I forrige nyhetsbrev kom regissør Lisbeth Dreyer med sterk kritikk av konsulentene Sirin Eide og Erlend Loes uttalelser i forrige utgave av Rush Print. Her svarer Sirin Eide på kritikken.
I forrige nyhetsbrev kom regissør Lisbeth Dreyer med sterk kritikk av konsulentene Sirin Eide og Erlend Loes uttalelser i forrige utgave av Rush Print. Her svarer Sirin Eide på kritikken.
I forrige nyhetsbrev kom regissør Lisbeth Dreyer med sterk kritikk av konsulentene Sirin Eide og Erlend Loes uttalelser i forrige utgave av Rush Print. Her svarer Sirin Eide på kritikken.
Jeg svarer i et intervju i Rushprint at kortfilm ikke er noe ”være-sted“. Lisbeth Dreyer konkluderer med at jeg med en slik uttalelse mener at kortfilm ikke er en egen kunstart.
Dreyer tolker det jeg i gåseøyne kalte «være-sted», som en beskrivelse av kortfilm «som en slags opplæringsarena». Hele argumentasjonen i innlegget er videre basert på denne tolkningen. Jeg innser nå at jeg burde ha formulert meg tydeligere i intervjuet med Rushprint. La meg derfor først definere hva jeg legger i begrepet «være-sted»: Et yrke du kan ha år etter år og leve rimelig godt av. Å definere seg som kortfilmregissør og leve rimelig godt av det, mener jeg ikke er mulig.
Likefullt mener jeg altså at kortfilm er en egen kunstart. Å sitte som kortfilmkonsulent å mene noe annet ville være absurd.
Generelt gis det etter min mening for lite penger til filmproduksjon i Norge, spesielt til kortfilm.
Jeg skulle gjerne gått inn i flere prosjekter, men jeg disponerer en meget begrenset pott på 4.5 mill. (og 4 mill til enkeltstående TV-produksjoner). Hvis jeg skal prøve å ivareta mangfoldet og bidra best mulig til alt det positive som skjer i bransjen, er det min oppgave å få pengene til å strekke så langt som mulig. Når jeg ofte sammen med koordinator kommer fram til et støttebeløp, leter jeg etter smertegrensen for å få prosjektet gjennomført uten å måtte fire på ambisjonsnivået.
Når jeg svarer at filmene bør produseres med et element av dugnad i seg, så mener jeg det. Jeg kunne ha unnlatt å kommentere det, men synes det var riktig å signalisere min innstilling her. Det er lite penger i potten som skal deles mellom flere gode prosjekter.
Grunnen til at kortfilmproduksjon er i en særstilling i forhold til dokumentar- og spillefilm er at den ikke er kommersiell. Norske kortfilmer gjør det veldig godt på internasjonale filmfestivaler og får mye anerkjennelse, men det er få som vil bidra til å få en kortfilm finansiert. De fleste kortfilmene som støttes av fondet blir vist på TV, som forfilm på kino og som ekstramateriale på DVDer.
Men til tross for at filmene blir vist og vurdert som egen kunstart, er det like fullt vanskelig å få markedet til å betale skikkelig for dem. Sånn sett kan man si at kortfilmen får ufortjent liten annerkjennelse i det norske filmlandskapet.
Akkurat dette skulle jeg gjerne sett at det ble en debatt om.
Det å lage film er en ekstremt kostbar kunstart. Når det ikke finnes noe kommersielt marked for kortfilmen, er man enda mer avhengig av offentlig støtte for å få den realisert. Siden det er såpass store summer som må gis ut i støtte for at en film skal bli realisert, tenker jeg ofte at pengene skal komme flere formål til gode. F.eks. at man prøver ut nye samarbeidskonstellasjoner eller at man prøver ut et nytt fortellergrep eller formspråk. Spesielt er jeg opptatt av at det er gode sammensatte team som trekker veksel på hverandre og sammen generer kreativ energi. Og i noen tilfelller kan kanskje de samme teamene siden trekke enda større lass sammen, slik at kortfilmproduksjonen blir et ledd i noe større. Men jeg tenker ikke alltid slik.
Jobben som kortfilmkonsulent vil alltid innebære avveininger om en skal gi litt til mange eller mye til noen få.
Jeg har vært bevisst på å ikke spre pengene for mye utover, men nettopp ønsket å satse ordentlig på 6 –7 kortfilmer pr. år. Det er sjelden at jeg deler ut mer enn 500 000,- Jeg ser at produsentene da klarer å få opp en finansieringspakke som de klarer å leve med. Og jeg synes det er vanskelig å forsvare at ett enkelt prosjekt skal få noe mer enn maks. 600 000,-
I fondet er det satt av til sammen 9 millioner til kortfilm. Vestnorsk og Nordnorsk filmsenter disponerer til sammen ca 7 mill. til kortfilm. I alt er det ca 16 millioner som går til kortfilmproduksjon pr. år i Norge.
Burde det settes av mer penger til kortfilm av den totale filmpotten? I så fall ville det blitt mindre til spillefilm, og vil bransjen som helhet være tjent med det?
Dette kan det gjerne komme en debatt om. Det er viktig og riktig at det foregår en kontinuerlig diskusjon internt i filmfondet og i bransjen om hva som er mest hensiktsmessig.
I mellomtiden strekker jeg og drar i mine begrensede midler så de på best mulig vis skal komme kortfilm og bransjen som helhet til gode.
Sirin Eide
Les Lisbeth Dreyers innlegg her:
I forrige nyhetsbrev kom regissør Lisbeth Dreyer med sterk kritikk av konsulentene Sirin Eide og Erlend Loes uttalelser i forrige utgave av Rush Print. Her svarer Sirin Eide på kritikken.
I forrige nyhetsbrev kom regissør Lisbeth Dreyer med sterk kritikk av konsulentene Sirin Eide og Erlend Loes uttalelser i forrige utgave av Rush Print. Her svarer Sirin Eide på kritikken.
Jeg svarer i et intervju i Rushprint at kortfilm ikke er noe ”være-sted“. Lisbeth Dreyer konkluderer med at jeg med en slik uttalelse mener at kortfilm ikke er en egen kunstart.
Dreyer tolker det jeg i gåseøyne kalte «være-sted», som en beskrivelse av kortfilm «som en slags opplæringsarena». Hele argumentasjonen i innlegget er videre basert på denne tolkningen. Jeg innser nå at jeg burde ha formulert meg tydeligere i intervjuet med Rushprint. La meg derfor først definere hva jeg legger i begrepet «være-sted»: Et yrke du kan ha år etter år og leve rimelig godt av. Å definere seg som kortfilmregissør og leve rimelig godt av det, mener jeg ikke er mulig.
Likefullt mener jeg altså at kortfilm er en egen kunstart. Å sitte som kortfilmkonsulent å mene noe annet ville være absurd.
Generelt gis det etter min mening for lite penger til filmproduksjon i Norge, spesielt til kortfilm.
Jeg skulle gjerne gått inn i flere prosjekter, men jeg disponerer en meget begrenset pott på 4.5 mill. (og 4 mill til enkeltstående TV-produksjoner). Hvis jeg skal prøve å ivareta mangfoldet og bidra best mulig til alt det positive som skjer i bransjen, er det min oppgave å få pengene til å strekke så langt som mulig. Når jeg ofte sammen med koordinator kommer fram til et støttebeløp, leter jeg etter smertegrensen for å få prosjektet gjennomført uten å måtte fire på ambisjonsnivået.
Når jeg svarer at filmene bør produseres med et element av dugnad i seg, så mener jeg det. Jeg kunne ha unnlatt å kommentere det, men synes det var riktig å signalisere min innstilling her. Det er lite penger i potten som skal deles mellom flere gode prosjekter.
Grunnen til at kortfilmproduksjon er i en særstilling i forhold til dokumentar- og spillefilm er at den ikke er kommersiell. Norske kortfilmer gjør det veldig godt på internasjonale filmfestivaler og får mye anerkjennelse, men det er få som vil bidra til å få en kortfilm finansiert. De fleste kortfilmene som støttes av fondet blir vist på TV, som forfilm på kino og som ekstramateriale på DVDer.
Men til tross for at filmene blir vist og vurdert som egen kunstart, er det like fullt vanskelig å få markedet til å betale skikkelig for dem. Sånn sett kan man si at kortfilmen får ufortjent liten annerkjennelse i det norske filmlandskapet.
Akkurat dette skulle jeg gjerne sett at det ble en debatt om.
Det å lage film er en ekstremt kostbar kunstart. Når det ikke finnes noe kommersielt marked for kortfilmen, er man enda mer avhengig av offentlig støtte for å få den realisert. Siden det er såpass store summer som må gis ut i støtte for at en film skal bli realisert, tenker jeg ofte at pengene skal komme flere formål til gode. F.eks. at man prøver ut nye samarbeidskonstellasjoner eller at man prøver ut et nytt fortellergrep eller formspråk. Spesielt er jeg opptatt av at det er gode sammensatte team som trekker veksel på hverandre og sammen generer kreativ energi. Og i noen tilfelller kan kanskje de samme teamene siden trekke enda større lass sammen, slik at kortfilmproduksjonen blir et ledd i noe større. Men jeg tenker ikke alltid slik.
Jobben som kortfilmkonsulent vil alltid innebære avveininger om en skal gi litt til mange eller mye til noen få.
Jeg har vært bevisst på å ikke spre pengene for mye utover, men nettopp ønsket å satse ordentlig på 6 –7 kortfilmer pr. år. Det er sjelden at jeg deler ut mer enn 500 000,- Jeg ser at produsentene da klarer å få opp en finansieringspakke som de klarer å leve med. Og jeg synes det er vanskelig å forsvare at ett enkelt prosjekt skal få noe mer enn maks. 600 000,-
I fondet er det satt av til sammen 9 millioner til kortfilm. Vestnorsk og Nordnorsk filmsenter disponerer til sammen ca 7 mill. til kortfilm. I alt er det ca 16 millioner som går til kortfilmproduksjon pr. år i Norge.
Burde det settes av mer penger til kortfilm av den totale filmpotten? I så fall ville det blitt mindre til spillefilm, og vil bransjen som helhet være tjent med det?
Dette kan det gjerne komme en debatt om. Det er viktig og riktig at det foregår en kontinuerlig diskusjon internt i filmfondet og i bransjen om hva som er mest hensiktsmessig.
I mellomtiden strekker jeg og drar i mine begrensede midler så de på best mulig vis skal komme kortfilm og bransjen som helhet til gode.
Sirin Eide
Les Lisbeth Dreyers innlegg her: