The Unbearable Lightness of Winning

Regissør Terje Rangnes har det siste året reist rundt på europeiske festivaler og plukket opp priser for kortfilmen Redd Barna. Her er hans dagboksnotater fra kortfilmens solside – blant champagne, vakre skuespillerinner og fulle finner på Bretagne-kysten

Regissør Terje Rangnes har det siste året reist rundt på europeiske festivaler og plukket opp priser for kortfilmen Redd Barna. Her er hans dagboksnotater fra kortfilmens solside – blant champagne, vakre skuespillerinner og fulle finner på Bretagne-kysten

Brest, Frankrike

Jeg har vært i dette landet et par ganger før, og jeg visste det allerede før det lille Air France- flyet satte meg ned utenfor Brest: Franskmenn elsker film. Særlig fransk film. Frankrike er en kulturnasjon og Norge er en skinasjon. Det har Torgrim Eggen sagt. Og nå er jeg på vei til kortfilmfestivalen i Brest for å representere min egen film, ”Redd Barna», FrP-filmen fra ”Folk flest bor i Kina».

Det er ambassaden i Paris som har flydd meg ned. Så det er ikke noen tilfeldig turist som valser ned flytrappen, jeg er ambassadør for norsk film. Jeg har vært med denne filmen på en liten festivalrunde allerede, men denne gangen reiser jeg alene. Nå er jeg spent på hvordan sjåføren som skal hente meg har stavet navnet mitt. Det er blant sånne ting man lærer å more seg over når man jet-set’er rundt.

Det er ingen plakat med mitt navn i ankomsthallen. Borte ved en søyle ser jeg festivalplakaten. Godt, et naturlig møtepunkt. Jeg stiller meg opp der og prøver å gi inntrykk av å ”høre til” plakaten. Faens kulturnasjon. Klarer ikke å hente meg på flyplassen engang. Jeg går rundt for å posere på den andre siden av søylen, mens jeg leter etter mobilen. Noen ser på meg, jeg snur meg mot en fransk kvinne. Hun henger på en filmplakat. “Qui a tué Bambi?” står det, og jeg skjønner jo ikke hva det betyr, men hva gjør det. Bambi gir meg blikket som ikke kan misforstås, og jeg vet ikke hvor lenge vi stirrer på hverandre, men nå skjønner jeg hva Eggen mener. Sånne damer har vi ikke i skinasjonen.

Noen prikker meg på skulderen. Det er en tjukk og fin liten franskmann med potetnese. Festival? Oui. Terje Rangnes står det korrekt stavet på et krøllete regnskapsark. Jeg har funnet min mann, og tar farvel med plakaten.

Potetnesa kjører som et svin inn til Brest. Jo nærmere vi kommer festivalkontoret, jo mer nedklistret er byen av festivalplakaten, som viser en slesk, langhåra fyr som ligger i et badekar fylt av appelsiner. Han minner om flere filmprodusenter jeg kjenner i Norge.

Etter en rask tur innom akkreditering og innsjekk kan jeg endelig skru meg inn på det knøttlille hotellrommet og slenge alt mikkmakket utover senga: Katalogen, ID-kortet, T-skjorte, lunch- og fest-invitasjoner, reklame og den obligatoriske bagen. Underet skjer nesten umiddelbart. Katalogen blar seg nærmest

automatisk forbi alle appelsinene og lander på side 16. Bambi sitter i juryen! Hun sitter i juryen for det internasjonale programmet. For min film også altså. “Qui a tué Bambi?” betyr ”Who Killed Bambi?” og er en spillefilmpremiere som skal avslutte kortfilmfestivalen lørdag, og det er jo litt rart, men gjerne for meg. Hun er kanskje litt penere på plakaten enn i juryen, men herregud. Her gjelder det å holde det ryddig på rommet.

EKSPERIMENT PÅ GRAND THEATRE

«Redd Barna» skal gå sist i et program med fem andre filmer, og en fransk regissør og jeg går opp på den digre scenen i Grand Theatre og nikker proft til publikum når vi introduseres. Det blinker i brilleglass der ute, de ser unge og veloppdragne ut. Nå skal de underholdes.

Før programmet begynner kjører de

festivalens offisielle åpningsvignett der den langhårede mannen fra plakaten bombarderes med appelsiner. Det minner om den skrullete tomatfestivalen i Spania, og gir etter publikum å dømme et presist bilde av humoren i salen.

Den første filmen heter ”Werner», den er fransk og laget av han som bukket ved siden av meg. Vi som ikke skjønner fransk har fått utdelt et headset med engelsk simultanoversetting, men det virker ikke uansett hvor mye jeg skrur og brekker på det. ”Werner» ser ut til å handle om en eldre mann som leser inn noe på en gammeldags båndspiller mens han holder på å ta til tårene. 19 minutter. Hadde vært moro å vite hva han snakket om.

Så blir det eksperimentelt. Over hele verden blir kortfilmfestivaler ispedd eksperiment-filmer. Motivasjonen for dette synes å være å vise mangfoldet og bredden i landets filmproduksjon. I Grimstad kan man få med seg 9 minutter lange råopptak av virvler i Saltstraumen, som for anledningen er skrudd i rødt, akkompagnert av noe Røyksopp-aktig plinka-plonka, der alle fagfunksjoner er tatt hånd om av en og samme auteur fra DH i Volda. Eller det kan rett og slett være filmer laget uten råopptak i det hele tatt, men artige påfunn av digitale effekter, med eller uten musikk. Når jeg blir president i Kortfilmskaddes Forening skal jeg innføre apartheid: Eksperimentelle filmer skal skilles fra de andre, og kun settes opp i egne spesialprogrammer. Jeg vil begynne med Grimstad, der jeg i samme slengen vil luke ut Norge Rundt-innslagene. De skal sendes tilbake der de hører hjemme, til distriktskontorene i NRK.

Her har de tross alt en viss erfaring med surrealisme, så helt Grimstad blir det ikke. Denne filmen heter ”Freedub 1″ og viser arkivbilder av despoter fra hele verden klippet gjentakende og rytmisk sammen med parademanøvere og våpentrening. Noriega, Khaddafi, Sharon, Begin, Bush Sr og Jr og hele bandittgjengen danser liksom teknoballett sammen. Det store paukeslaget kommer hver gang det siste flyet deiser inn i World Trade Center. Dette er politisk plinka-plonka, fra en filmskaper som i hvert fall prøver å si noe, uten at jeg er helt sikker på hva.

Så er det barna mine igjen. Folk flest liker ikke å bli lurt på den måten , sier Trond Høvik. ”Folk flest bor i Kina», sier den blinde jenta, og kjøper snop for alle lotteripengene som skulle til Afrika. Responsen er som for alle de andre filmene, moderat. Det var i grunnen bare appelsinsketsjen som holdt mål. Så klapper vi i hendene og går ut.

HVA OM – HVORFOR IKKE?

Pause. Luft. Røyk. Jeg møter en danske jeg har møtt før, en blid og hyggelig fyr som skryter av ”Redd Barna». Filmen hans, ”Mellem Os», skal gå i neste program. Helvete, jeg kunne tenkt meg en liten tur rundt i byen. Nå krever god kortfilmskikk at jeg blir med inn og ser filmen hans også, blid og hyggelig som jeg også er. Så jeg gjør det. Blir med inn igjen uten engang å sjekke katalogen. Går den langt uti programmet? Sist! Herregud.

Den første filmen er en artig påfunn-film av typen ”hva om – hvorfor ikke”. Hva om en mann har tenkt å ta livet av seg fordi kona har vært utro? Hvorfor ikke. Hva om han hopper fra 20. etasje, men blir hengende fast i et tre før han treffer bakken? Hvorfor ikke. Hva om han derfra ser rett inn på en sovende nabo der en annen utro dame har gjort en gjestevisitt? Hva om hun lukker opp vinduet og ber ham være stille og så begynner de to å diskutere utroskap isteden? Hvorfor ikke. Og sånn fortsetter verdensmesterskapet i vendepunkter helt til historien biter seg selv i halen.

Min humoristiske sans er en stram nerve. Når noen insisterer på å treffe den, men bommer, og fortsetter å insistere i 15 minutter til, blir den aggressiv, og jeg får lyst til gjøre faenskap. Hva om jeg roper ”Fittefestival” så høyt jeg kan? Hvorfor ikke.

Etter tre filmer må jeg bryte. Den fjerde heter ”Fast Film» og er et potpurri over klassiske filmscener projisert over på papirlapper som tar fyr, jeg har sett den før og orker ikke en runde til. Jeg mumler noe til dansken og kaver meg forbi irriterte franskmenn, kommer meg ut, og finner en benk utenfor kinosalen der jeg kommer til hektene igjen. Nå må jeg slå i hjel 15 minutter før jeg kan gå inn igjen for å få med meg den danske. Hvis jeg klarer. Var det ikke noe Snurre Sprett-greier i et sideprogram her?

Døra til salen går opp. Det er Bambi som er på vei ut – med en venninne. De klarte ikke ”Fast Film» de heller. Nå har jeg 5 sekunder. ”Fast Film» eh? Too fast for you too? hehe. How are the French Jury doing today? Hun passerer, og jeg sier heldigvis ingenting. Takk Gud, for at jeg i hvert fall er utstyrt med en viss porsjon sjenanse. Men Bambi er ute på isen. Det er bare å sirkle henne inn nå. Jeg driter i den hyggelige dansken, går opp i festivalbaren og kjøper en øl.

MUMMITROLLET

Mens jeg står og bestiller er det noen som kommer bakfra og legger hendene over øynene mine. I brøkdelen av et sekund får jeg det for meg at miraklet har skjedd, men sånt skjer jo ikke, og når jeg hører den finske aksenten slår jeg det helt fra meg. Hello? Jeg snur meg. En slapp finne står der og viser de forferdelige tennene sine. Mummitrollet! Programmereren fra Tampere-festivalen er her for å plukke filmer til neste års festival. Nå skal det skåles.

Mummitrollet virker brisen allerede, og han sitter borte ved et bord sammen med dama si og en ung svenske med dreadlocks. Svensken er her på noe kulturutvekslingsgreier og dama til Mummitrollet bare er med.

Finnene er dårlige i svensk, og Mummitrollet kan knapt nok engelsk, men dama hans og Dreadlocks kan det, så vi snakker engelsk. Dreadlocks lurer på hvordan det går med Fleksnes og Jahn Teigen, og er opptatt av om

satanistene brenner ned kirker fremdeles. Det er en fin gjeng dette. Vi har bare vært her en halv dag, men nå skal festivalerfaringer utveksles. Det oppstår en slags fellesnordisk fortrolighet, nå kan vi baksnakke de gufne franskmennene med det nærmeste vi kommer våre egne.

Dette er sånt jeg liker. Denne gjengen kan sutre! Etter et par øl slakter vi nesten alle filmene vi har sett, og ellers alt vi ikke forstår oss på. Hvor kjipe franskmennene er. Gidder ikke å tekste. Later som de ikke skjønner oss. Headsettene virker ikke. Maten er homo. Går ikke an å finne fram i dette bygget. Laget for franskmenn. Jeg går for å kjøpe neste runde.

STÅPIKKMANNEN

Senere på kvelden har Arte TV Meet & Greet Dinner inne på et stort brasseri, og her glir de velkledde rundt med sin diskrete sjarme. Mummitrollet og jeg sirkulerer oss fram til et langbord der det serveres østers. Det liker ikke vi, så vi går isteden løs på champagnen.

Vi står midt inne i sentrifugen av produsenter, regissører, distributører, sponsorer, programmerere og pene damer og blir med på dansen og jabber litt hit og jabber litt dit, og maybe we could do something together one day, here is my card, nei, det har jeg glemt, and how is the financial system for young filmmakers in Norway?

Dreadlocks seiler opp som min makker for kvelden. Dansken har jeg mistet, og Mummitrollet er rammet av det finske vemodet, men Dreadlocks og jeg vet å ta for oss. Allerede før midnatt har vi rykket fra resten av Europa som står der med sine distribusjonsavtaler. Vi har funnet oss et bord i nærheten av baren, der vi lager sølvtenner av folien i sigaretteskene, og han spør franskmenn om fyr på Dalarna-svensk med sølvtann. Selv gjør jeg suksess med mitt eget festivaltricks: Ståpikkmannen. En pakke Prince Mild brettes ut, rives opp og vips er den forvandlet til en mann med firkantet hode og ståpikk. Dreadlocks er svært entusiastisk, ståpikkmannen legger ut på en liten festivalvandring nedover bordet vårt, der den vekker både latter og skuldertrekk. Jeg liker ikke dette helt, det var vår interne joke dette, nå er den på avveie. En franskmann veiver med oppfinnelsen nede ved enden av bordet, og peker i min retning. Nå kommer sigarettesken i retur, og jeg sitter og holder den opp for en dum jente med pocketkamera og merker at jeg begynner å bli full. Blitzen drar enda mer oppmerksomhet til bordet. Tre hoder ved nabobordet snur seg og jeg gliser fortsatt til fotografen som skal ta ett bilde til. Nå oppdager jeg at Dreadlocks i tillegg har brettet armen til Ståpikkmannen rundt så den ser ut som Onanimannen. Sånt er ikke morsomt, sånt er barnslig. Herregud, tenk om Bambi kom nå. Jeg krøller sammen røykpakka og hiver den over skulderen.

Dreadlocks og jeg danser riverdance med hun med pocketkamera og noen venninner til stedet stenger i 4-tiden. Da går jeg full og fornøyd hjem og sovner på det ryddige hotellrommet.

DIRECTORS MEETING

Dagen etter er det Directors Meeting i Festivalcafeen. Vi er to regissører, Pia fra Munchen og jeg, som blir møtt av en liten tolk som hvisker at vi skal intervjues hver for oss.

På en provisorisk scene vis a vis baren har de rigget opp en sittegruppe som i ”Først og Sist», bortsett fra at rollene er byttet. Jeg, som er eneste gjest, sitter i Skavlan-stolen og rundt meg sitter fire skarpskodde kortfilmgeeks og justerer Perrier-flaskene sine. På bordet ligger det masse trådløse kulemic’er, bare å forsyne seg. Bak meg, eller nesten under, sitter den lille tolken og hvisker. Borte ved baren står en TV-fotograf og gjør seg klar også. Tøft. Dette showet skal stjeles.

Det er to damer og to menn, hvem og hva de er aner jeg ikke, men det er en litt ekkel fyr med godt oppkneppet skjorte som virker ”mest programleder”. Han begynner i hvertfall å prate ut til de kanskje 100 gjestene i kafeen uten at gjestene dermed slutter å prate selv. Programlederen fortsetter og fortsetter i en evighet på fransk og innimellom ler han voldsomt av seg selv, men jeg mister dessverre alle poengene. Han minner om Ivar Dyrhaug. Etter 10 minutter slipper tolken til

– Save The Children, is it a political film?

– Save The Children is part of a feature film that consists of eight shorts, each one tells a story that in a way expresses the spirit of one of the eight major political parties in Norway, and this right wing party is…

Jeg merker at jeg er lei av dette brosjyrepratet allerede før jeg har begynt, men er kjempeflink og svarer ryddig og ordentlig. Så følger en 10 minutters fransk diskusjon før tolken oversetter:

– Why is the little girl blind?

– She is blind to personalize the idea this right wing party think most people have – that we have enough problems to deal with on our own.

Var det ikke Erlend Loe som sa dette? Var det ikke akkurat dette han sa på pressekonferansen i Filmteatret? Jeg sitter i Frankrike som en høyttaler for Erlends ideer til et publikum som ikke skjønner hva jeg sier, og om de gjør så gir de faen. Det skjønner jeg godt. Det er kanskje bare én ting som er kjedeligere enn å høre regissører snakke om filmen sin, og det er band som forteller om den nye skiva. Spill da for faen!

TOURETTES

Dyrhaug spør om jeg vil lage mer politisk film. Har jeg noen gang villet det?

– No, I want do deal with mentally disturbed people. The problem with film is…that it is film! Or the nature of film, the way things are rubbed in to reach an audience that don’t have the intelligence to open a book.

Der fikk jeg én tilhører. En tysk utseende mann som ser ut til å ha lest mange bøker.

Nå er Dyrhaug utålmodig, han peker på tolken og vil at hun skal begynne å hviske, men jeg er ikke ferdig. Jeg kjenner en akutt trang til å si akkurat hva som helst, dette er jo som å synge på badet.

– In Norway we make sweet films designed for the videoes in airplanes, except the airplanes won’t show them, they’ll show Hugh Grant or Tom Hanks instead. Life is too good, and since we have nothing to tell we invite actors into workshops so that they can improvise some scenes and give us some ideas for a story that will make us feel better. Where are the real lunatics who cut off their ear and die for their art? In workshops?

Nå bryter Dyrhaug inn på engelsk! Så han kunne litt likevel, luringen.

– I thinkee we need a tranzlation now…

– And what is your next project?

Dette er kortfilmbransjens “hvordan står det til?” Og ”takk bare bra” heter: I´m currently working on a feature. Jeg kaller det featurescript.

– Can you tell litele bit?

– It´s called…”The Unbearable Lightness of Winning», it’s a very, very dark comedy.

Jeg stopper litt megetsigende der, og fortsetter.

– Its a story about a man who stumbles into success. He never had to work hard for it, everything just fell into his arms, career, money, women, everything. Getting all this too easy leaves him disillusioned, he wants something to fight for. So, to cheer himself up, he pretends to be suffering from…whats the name…fitte…Tourettes Syndrome. He doesn’t feel sane, so he fakes this diagnosis only to hide behind this …knulle …label so to speak. Anyway, he’s an ambassadeur for his country, and in meetings and debates he is playing this, kind of…misjonærstilling… dangerous game putting dirty words into his speeches because he’s got this theory if he doesn’t he will bore himself to death. In the beginning he just whispers the words very quickly bakfra so no one can hear them. Then he goes further out the line, and he even whispers dirty trekant words on television. The first turning point comes when he makes a speech in television and understands he really has developed ståpikk Tourettes Syndrome, and the dirty words spruter just flow out of him, and he can’t stop. That’s quite a scene! Well I’ll stop there, so you rasshøl don’t steal the idea.

Tolken tolker i vei, og jeg prøver å tolke det fine gravalvoret som hviler over de fire i panelet før jeg trykker hender og går ned til Pia fra Munchen som gjesper at hun syns det gikk fint.

Award Ceremony

I foajeen utenfor Grand Theatre summer franskmennene rundt i kjoler og mørke dresser, det med at filmfolk går i hva som helst gjelder ikke i Frankrike. Det er bare jeg som går hva som helst. Jeg har valgt den verst tenkelige løsningen; kompromisset. Dress ble for mye, hverdag ble for lite, og nå står jeg i en Bertonijakke, genser og jeans, og ser ut som jeg skal på julebord på TV2

Heldigvis har jeg selskap av Dreadlocks igjen, sammen med ham ser jeg jo pen ut. Vi tar en runde for å se etter Mummitrollet og dama hans, men treffer i stedet den hyggelige dansken, som syns det er ”pisse hyggeligt” å se oss igjen.. Dansken har trukket i smoking. Vi går inn i teatret sammen, og mobilen min ringer før vi har satt oss. Det er fra Festival Office som sier jeg må sette meg i nærheten av scenen fordi jeg kommer til å vinne en pris. Dreadlocks gratulerer og syns dette er stas, og dansken sjekker om hans mobil er av eller på.

Det har ikke slått meg i det hele tatt. Det var derfor ambassaden begynte å blande seg, altså. Jeg konsentrerer meg om å bli glad, men kjenner bare en svak uvilje ved hele greia. Nå må jeg opp der i det dumme kostymet og neie og takke.

Det blir mørkt i salen og så kommer festivalens offisielle appelsinsketsj igjen. Så er alle i godt humør før utdelingen begynner. Det kommer en pen dame ut på scenen og den lille tolken fra pressekonferansen oversetter at de er stolte og glade og ramser opp sponsorer i 10 minutter før noen kaster en appelsin fra salen. Det er ikke en ekte appelsin, men en ball som likner. Jeg skjønner ingenting. Er det flere jeg burde treffe her?

Det er først masse franske priser, også ungdomsjuryens pris, publikums pris, så en egen kategori priser for ekstra korte kortfilmer, og den ene matleie regissøren etter den andre dasser opp og holder uforståelige takketaler for et dødt publikum. Her sitter 1500 mennesker og vil se litt glede og tårer, og skjønner ikke at regissører ikke er istand til å vise noen av delene. Det er jo derfor de er regissører. Men jeg skal vise dem, jeg skal tangere Roberto Begnini da han vant Oscar for La vita Belle, uansett hvilken ubetydelighet jeg vinner. Det er å bestemme seg. Skjønner ikke kulturnasjonen at dette er showbiz?

Bambi og resten av juryen kommer ut på scenen Bambi har på seg en litt kort gul kjole. Det viser seg at det er først nå den offisielle prisutdelingen begynner. De første 20 var bare tullepriser, men nå er det Prix du Jury Jeune, Mention Jury Jeune; Mention Speciale Jury, Prix France 2 og jeg klapper litt ekstra for Stefan Faldbakken som ikke er her men som vinner en pris likevel, og nå vil jeg opp og bli prisbelønt snart, det er ikke sikkert jeg er i så godt humør hele kvelden.

Dear jury! Thank you for giving me this fantastic award! Im sure you had a lot of difficulties finding the right winner among all the beatutiful films you have seen. Thank you. Now looking at you, dear Jury, Im declined to say I have rather easy job finding the winner amongst you; Bambi, I have a very special award for you…

Dreadlocks begynner å bli ivrig. Det er bare en pris igjen, Grand Prix du Film Court De La Ville De Brest står det på lerretet, det er selve hovedprisen, roper Dreadlocks gjennom en Zarathustra-aktig fanfare. Samtidig kommer 10-12 representanter for sponsorer og fransk kortfilmadel skridende ut. Er det selveste ordføreren som står der med lenken sin? Det kommer et stillbilde av filmen min opp på lerrettet. Det var som faen. Kan de ikke slippe til tolken snart? Plutselig klapper alle, og jeg reiser meg. Vise glede vise glede. Jeg får opp den ene armen, og leverer et lite ”juhu”

Hva var det Begnini gjorde igjen? Hoppet ikke han over alle benkeradene? Det er litt seint nå.

Applausen holder seg mens jeg krysser scenegulvet. Bambi smiler i den lille kjolen, og jeg smiler lurt tilbake. Det er nok hun som har ordnet dette.

Hvem er det som skal takkes her? Hvem skal ha klem? Jeg bestemmer meg for å konsentrere meg om konfransierdamen som står klar med en diger blomsterbukett, så jeg ikke surrer meg bort i sponsorer og alle jeg ikke skjønner hvem er. Jeg glemmer i farten de kontinentale klemme-reglene og leverer en norsk bamsekos på høyre side. Konfransierdamen rykker meg tilbake for å klemme på den andre siden også. Sånn var det, ja. To er korrekt og tre hvis man er ekstra glad i noen, jeg klemmer til enda en gang for å vise hvor glad jeg er. Nå er det hun som er litt uforberedt, og holder på å miste balansen. Applausen har lagt seg.

Jeg gjør meg klar til å sjarmere dem i senk med en rørende takketale, men jeg får ikke mic’en. I stedet fortsetter konfransierdamen å snakke på fransk til meg, før hun gir meg et sammenrullet ark med rød sløyfe. To klemmer. Så smiler hun forventningsfullt og jeg rister målløs på hodet, før hun fortsetter og lese opp fra en liste over noe jeg oppfatter er sponsorpremier og store beløp i Euro, mens hun stopper opp og signaliserer ”har du hørt på maken?” og jeg signaliserer ”nei, jeg har aldri hørt på maken” tilbake igjen, og jeg ser etter tolken, men hun ser ikke ut til å ville gripe inn, hun bare nikker svakt på hodet som for å si at jeg fortjener hvert eneste ord og hver eneste Euro, og så får jeg flere sammenrullede papirer og noen konvolutter, og juryen, staben, sponsorene og alle de andre jeg ikke vet hva gjør her oppe nærmest nikker med det samme moderlige smilet ”Nå er du tatt inn i varmen, gutten min, dette hadde du ikke ventet hva? ”

Jeg stålsetter meg, men jeg klarer ikke å like det. Det er kulturnasjonen som trykker meg til sitt bryst, men det er for stort, det lukter parfyme. Jeg føler meg som en soss. Hvor er det lange, pistrete håret jeg hadde på 90-tallet?. Jeg skulle sittet nede i salen med Dreadlocks og hvisket og tisket om den dårlige vinneren

Endelig får jeg overta mic’en.

– Dear Jury, thank you very much, this is a great honour. A lot of people were involved in this film, but since they’re all back in Norway, let’s just forget them. Tre stykker ler. I want to say that I’m very thankful for this award, if there is any filmmakers left out there who has not been awarded tonight, meet me in the bar, I have some Euros to spend. Tre stykker igjen. Anyway, to the festival staff, programmers and everyone involved, thank you for inviting me to this lovely festival here in Brest, it’s been a pleasure to be here. For next year, if you can just fix the headphones so we can understand the French films too, it will be perfect. De samme tre.

De klapper og tolken sammendrar talen min på fem sekunder, og så kommer alle prisvinnerne opp igjen på scenen, og vi står alle sammen i en stor klynge som om vi skal synge ”We are the world” Så kjører de en ellevill fransk tecnolåt og det begynner å hagle falske appelsiner fra publikum, og vi hiver tilbake på dem. Endelig ble det show for franskmennene.

Etter prisutdelingen er det visning av Qui a tue Bambi, men jeg går rett i festivalbaren med Dreadlocks og finnene, jeg er ingen kikker heller. Vi drikker champagne og jeg er midtpunkt i 15 minutter. En av journalistene fra pressekonferansen mener jeg virket litt lite entusiastisk på scenen. Har jeg fornærmet dem? Dama til Mummitrollet har funnet ut at prisen jeg nettopp har vunnet aldri har gått ut av Frankrike før. En fransk jente bekrefteter dette, og forteller at det er ganske gretten stemning blant mange franske. Er det derfor de går rundt og henger med nebbet der ute? Nå ble jeg i godt humør, jeg skal finne Bambi.

Hilsen til Aksel Hennie

Jeg tar en liten seiersrunde, og finner raskt Bambi og en annen dame fra juryen. De står og kropper seg og drikker hvitvin. Lite entusiastisk? Det skal jeg ikke ha på meg. Det er bare å gå rett på nå.

– Hello! thanks! This was really flattering. Eh…the jury did an excellent job…

Hun smiler. Begge smiler. De presenterer seg, det hadde jeg glemt, men jeg slipper heldigvis den kompliserte klemme-teknikken. Bambi heter Sophie og hun andre heter Keren Ann og er musiker. Jeg heter Terje, og de prøver å uttale det også fniser vi litt og for en god tone vi har allerede. Jeg fortsetter til Bambi:

– You must be tired of seeing shorts now , eh? Seen a lot of crap?

Bambi smiler fortsatt, men det virker litt blasst. Keren Ann bøyer seg over til henne og sier noe på fransk. Bambi svarer henne på fransk tilbake. Keren Ann forteller at de synes det var mange bra filmer men at filmen min hadde en klar og tydelig melding

Jeg takker entusiastisk

– You know I felt I bit stupid, I did’nt understand a word up there.

Keren oversetter igjen. Så spør hun om jenta i filmen er blind i virkeligheten også. Nei det er hun ikke. Kontaktlinse. Helvete.

Keren snakker om Anolitt og Aksel Hennie, hun er en venn av han som skal lage filmmusikken til UNO. Jeg må hilse til Aksel Hennie. Bambi blir avsporet av to ekle franskmenn og glir litt unna. Klart jeg skal hilse til Aksel Hennie. He’s so sweet. Det er jo fint, men nå går Bambi og setter seg ned med de to.

– And what are you up to next? Feature Film? – Yess.

Jeg er sulten. Det slår meg at jeg ikke har spist annet enn pingle-mat helt siden jeg var i Oslo. Jeg kunne tenke meg en burger. Jeg lar Keren Ann forstå at jeg må sirkulere litt, det tror jeg hun er enig i.

Forfallet inntreffer

Et par hundre meter fra festivalområdet ligger Jackson Burger, som ser ut som en parodi på Burger King, så jeg går dit og bestiller en parodi på Bacon Dobbel Cheese Meny

Jeg vet ikke hva klokken er, men burgerstedet holder på å stenge, og det er bare meg i hele lokalet. Det er visst fint om jeg setter meg borte ved vinduet, der de ikke har vasket ennå.

Idet jeg prøver å trykke i meg den siste delen av den doble burgeren fanger sidesynet opp to skikkelser utenfor vinduet. I et kort glimt møter jeg blikket til Bambi, hun går arm i arm med en av de ekle franskmennene. – Du her? sier blikket fra filmplakaten. – Var det ikke du som vant? Jo. Jeg her, det var jeg som vant, og nå sitter jeg i et utstillingsvindu mens jeg foretar meg noe så ytterst privat som å spise en dobbel hamburger. Så smiler hun proft fransk og forsvinner videre arm i arm med den ekle.

Jeg kommer til å tenke på Kristoffer Schaus Forfall. Jeg hiver resten av pommes friten og går tilbake.

Festivalbaren er gjort om til klubb, de har rigget opp et lysshow og en DJ står og spiller. De franske henger ikke med nebbet lenger, nå hopper de rundt til tecnomusikken de er så glade i og hiver appelsinballer. Jeg finner igjen mine svenske og finske venner og vi drikker mer champagne og feirer og feirer, jeg tar imot gratulasjoner fra hele verden, og rister hender og klemmer både to og tre kinn, Dreadlocks er fremdeles himmelfallen på mine vegne og prøver å få en gjeng med på å bære meg på gullstol, men jeg blir brydd, jeg nekter. Det ser så lett ut når skifolk gjør dette, men jeg kan ikke. Kanskje Torgrim Eggen har rett, kanskje vi er en skinasjon? Vi har jo alltid vunnet på ski, og feiret oss selv med bølger og flagg. Så er det også som skinasjon resten av verden ser oss, som filmnasjon er vi sunket i havet, som filmnasjon har vi landet så lenge på hoppkulen at vi applauderer og lager bølger bare noen klarer å stå. Og jeg er tatt av en vindkule og kastet i bånn av bakken, men jeg er fremdeles Eddie The Eagle.

Dreadlocks dunker meg i ryggen for 10. gang denne kvelden

– Vad faen, står du der och tvinnar tumlar, du vann din faen, du vann over franskjævlarna!

Han har rett, jeg er en elendig vinner, jeg er ikke vant til å vinne over franskjævlarna.

Jeg drar med meg Dreadlocks ut på gulvet og bestemmer meg for å ta av. Det gjorde alltid Eddie

The Unbearable Lightness of Winning

Regissør Terje Rangnes har det siste året reist rundt på europeiske festivaler og plukket opp priser for kortfilmen Redd Barna. Her er hans dagboksnotater fra kortfilmens solside – blant champagne, vakre skuespillerinner og fulle finner på Bretagne-kysten

Regissør Terje Rangnes har det siste året reist rundt på europeiske festivaler og plukket opp priser for kortfilmen Redd Barna. Her er hans dagboksnotater fra kortfilmens solside – blant champagne, vakre skuespillerinner og fulle finner på Bretagne-kysten

Brest, Frankrike

Jeg har vært i dette landet et par ganger før, og jeg visste det allerede før det lille Air France- flyet satte meg ned utenfor Brest: Franskmenn elsker film. Særlig fransk film. Frankrike er en kulturnasjon og Norge er en skinasjon. Det har Torgrim Eggen sagt. Og nå er jeg på vei til kortfilmfestivalen i Brest for å representere min egen film, ”Redd Barna», FrP-filmen fra ”Folk flest bor i Kina».

Det er ambassaden i Paris som har flydd meg ned. Så det er ikke noen tilfeldig turist som valser ned flytrappen, jeg er ambassadør for norsk film. Jeg har vært med denne filmen på en liten festivalrunde allerede, men denne gangen reiser jeg alene. Nå er jeg spent på hvordan sjåføren som skal hente meg har stavet navnet mitt. Det er blant sånne ting man lærer å more seg over når man jet-set’er rundt.

Det er ingen plakat med mitt navn i ankomsthallen. Borte ved en søyle ser jeg festivalplakaten. Godt, et naturlig møtepunkt. Jeg stiller meg opp der og prøver å gi inntrykk av å ”høre til” plakaten. Faens kulturnasjon. Klarer ikke å hente meg på flyplassen engang. Jeg går rundt for å posere på den andre siden av søylen, mens jeg leter etter mobilen. Noen ser på meg, jeg snur meg mot en fransk kvinne. Hun henger på en filmplakat. “Qui a tué Bambi?” står det, og jeg skjønner jo ikke hva det betyr, men hva gjør det. Bambi gir meg blikket som ikke kan misforstås, og jeg vet ikke hvor lenge vi stirrer på hverandre, men nå skjønner jeg hva Eggen mener. Sånne damer har vi ikke i skinasjonen.

Noen prikker meg på skulderen. Det er en tjukk og fin liten franskmann med potetnese. Festival? Oui. Terje Rangnes står det korrekt stavet på et krøllete regnskapsark. Jeg har funnet min mann, og tar farvel med plakaten.

Potetnesa kjører som et svin inn til Brest. Jo nærmere vi kommer festivalkontoret, jo mer nedklistret er byen av festivalplakaten, som viser en slesk, langhåra fyr som ligger i et badekar fylt av appelsiner. Han minner om flere filmprodusenter jeg kjenner i Norge.

Etter en rask tur innom akkreditering og innsjekk kan jeg endelig skru meg inn på det knøttlille hotellrommet og slenge alt mikkmakket utover senga: Katalogen, ID-kortet, T-skjorte, lunch- og fest-invitasjoner, reklame og den obligatoriske bagen. Underet skjer nesten umiddelbart. Katalogen blar seg nærmest

automatisk forbi alle appelsinene og lander på side 16. Bambi sitter i juryen! Hun sitter i juryen for det internasjonale programmet. For min film også altså. “Qui a tué Bambi?” betyr ”Who Killed Bambi?” og er en spillefilmpremiere som skal avslutte kortfilmfestivalen lørdag, og det er jo litt rart, men gjerne for meg. Hun er kanskje litt penere på plakaten enn i juryen, men herregud. Her gjelder det å holde det ryddig på rommet.

EKSPERIMENT PÅ GRAND THEATRE

«Redd Barna» skal gå sist i et program med fem andre filmer, og en fransk regissør og jeg går opp på den digre scenen i Grand Theatre og nikker proft til publikum når vi introduseres. Det blinker i brilleglass der ute, de ser unge og veloppdragne ut. Nå skal de underholdes.

Før programmet begynner kjører de

festivalens offisielle åpningsvignett der den langhårede mannen fra plakaten bombarderes med appelsiner. Det minner om den skrullete tomatfestivalen i Spania, og gir etter publikum å dømme et presist bilde av humoren i salen.

Den første filmen heter ”Werner», den er fransk og laget av han som bukket ved siden av meg. Vi som ikke skjønner fransk har fått utdelt et headset med engelsk simultanoversetting, men det virker ikke uansett hvor mye jeg skrur og brekker på det. ”Werner» ser ut til å handle om en eldre mann som leser inn noe på en gammeldags båndspiller mens han holder på å ta til tårene. 19 minutter. Hadde vært moro å vite hva han snakket om.

Så blir det eksperimentelt. Over hele verden blir kortfilmfestivaler ispedd eksperiment-filmer. Motivasjonen for dette synes å være å vise mangfoldet og bredden i landets filmproduksjon. I Grimstad kan man få med seg 9 minutter lange råopptak av virvler i Saltstraumen, som for anledningen er skrudd i rødt, akkompagnert av noe Røyksopp-aktig plinka-plonka, der alle fagfunksjoner er tatt hånd om av en og samme auteur fra DH i Volda. Eller det kan rett og slett være filmer laget uten råopptak i det hele tatt, men artige påfunn av digitale effekter, med eller uten musikk. Når jeg blir president i Kortfilmskaddes Forening skal jeg innføre apartheid: Eksperimentelle filmer skal skilles fra de andre, og kun settes opp i egne spesialprogrammer. Jeg vil begynne med Grimstad, der jeg i samme slengen vil luke ut Norge Rundt-innslagene. De skal sendes tilbake der de hører hjemme, til distriktskontorene i NRK.

Her har de tross alt en viss erfaring med surrealisme, så helt Grimstad blir det ikke. Denne filmen heter ”Freedub 1″ og viser arkivbilder av despoter fra hele verden klippet gjentakende og rytmisk sammen med parademanøvere og våpentrening. Noriega, Khaddafi, Sharon, Begin, Bush Sr og Jr og hele bandittgjengen danser liksom teknoballett sammen. Det store paukeslaget kommer hver gang det siste flyet deiser inn i World Trade Center. Dette er politisk plinka-plonka, fra en filmskaper som i hvert fall prøver å si noe, uten at jeg er helt sikker på hva.

Så er det barna mine igjen. Folk flest liker ikke å bli lurt på den måten , sier Trond Høvik. ”Folk flest bor i Kina», sier den blinde jenta, og kjøper snop for alle lotteripengene som skulle til Afrika. Responsen er som for alle de andre filmene, moderat. Det var i grunnen bare appelsinsketsjen som holdt mål. Så klapper vi i hendene og går ut.

HVA OM – HVORFOR IKKE?

Pause. Luft. Røyk. Jeg møter en danske jeg har møtt før, en blid og hyggelig fyr som skryter av ”Redd Barna». Filmen hans, ”Mellem Os», skal gå i neste program. Helvete, jeg kunne tenkt meg en liten tur rundt i byen. Nå krever god kortfilmskikk at jeg blir med inn og ser filmen hans også, blid og hyggelig som jeg også er. Så jeg gjør det. Blir med inn igjen uten engang å sjekke katalogen. Går den langt uti programmet? Sist! Herregud.

Den første filmen er en artig påfunn-film av typen ”hva om – hvorfor ikke”. Hva om en mann har tenkt å ta livet av seg fordi kona har vært utro? Hvorfor ikke. Hva om han hopper fra 20. etasje, men blir hengende fast i et tre før han treffer bakken? Hvorfor ikke. Hva om han derfra ser rett inn på en sovende nabo der en annen utro dame har gjort en gjestevisitt? Hva om hun lukker opp vinduet og ber ham være stille og så begynner de to å diskutere utroskap isteden? Hvorfor ikke. Og sånn fortsetter verdensmesterskapet i vendepunkter helt til historien biter seg selv i halen.

Min humoristiske sans er en stram nerve. Når noen insisterer på å treffe den, men bommer, og fortsetter å insistere i 15 minutter til, blir den aggressiv, og jeg får lyst til gjøre faenskap. Hva om jeg roper ”Fittefestival” så høyt jeg kan? Hvorfor ikke.

Etter tre filmer må jeg bryte. Den fjerde heter ”Fast Film» og er et potpurri over klassiske filmscener projisert over på papirlapper som tar fyr, jeg har sett den før og orker ikke en runde til. Jeg mumler noe til dansken og kaver meg forbi irriterte franskmenn, kommer meg ut, og finner en benk utenfor kinosalen der jeg kommer til hektene igjen. Nå må jeg slå i hjel 15 minutter før jeg kan gå inn igjen for å få med meg den danske. Hvis jeg klarer. Var det ikke noe Snurre Sprett-greier i et sideprogram her?

Døra til salen går opp. Det er Bambi som er på vei ut – med en venninne. De klarte ikke ”Fast Film» de heller. Nå har jeg 5 sekunder. ”Fast Film» eh? Too fast for you too? hehe. How are the French Jury doing today? Hun passerer, og jeg sier heldigvis ingenting. Takk Gud, for at jeg i hvert fall er utstyrt med en viss porsjon sjenanse. Men Bambi er ute på isen. Det er bare å sirkle henne inn nå. Jeg driter i den hyggelige dansken, går opp i festivalbaren og kjøper en øl.

MUMMITROLLET

Mens jeg står og bestiller er det noen som kommer bakfra og legger hendene over øynene mine. I brøkdelen av et sekund får jeg det for meg at miraklet har skjedd, men sånt skjer jo ikke, og når jeg hører den finske aksenten slår jeg det helt fra meg. Hello? Jeg snur meg. En slapp finne står der og viser de forferdelige tennene sine. Mummitrollet! Programmereren fra Tampere-festivalen er her for å plukke filmer til neste års festival. Nå skal det skåles.

Mummitrollet virker brisen allerede, og han sitter borte ved et bord sammen med dama si og en ung svenske med dreadlocks. Svensken er her på noe kulturutvekslingsgreier og dama til Mummitrollet bare er med.

Finnene er dårlige i svensk, og Mummitrollet kan knapt nok engelsk, men dama hans og Dreadlocks kan det, så vi snakker engelsk. Dreadlocks lurer på hvordan det går med Fleksnes og Jahn Teigen, og er opptatt av om

satanistene brenner ned kirker fremdeles. Det er en fin gjeng dette. Vi har bare vært her en halv dag, men nå skal festivalerfaringer utveksles. Det oppstår en slags fellesnordisk fortrolighet, nå kan vi baksnakke de gufne franskmennene med det nærmeste vi kommer våre egne.

Dette er sånt jeg liker. Denne gjengen kan sutre! Etter et par øl slakter vi nesten alle filmene vi har sett, og ellers alt vi ikke forstår oss på. Hvor kjipe franskmennene er. Gidder ikke å tekste. Later som de ikke skjønner oss. Headsettene virker ikke. Maten er homo. Går ikke an å finne fram i dette bygget. Laget for franskmenn. Jeg går for å kjøpe neste runde.

STÅPIKKMANNEN

Senere på kvelden har Arte TV Meet & Greet Dinner inne på et stort brasseri, og her glir de velkledde rundt med sin diskrete sjarme. Mummitrollet og jeg sirkulerer oss fram til et langbord der det serveres østers. Det liker ikke vi, så vi går isteden løs på champagnen.

Vi står midt inne i sentrifugen av produsenter, regissører, distributører, sponsorer, programmerere og pene damer og blir med på dansen og jabber litt hit og jabber litt dit, og maybe we could do something together one day, here is my card, nei, det har jeg glemt, and how is the financial system for young filmmakers in Norway?

Dreadlocks seiler opp som min makker for kvelden. Dansken har jeg mistet, og Mummitrollet er rammet av det finske vemodet, men Dreadlocks og jeg vet å ta for oss. Allerede før midnatt har vi rykket fra resten av Europa som står der med sine distribusjonsavtaler. Vi har funnet oss et bord i nærheten av baren, der vi lager sølvtenner av folien i sigaretteskene, og han spør franskmenn om fyr på Dalarna-svensk med sølvtann. Selv gjør jeg suksess med mitt eget festivaltricks: Ståpikkmannen. En pakke Prince Mild brettes ut, rives opp og vips er den forvandlet til en mann med firkantet hode og ståpikk. Dreadlocks er svært entusiastisk, ståpikkmannen legger ut på en liten festivalvandring nedover bordet vårt, der den vekker både latter og skuldertrekk. Jeg liker ikke dette helt, det var vår interne joke dette, nå er den på avveie. En franskmann veiver med oppfinnelsen nede ved enden av bordet, og peker i min retning. Nå kommer sigarettesken i retur, og jeg sitter og holder den opp for en dum jente med pocketkamera og merker at jeg begynner å bli full. Blitzen drar enda mer oppmerksomhet til bordet. Tre hoder ved nabobordet snur seg og jeg gliser fortsatt til fotografen som skal ta ett bilde til. Nå oppdager jeg at Dreadlocks i tillegg har brettet armen til Ståpikkmannen rundt så den ser ut som Onanimannen. Sånt er ikke morsomt, sånt er barnslig. Herregud, tenk om Bambi kom nå. Jeg krøller sammen røykpakka og hiver den over skulderen.

Dreadlocks og jeg danser riverdance med hun med pocketkamera og noen venninner til stedet stenger i 4-tiden. Da går jeg full og fornøyd hjem og sovner på det ryddige hotellrommet.

DIRECTORS MEETING

Dagen etter er det Directors Meeting i Festivalcafeen. Vi er to regissører, Pia fra Munchen og jeg, som blir møtt av en liten tolk som hvisker at vi skal intervjues hver for oss.

På en provisorisk scene vis a vis baren har de rigget opp en sittegruppe som i ”Først og Sist», bortsett fra at rollene er byttet. Jeg, som er eneste gjest, sitter i Skavlan-stolen og rundt meg sitter fire skarpskodde kortfilmgeeks og justerer Perrier-flaskene sine. På bordet ligger det masse trådløse kulemic’er, bare å forsyne seg. Bak meg, eller nesten under, sitter den lille tolken og hvisker. Borte ved baren står en TV-fotograf og gjør seg klar også. Tøft. Dette showet skal stjeles.

Det er to damer og to menn, hvem og hva de er aner jeg ikke, men det er en litt ekkel fyr med godt oppkneppet skjorte som virker ”mest programleder”. Han begynner i hvertfall å prate ut til de kanskje 100 gjestene i kafeen uten at gjestene dermed slutter å prate selv. Programlederen fortsetter og fortsetter i en evighet på fransk og innimellom ler han voldsomt av seg selv, men jeg mister dessverre alle poengene. Han minner om Ivar Dyrhaug. Etter 10 minutter slipper tolken til

– Save The Children, is it a political film?

– Save The Children is part of a feature film that consists of eight shorts, each one tells a story that in a way expresses the spirit of one of the eight major political parties in Norway, and this right wing party is…

Jeg merker at jeg er lei av dette brosjyrepratet allerede før jeg har begynt, men er kjempeflink og svarer ryddig og ordentlig. Så følger en 10 minutters fransk diskusjon før tolken oversetter:

– Why is the little girl blind?

– She is blind to personalize the idea this right wing party think most people have – that we have enough problems to deal with on our own.

Var det ikke Erlend Loe som sa dette? Var det ikke akkurat dette han sa på pressekonferansen i Filmteatret? Jeg sitter i Frankrike som en høyttaler for Erlends ideer til et publikum som ikke skjønner hva jeg sier, og om de gjør så gir de faen. Det skjønner jeg godt. Det er kanskje bare én ting som er kjedeligere enn å høre regissører snakke om filmen sin, og det er band som forteller om den nye skiva. Spill da for faen!

TOURETTES

Dyrhaug spør om jeg vil lage mer politisk film. Har jeg noen gang villet det?

– No, I want do deal with mentally disturbed people. The problem with film is…that it is film! Or the nature of film, the way things are rubbed in to reach an audience that don’t have the intelligence to open a book.

Der fikk jeg én tilhører. En tysk utseende mann som ser ut til å ha lest mange bøker.

Nå er Dyrhaug utålmodig, han peker på tolken og vil at hun skal begynne å hviske, men jeg er ikke ferdig. Jeg kjenner en akutt trang til å si akkurat hva som helst, dette er jo som å synge på badet.

– In Norway we make sweet films designed for the videoes in airplanes, except the airplanes won’t show them, they’ll show Hugh Grant or Tom Hanks instead. Life is too good, and since we have nothing to tell we invite actors into workshops so that they can improvise some scenes and give us some ideas for a story that will make us feel better. Where are the real lunatics who cut off their ear and die for their art? In workshops?

Nå bryter Dyrhaug inn på engelsk! Så han kunne litt likevel, luringen.

– I thinkee we need a tranzlation now…

– And what is your next project?

Dette er kortfilmbransjens “hvordan står det til?” Og ”takk bare bra” heter: I´m currently working on a feature. Jeg kaller det featurescript.

– Can you tell litele bit?

– It´s called…”The Unbearable Lightness of Winning», it’s a very, very dark comedy.

Jeg stopper litt megetsigende der, og fortsetter.

– Its a story about a man who stumbles into success. He never had to work hard for it, everything just fell into his arms, career, money, women, everything. Getting all this too easy leaves him disillusioned, he wants something to fight for. So, to cheer himself up, he pretends to be suffering from…whats the name…fitte…Tourettes Syndrome. He doesn’t feel sane, so he fakes this diagnosis only to hide behind this …knulle …label so to speak. Anyway, he’s an ambassadeur for his country, and in meetings and debates he is playing this, kind of…misjonærstilling… dangerous game putting dirty words into his speeches because he’s got this theory if he doesn’t he will bore himself to death. In the beginning he just whispers the words very quickly bakfra so no one can hear them. Then he goes further out the line, and he even whispers dirty trekant words on television. The first turning point comes when he makes a speech in television and understands he really has developed ståpikk Tourettes Syndrome, and the dirty words spruter just flow out of him, and he can’t stop. That’s quite a scene! Well I’ll stop there, so you rasshøl don’t steal the idea.

Tolken tolker i vei, og jeg prøver å tolke det fine gravalvoret som hviler over de fire i panelet før jeg trykker hender og går ned til Pia fra Munchen som gjesper at hun syns det gikk fint.

Award Ceremony

I foajeen utenfor Grand Theatre summer franskmennene rundt i kjoler og mørke dresser, det med at filmfolk går i hva som helst gjelder ikke i Frankrike. Det er bare jeg som går hva som helst. Jeg har valgt den verst tenkelige løsningen; kompromisset. Dress ble for mye, hverdag ble for lite, og nå står jeg i en Bertonijakke, genser og jeans, og ser ut som jeg skal på julebord på TV2

Heldigvis har jeg selskap av Dreadlocks igjen, sammen med ham ser jeg jo pen ut. Vi tar en runde for å se etter Mummitrollet og dama hans, men treffer i stedet den hyggelige dansken, som syns det er ”pisse hyggeligt” å se oss igjen.. Dansken har trukket i smoking. Vi går inn i teatret sammen, og mobilen min ringer før vi har satt oss. Det er fra Festival Office som sier jeg må sette meg i nærheten av scenen fordi jeg kommer til å vinne en pris. Dreadlocks gratulerer og syns dette er stas, og dansken sjekker om hans mobil er av eller på.

Det har ikke slått meg i det hele tatt. Det var derfor ambassaden begynte å blande seg, altså. Jeg konsentrerer meg om å bli glad, men kjenner bare en svak uvilje ved hele greia. Nå må jeg opp der i det dumme kostymet og neie og takke.

Det blir mørkt i salen og så kommer festivalens offisielle appelsinsketsj igjen. Så er alle i godt humør før utdelingen begynner. Det kommer en pen dame ut på scenen og den lille tolken fra pressekonferansen oversetter at de er stolte og glade og ramser opp sponsorer i 10 minutter før noen kaster en appelsin fra salen. Det er ikke en ekte appelsin, men en ball som likner. Jeg skjønner ingenting. Er det flere jeg burde treffe her?

Det er først masse franske priser, også ungdomsjuryens pris, publikums pris, så en egen kategori priser for ekstra korte kortfilmer, og den ene matleie regissøren etter den andre dasser opp og holder uforståelige takketaler for et dødt publikum. Her sitter 1500 mennesker og vil se litt glede og tårer, og skjønner ikke at regissører ikke er istand til å vise noen av delene. Det er jo derfor de er regissører. Men jeg skal vise dem, jeg skal tangere Roberto Begnini da han vant Oscar for La vita Belle, uansett hvilken ubetydelighet jeg vinner. Det er å bestemme seg. Skjønner ikke kulturnasjonen at dette er showbiz?

Bambi og resten av juryen kommer ut på scenen Bambi har på seg en litt kort gul kjole. Det viser seg at det er først nå den offisielle prisutdelingen begynner. De første 20 var bare tullepriser, men nå er det Prix du Jury Jeune, Mention Jury Jeune; Mention Speciale Jury, Prix France 2 og jeg klapper litt ekstra for Stefan Faldbakken som ikke er her men som vinner en pris likevel, og nå vil jeg opp og bli prisbelønt snart, det er ikke sikkert jeg er i så godt humør hele kvelden.

Dear jury! Thank you for giving me this fantastic award! Im sure you had a lot of difficulties finding the right winner among all the beatutiful films you have seen. Thank you. Now looking at you, dear Jury, Im declined to say I have rather easy job finding the winner amongst you; Bambi, I have a very special award for you…

Dreadlocks begynner å bli ivrig. Det er bare en pris igjen, Grand Prix du Film Court De La Ville De Brest står det på lerretet, det er selve hovedprisen, roper Dreadlocks gjennom en Zarathustra-aktig fanfare. Samtidig kommer 10-12 representanter for sponsorer og fransk kortfilmadel skridende ut. Er det selveste ordføreren som står der med lenken sin? Det kommer et stillbilde av filmen min opp på lerrettet. Det var som faen. Kan de ikke slippe til tolken snart? Plutselig klapper alle, og jeg reiser meg. Vise glede vise glede. Jeg får opp den ene armen, og leverer et lite ”juhu”

Hva var det Begnini gjorde igjen? Hoppet ikke han over alle benkeradene? Det er litt seint nå.

Applausen holder seg mens jeg krysser scenegulvet. Bambi smiler i den lille kjolen, og jeg smiler lurt tilbake. Det er nok hun som har ordnet dette.

Hvem er det som skal takkes her? Hvem skal ha klem? Jeg bestemmer meg for å konsentrere meg om konfransierdamen som står klar med en diger blomsterbukett, så jeg ikke surrer meg bort i sponsorer og alle jeg ikke skjønner hvem er. Jeg glemmer i farten de kontinentale klemme-reglene og leverer en norsk bamsekos på høyre side. Konfransierdamen rykker meg tilbake for å klemme på den andre siden også. Sånn var det, ja. To er korrekt og tre hvis man er ekstra glad i noen, jeg klemmer til enda en gang for å vise hvor glad jeg er. Nå er det hun som er litt uforberedt, og holder på å miste balansen. Applausen har lagt seg.

Jeg gjør meg klar til å sjarmere dem i senk med en rørende takketale, men jeg får ikke mic’en. I stedet fortsetter konfransierdamen å snakke på fransk til meg, før hun gir meg et sammenrullet ark med rød sløyfe. To klemmer. Så smiler hun forventningsfullt og jeg rister målløs på hodet, før hun fortsetter og lese opp fra en liste over noe jeg oppfatter er sponsorpremier og store beløp i Euro, mens hun stopper opp og signaliserer ”har du hørt på maken?” og jeg signaliserer ”nei, jeg har aldri hørt på maken” tilbake igjen, og jeg ser etter tolken, men hun ser ikke ut til å ville gripe inn, hun bare nikker svakt på hodet som for å si at jeg fortjener hvert eneste ord og hver eneste Euro, og så får jeg flere sammenrullede papirer og noen konvolutter, og juryen, staben, sponsorene og alle de andre jeg ikke vet hva gjør her oppe nærmest nikker med det samme moderlige smilet ”Nå er du tatt inn i varmen, gutten min, dette hadde du ikke ventet hva? ”

Jeg stålsetter meg, men jeg klarer ikke å like det. Det er kulturnasjonen som trykker meg til sitt bryst, men det er for stort, det lukter parfyme. Jeg føler meg som en soss. Hvor er det lange, pistrete håret jeg hadde på 90-tallet?. Jeg skulle sittet nede i salen med Dreadlocks og hvisket og tisket om den dårlige vinneren

Endelig får jeg overta mic’en.

– Dear Jury, thank you very much, this is a great honour. A lot of people were involved in this film, but since they’re all back in Norway, let’s just forget them. Tre stykker ler. I want to say that I’m very thankful for this award, if there is any filmmakers left out there who has not been awarded tonight, meet me in the bar, I have some Euros to spend. Tre stykker igjen. Anyway, to the festival staff, programmers and everyone involved, thank you for inviting me to this lovely festival here in Brest, it’s been a pleasure to be here. For next year, if you can just fix the headphones so we can understand the French films too, it will be perfect. De samme tre.

De klapper og tolken sammendrar talen min på fem sekunder, og så kommer alle prisvinnerne opp igjen på scenen, og vi står alle sammen i en stor klynge som om vi skal synge ”We are the world” Så kjører de en ellevill fransk tecnolåt og det begynner å hagle falske appelsiner fra publikum, og vi hiver tilbake på dem. Endelig ble det show for franskmennene.

Etter prisutdelingen er det visning av Qui a tue Bambi, men jeg går rett i festivalbaren med Dreadlocks og finnene, jeg er ingen kikker heller. Vi drikker champagne og jeg er midtpunkt i 15 minutter. En av journalistene fra pressekonferansen mener jeg virket litt lite entusiastisk på scenen. Har jeg fornærmet dem? Dama til Mummitrollet har funnet ut at prisen jeg nettopp har vunnet aldri har gått ut av Frankrike før. En fransk jente bekrefteter dette, og forteller at det er ganske gretten stemning blant mange franske. Er det derfor de går rundt og henger med nebbet der ute? Nå ble jeg i godt humør, jeg skal finne Bambi.

Hilsen til Aksel Hennie

Jeg tar en liten seiersrunde, og finner raskt Bambi og en annen dame fra juryen. De står og kropper seg og drikker hvitvin. Lite entusiastisk? Det skal jeg ikke ha på meg. Det er bare å gå rett på nå.

– Hello! thanks! This was really flattering. Eh…the jury did an excellent job…

Hun smiler. Begge smiler. De presenterer seg, det hadde jeg glemt, men jeg slipper heldigvis den kompliserte klemme-teknikken. Bambi heter Sophie og hun andre heter Keren Ann og er musiker. Jeg heter Terje, og de prøver å uttale det også fniser vi litt og for en god tone vi har allerede. Jeg fortsetter til Bambi:

– You must be tired of seeing shorts now , eh? Seen a lot of crap?

Bambi smiler fortsatt, men det virker litt blasst. Keren Ann bøyer seg over til henne og sier noe på fransk. Bambi svarer henne på fransk tilbake. Keren Ann forteller at de synes det var mange bra filmer men at filmen min hadde en klar og tydelig melding

Jeg takker entusiastisk

– You know I felt I bit stupid, I did’nt understand a word up there.

Keren oversetter igjen. Så spør hun om jenta i filmen er blind i virkeligheten også. Nei det er hun ikke. Kontaktlinse. Helvete.

Keren snakker om Anolitt og Aksel Hennie, hun er en venn av han som skal lage filmmusikken til UNO. Jeg må hilse til Aksel Hennie. Bambi blir avsporet av to ekle franskmenn og glir litt unna. Klart jeg skal hilse til Aksel Hennie. He’s so sweet. Det er jo fint, men nå går Bambi og setter seg ned med de to.

– And what are you up to next? Feature Film? – Yess.

Jeg er sulten. Det slår meg at jeg ikke har spist annet enn pingle-mat helt siden jeg var i Oslo. Jeg kunne tenke meg en burger. Jeg lar Keren Ann forstå at jeg må sirkulere litt, det tror jeg hun er enig i.

Forfallet inntreffer

Et par hundre meter fra festivalområdet ligger Jackson Burger, som ser ut som en parodi på Burger King, så jeg går dit og bestiller en parodi på Bacon Dobbel Cheese Meny

Jeg vet ikke hva klokken er, men burgerstedet holder på å stenge, og det er bare meg i hele lokalet. Det er visst fint om jeg setter meg borte ved vinduet, der de ikke har vasket ennå.

Idet jeg prøver å trykke i meg den siste delen av den doble burgeren fanger sidesynet opp to skikkelser utenfor vinduet. I et kort glimt møter jeg blikket til Bambi, hun går arm i arm med en av de ekle franskmennene. – Du her? sier blikket fra filmplakaten. – Var det ikke du som vant? Jo. Jeg her, det var jeg som vant, og nå sitter jeg i et utstillingsvindu mens jeg foretar meg noe så ytterst privat som å spise en dobbel hamburger. Så smiler hun proft fransk og forsvinner videre arm i arm med den ekle.

Jeg kommer til å tenke på Kristoffer Schaus Forfall. Jeg hiver resten av pommes friten og går tilbake.

Festivalbaren er gjort om til klubb, de har rigget opp et lysshow og en DJ står og spiller. De franske henger ikke med nebbet lenger, nå hopper de rundt til tecnomusikken de er så glade i og hiver appelsinballer. Jeg finner igjen mine svenske og finske venner og vi drikker mer champagne og feirer og feirer, jeg tar imot gratulasjoner fra hele verden, og rister hender og klemmer både to og tre kinn, Dreadlocks er fremdeles himmelfallen på mine vegne og prøver å få en gjeng med på å bære meg på gullstol, men jeg blir brydd, jeg nekter. Det ser så lett ut når skifolk gjør dette, men jeg kan ikke. Kanskje Torgrim Eggen har rett, kanskje vi er en skinasjon? Vi har jo alltid vunnet på ski, og feiret oss selv med bølger og flagg. Så er det også som skinasjon resten av verden ser oss, som filmnasjon er vi sunket i havet, som filmnasjon har vi landet så lenge på hoppkulen at vi applauderer og lager bølger bare noen klarer å stå. Og jeg er tatt av en vindkule og kastet i bånn av bakken, men jeg er fremdeles Eddie The Eagle.

Dreadlocks dunker meg i ryggen for 10. gang denne kvelden

– Vad faen, står du der och tvinnar tumlar, du vann din faen, du vann over franskjævlarna!

Han har rett, jeg er en elendig vinner, jeg er ikke vant til å vinne over franskjævlarna.

Jeg drar med meg Dreadlocks ut på gulvet og bestemmer meg for å ta av. Det gjorde alltid Eddie

MENY