og bedre filmer – enten de er korte eller lange. Om vi må gå så langt som å betale for å få kortfilmene våre vist (via Capa), vil vise seg. Noen vil si at det er reklamen som skaper våre behov. Kan vi skape et kommersielt behov for kortfilm?

Alt dette er selvfølgelig tankespinn. Mens vi venter på bedre tiden kan vi kose oss med NFI sine websider, som skriver om ”norske kortfilmer med hundre tusen i seertall på kino i utlandet”, innimellom alle oppslagene om kortfilmpriser som er vunnet, mens publikum her hjemme forbli uvitende. Ikke alltid fordi de ikke vil, men fordi de ikke fikk muligheten, til å låne selv våre mest anerkjente kortfilmer sin anerkjennelse.

Med hilsen,

Torstein Nybø