Kvalitetsfjernsynets vekst og fall?

Såkalt “quality television” oppstod for alvor med Hill Street Blues og kulminerte med Sopranos og Seks fot under. Selv om disse tv-seriene har vært banebrytende, kan deres storhetstid allerede være over, tror Alex Iversen.

Såkalt “quality television” oppstod for alvor med Hill Street Blues og kulminerte med Sopranos og Seks fot under. Selv om disse tv-seriene har vært banebrytende, kan deres storhetstid allerede være over, tror Alex Iversen.

I 1961 holdt den daværende formannen for det mektige Federal Communications Committee, Newton Minow, en beryktet tale der han gikk til frontalangrep på den amerikanske fjernsynsindustrien.

”Jeg ber dere”, tordnet Minow foran en sal fullsatt med amerikanske tv-folk, ”om å sette dere ned foran fjernsynsapparatene fra stasjonene deres starter sendingene, og bli sittende der med øynene limt til skjermen til de slutter. Jeg kan forsikre dere om at dere vil få se en enorm ødemark” (a vast wasteland).

Det er gått mer enn 40 år siden Minow holdt sin beryktede tale. Og selv om forestillingen om amerikansk fjernsyn som et kulturelt Tsjernobyl lever i beste velgående i enkelte småborgerlige kretser, er det i dag stadig færre som er villige til å ta i bruk Minows ødemarksmetafor når de snakker om amerikansk fjernsyn. Det er nemlig flere og flere tv-seere og kritikere som har lagt merke til at et overraskende stort antall amerikanske tv-serier har betydelige kvaliteter både i form, innhold og skuespillerprestasjoner.

Her hjemme har bl.a Dagsavisens tidligere kulturredaktør Brita Møystad Engseth antydet at de mest interessante fortellingene ikke lenger fortelles på kino, men på tv.

Når kritikere skal nevne eksempler på hvor glitrende amerikansk tv-dramatikk kan være, trekker de nesten alltid fram serier som «Sopranos» og «Seks fot under». Det er ikke rart. Disse to seriene representerer utvilsomt det beste amerikansk tv kan by på for øyeblikket. Og i mine øyne går nettopp disse to seriene utenpå det meste Hollywood i dag serverer oss på kino.

Men ser vi historisk på det, er det nok riktigere å se på serier som Sopranos og Seks fot under som en foreløpig kulminasjon av en utvikling som for alvor tok til for snart 25 år siden, og som vi i dag kanskje er i ferd med å se slutten på.

DE RIKTIGE SEERNE

Ved inngangen til 1980-tallet begynte den amerikanske fjernsynsindustrien å produsere tv-serier som var langt mer komplekse, krevende og eksperimenterende enn det tv-seerne så langt hadde vært vant til. Årsaken til dette var ikke at lederne for de store amerikanske nettverkene plutselig hadde utviklet god smak, men harde økonomiske realiteter. Som en følge av videomaskinens inntog i millioner av hjem, og en eksplosjon i tilbudet av kabel- og satellitt-kanaler, var de store amerikanske nettverkene på dette tidspunket i ferd med å havne i et alvorlig økonomisk uføre. På kort tid forsvant store seersegmenter fra nettverkenes gamle kanaler, og det ble klart for alle at noe måtte gjøres.

Fram til begynnelsen av 1980-tallet hadde nettverkene levd etter en enkel forretningsidé, nemlig å nå så mange seere som overhodet mulig ved å lage programmer etter et minste felles multiplum-prinsipp. Dette var med andre ord programmer som måtte kunne sees av alle samfunnsgrupper, og som derfor ikke kunne være alt for utfordrende, provoserende eller støtende. Noe som ikke overraskende førte til at de fleste amerikanske tv-serier innholdsmessig fremsto som familievennlige (infantile), forutsigelige og tannløse.

Men den nye konkurransesituasjonen skulle komme til å tvinge nettverkene til å forkastet ideen om å nå ut til alle samtidig. Økonomisk sett var det fra nettverkenes side nemlig ikke så viktig å nå alle seerne, bare man greier å nå de riktige seerne.

Det segmentet som er alle annonsørers våte drøm, består av velstående, velutdannede og urbane mennesker mellom 18 og 49 år. Tv-selskapenes store problem på 80-tallet var at det var nettopp denne gruppen som så minst på tv. Og i et forsøk på å lokke til seg mer eksklusive seergrupper, begynte altså tv-selskapene å utvikle smartere og mer ambisiøse tv-serier. Det er et navn, og en tv-serie, som fremfor alle andre knyttes til dette vannskillet i amerikansk tv-historie: Produsenten Steven Bochco og politiserien Hill Street Blues. Med Hill Street Blues omdefinerte Steven Bochco nettverkenes kontrakt med sine seere, og staket ut den retningen amerikanske tv- serier har utviklet seg i helt fram til i dag.

Har du lyst til å lese mer?

Tegn abonnement ved å klikke her: ABONNEMENT

Kvalitetsfjernsynets vekst og fall?

Såkalt “quality television” oppstod for alvor med Hill Street Blues og kulminerte med Sopranos og Seks fot under. Selv om disse tv-seriene har vært banebrytende, kan deres storhetstid allerede være over, tror Alex Iversen.

Såkalt “quality television” oppstod for alvor med Hill Street Blues og kulminerte med Sopranos og Seks fot under. Selv om disse tv-seriene har vært banebrytende, kan deres storhetstid allerede være over, tror Alex Iversen.

I 1961 holdt den daværende formannen for det mektige Federal Communications Committee, Newton Minow, en beryktet tale der han gikk til frontalangrep på den amerikanske fjernsynsindustrien.

”Jeg ber dere”, tordnet Minow foran en sal fullsatt med amerikanske tv-folk, ”om å sette dere ned foran fjernsynsapparatene fra stasjonene deres starter sendingene, og bli sittende der med øynene limt til skjermen til de slutter. Jeg kan forsikre dere om at dere vil få se en enorm ødemark” (a vast wasteland).

Det er gått mer enn 40 år siden Minow holdt sin beryktede tale. Og selv om forestillingen om amerikansk fjernsyn som et kulturelt Tsjernobyl lever i beste velgående i enkelte småborgerlige kretser, er det i dag stadig færre som er villige til å ta i bruk Minows ødemarksmetafor når de snakker om amerikansk fjernsyn. Det er nemlig flere og flere tv-seere og kritikere som har lagt merke til at et overraskende stort antall amerikanske tv-serier har betydelige kvaliteter både i form, innhold og skuespillerprestasjoner.

Her hjemme har bl.a Dagsavisens tidligere kulturredaktør Brita Møystad Engseth antydet at de mest interessante fortellingene ikke lenger fortelles på kino, men på tv.

Når kritikere skal nevne eksempler på hvor glitrende amerikansk tv-dramatikk kan være, trekker de nesten alltid fram serier som «Sopranos» og «Seks fot under». Det er ikke rart. Disse to seriene representerer utvilsomt det beste amerikansk tv kan by på for øyeblikket. Og i mine øyne går nettopp disse to seriene utenpå det meste Hollywood i dag serverer oss på kino.

Men ser vi historisk på det, er det nok riktigere å se på serier som Sopranos og Seks fot under som en foreløpig kulminasjon av en utvikling som for alvor tok til for snart 25 år siden, og som vi i dag kanskje er i ferd med å se slutten på.

DE RIKTIGE SEERNE

Ved inngangen til 1980-tallet begynte den amerikanske fjernsynsindustrien å produsere tv-serier som var langt mer komplekse, krevende og eksperimenterende enn det tv-seerne så langt hadde vært vant til. Årsaken til dette var ikke at lederne for de store amerikanske nettverkene plutselig hadde utviklet god smak, men harde økonomiske realiteter. Som en følge av videomaskinens inntog i millioner av hjem, og en eksplosjon i tilbudet av kabel- og satellitt-kanaler, var de store amerikanske nettverkene på dette tidspunket i ferd med å havne i et alvorlig økonomisk uføre. På kort tid forsvant store seersegmenter fra nettverkenes gamle kanaler, og det ble klart for alle at noe måtte gjøres.

Fram til begynnelsen av 1980-tallet hadde nettverkene levd etter en enkel forretningsidé, nemlig å nå så mange seere som overhodet mulig ved å lage programmer etter et minste felles multiplum-prinsipp. Dette var med andre ord programmer som måtte kunne sees av alle samfunnsgrupper, og som derfor ikke kunne være alt for utfordrende, provoserende eller støtende. Noe som ikke overraskende førte til at de fleste amerikanske tv-serier innholdsmessig fremsto som familievennlige (infantile), forutsigelige og tannløse.

Men den nye konkurransesituasjonen skulle komme til å tvinge nettverkene til å forkastet ideen om å nå ut til alle samtidig. Økonomisk sett var det fra nettverkenes side nemlig ikke så viktig å nå alle seerne, bare man greier å nå de riktige seerne.

Det segmentet som er alle annonsørers våte drøm, består av velstående, velutdannede og urbane mennesker mellom 18 og 49 år. Tv-selskapenes store problem på 80-tallet var at det var nettopp denne gruppen som så minst på tv. Og i et forsøk på å lokke til seg mer eksklusive seergrupper, begynte altså tv-selskapene å utvikle smartere og mer ambisiøse tv-serier. Det er et navn, og en tv-serie, som fremfor alle andre knyttes til dette vannskillet i amerikansk tv-historie: Produsenten Steven Bochco og politiserien Hill Street Blues. Med Hill Street Blues omdefinerte Steven Bochco nettverkenes kontrakt med sine seere, og staket ut den retningen amerikanske tv- serier har utviklet seg i helt fram til i dag.

Har du lyst til å lese mer?

Tegn abonnement ved å klikke her: ABONNEMENT

MENY