Lisbeth Dreyer reagerer på filmkonsulentene Sirin Eide og Erlend Loes uttalelser i siste utgave av Rush Print . Hun tar her avstand fra påstanden om at kortfilmproduksjon bør være dugnadbasert og at Norge ennå ikke er en virkelig filmnasjon.

Kortfilmkonsulent Sirin Eides uttalelser i siste nummer av Rushprint var trist og forstemmende lesning. At en person som er satt til å forvalte en stor del av ressursene til fri kunstnerisk kortfilm i Norge ikke forsvarer kortfilmen som kunstart er en ting, men det virker faktisk som om hun ikke engang anser kortfilm å være en egen kunstart. Tvert i mot sier hun at kortfilm ikke er et «være-sted» men noe man driver med på veg til noe annet. Altså en slags opplæringsarena. For det første er det ikke Sirin Eides oppgave å definere andre menneskers kunstneriske yrkesvalg på en slik måte. Det må man i respekt for utøverne av faget overlate til dem selv. Som eksempel kan nevnes at filmskaperen Anja Breien i løpet av et langt profesjonelt liv har valgt å uttrykke seg vekselvis mellom disse ulike filmkunstartene, og det er slettes ikke sikkert at hun i dag lager kortfilm for å øve seg på langfilm. Eller en genuin kortfilmskaper som Therese Jacobsen, som fremdeles lever av strøjobber selv etter utallige filmpriser i inn- og utland, det er ikke sikkert hun noen gang gir seg i kast med spillefilm. Det er ikke en gang sikkert at det er der hennes talent vil ha de beste utviklingsmulighetene.

Tvert imot, å si at kortfilm er en øvingsarena for langfilm er gammelt, forslitt og lite visjonært ikke minst av en som har sittet flere år som kortfilmkonsulent. Det er like fattigslig som å si at poesi og noveller er en oppløpsarena til den virkelige litteraturen, som er romankunsten.

Men ettersom en slik holdning er grunnholdningen hos de bevilgende instanser, så blir dette gjerne selvbekreftende. Når man gir tilskudd til prosjekter som langt på veg skal drives på dugnad, slik Sirin Eide selv sier, så blir resultatet at både erfarne regissører og ikke minst erfarne produsenter betakker seg for kortfilm. Når dugnaden er over er det i hvert fall ikke penger til dem. Og den frie kunstneriske kortfilmen har, i motsetning til både spillefilm og dokumentarfilm, få andre finansieringskilder enn de offentlige tilskuddsordningene. (Det var et lyspunkt at i hvert fall Peter Bøe hadde innsett det.)

Det er provoserende at en person som sitter med en fast lønn langt over gjennomsnittslønnen til den bransjen hun betjener, sier at hun syntes folk kan jobbe dugnad. Hvis Sirin Eide ikke vet det, så er det faktisk slik at verken rørleggeren, barnehagen, tannlegen eller Rimi-butikken her jeg bor jobber dugnad. De skal ha betaling for sitt arbeid, og da sier det seg selv at vi som prøver å leve i denne bransjen også må ha lønn som andre folk. Ellers kan Sirin Eide gå foran med et godt eksempel og jobbe dugnad selv. For også konsulentene, skal de gjøre en god jobb, må «ville veldig» det de driver med. Det gjelder alle innenfor en kreativ bransje. Men ingen kan spise luft. Og etter mange år i denne bransjen ikke bare ønsker jeg, men forlanger, at de som jobber i filmfondet slutter å se på det vi driver med som en hobby og en opplæringsarena. Gratisarbeidet må ligge i alle de utkast og manus man aldri lager film av, enten man forkaster dem selv, eller ikke får støtte. Men når man først får støtte, så må også kortfilm kunne bli finansiert ordentlig. Mitt inntrykk er at man nå forkaster «dyre» søknader fordi det spiser for mye av potten, og heller satser på to eller tre mindre dyre prosjekter. De «store» kortfilmene er det få som klarer å finansiere i dag.

Interessant nok hadde også Erlend Loe noen uttalelser i siste nummer av Rushprint. Han sier om norske filmskapere at de velger mangetydighet framfor entydighet. «Man vil ha ryggen fri. Man vil ikke anklages for å ha forsøkt noe men ikke klart det. Man vil heller la det være tvil om hva man har forsøkt.»

Det samme kan sies om noen konsulenter. Det er ikke bare ønsket om å støtte mange, men like mye redselen for å støtte få. Deler man ut sine 4,5 millioner på tre prestisjeprosjekter, så må man stå og falle ved sine valg. Det krever mot. I stedet klatter man pengene utover og har, ja nettopp, ryggen fri. I noen tilfeller kan man selvsagt forsvare at noen mindre bevilgninger kan bringe et prosjekt langt. Men i mange tilfeller er det faktisk slik at uten alle pengene, så kommer et prosjekt ingen steder.

Erlend Loe mener det er lenge til Norge virkelig blir en filmnasjon. Men sannheten er at innenfor kortfilm så er faktisk Norge en filmnasjon, og har vært det lenge. Det lages selvfølgelig masse intetsigende visvas, men gjennomsnittelig tre-fire filmer gjør det bra hvert år. Noen gjør det til dels veldig bra. Sånn sett kan det hende at Norge som filmnasjon kunne tjent mye på å ta en langfilm av budsjettene og putte pengene på ti velfinansierte kortfilmer.

For vel er det mer penger å tjene på en spillefilm dersom den går bra på kino, men en spillefilm som flopper er ingenting verdt. Og det skal mye til at alle ti kortfilmene flopper rent kunstnerisk. Veldig mye.

En av de kortfilmene som har gjort det virkelig bra de siste årene er «De beste går først». Filmen gikk aldri veien gjennom Sirin Eides pengesekk. Interessant nok er både den, og flere andre «kortfilmer» de senere årene, finansiert over langfilmbudsjettet. Filmen hadde neppe blitt til ellers. For bare slik kunne den få en tilnærmet skikkelig finansiering. Og selv om jeg ikke kjenner Hans Petter Moland tør jeg vedde på at hans tid som gratisarbeidende hobbyfilmskaper er over.

Det er tøft å være filmkonsulent. Det er tøft å si nei. Men en filmkonsulent skal også kunne si ja. Et høyt og rungende ja, et ja fullt av risiko, et ja med fallhøyde, et ja fordi de også tør å satse noe. Et ja fordi de tror på den filmatiske kunstgrenen de er satt til å forvalte.

Lisbeth Dreyer, filmskaper