Regissører kommuniserer på ulike måter med skuespillerne. Noen sier mye, andre sier lite, og noen «gjemmer seg» bak kamera og monitor. Hvordan oppleves det fra skuespillerens side å jobbe med norske filmregissører?

Kontinuitetsproblematikken knyttet til urutinerte filmregissører og skuespillere med manglende kameratrening, har ofte vært debattert i norsk filmbransje. Senest i fjor pekte Rush Print på det paradokset at norske skuespillere står oftere foran kamera enn på en teaterscene, men at det finnes få arenaer hvor de kan få øvd seg på det. Likeledes har norske regissører for liten trening i å kommunisere med skuespillerne.

Så hvordan opplever norske skuespillere å stå foran kameraet til norske regissører? Vi har snakket med to erfarne skuespillere som har jobbet med et bredt spekter av norske filmregissører.

Trond Høvik debuterte i Bent Hamers Eggs. Siden den gang er det blitt 16 spillefilmer, og han er nå aktuell i Alt for Egil. Da han spilte den sentrale figuren i kollektivfilmen Folk flest bor i Kina, fikk han et godt innblikk i hvor ulikt regissører jobber.

– På ”Folk flest” var det mange med ulike grader av erfaring som skulle jobbe sammen, og da oppstod det mye rart. Av de positive eksemplene vil jeg trekke frem Terje Rangnes. Selv om han jobbet med utrente barneskuespillere gikk han ikke et minutt over tida. Da blir du imponert. Mens andre kunne justere lys til man ble grønn i trynet.

Andrine Sæther har erfaring fra åtte spillefilmer og tre tv-serier. Nå er hun i ferd med å adaptere Hanne Ørstaviks roman ”Kjærlighet” til filmmanus. Sæther vektlegger kommunikasjon og personkjemi. Dersom man møter problemene som oppstår med åpenhet, blir resultatet bedre.

– Det nytter ikke å late som om det går bra, når det ikke gjør det. Det hender jeg ser at regissøren prøver å holde maska. På samme måte som at det hender skuespilleren ikke tør si fra. Det er mye morsommere og mer spennende om man prøver å finne en løsning sammen. Erfaringsmessig blir også resultatet mye bedre da.

STRESS PÅ SETTET

Trond Høvik mener at enkelte regissører ikke vil slippe kontrollen og vegrer seg for å delegere arbeidet generelt på settet. Spesielt forekommer dette gjerne blant regissører uten bred erfaring, men med store ambisjoner.

– Ja, jeg opplever ofte at regissører er stresset. Det er ofte det tekniske som halter. Mange vil så mye på en gang. Det er noe med å forvente at andre også gjør jobben. Det er om å gjøre å få maskineriet til å flyte, og da handler det om å delegere. Hvis ikke mister man tid, og fokuset forsvinner.

Filmer med budsjett i minste divisjon kan fort resultere i kaotisk gjennomføring. Dette kan oppveies av regissørens energi og engasjement, tror Høvik, og han sikter igjen til prosjekter hvor mindre erfarne aktører er involvert.

– Lang ventetid og enkelte problemer til tross, man smelter jo likevel fordi det er en entusiasme der. Det er flott at også sånne prosjekter skjer.

– Det er viktig å gi folk erfaring, legger Trond Høvik til, før han utdyper:

– I slike prosjekter har man aldri penger nok, og man putter inn flere bilder enn det er budsjett for. Sånt blir det lange dager og mye overtid av. Men alle stiller opp fordi man vil være med å lage film som betyr noe, da strekker man seg gjerne litt ekstra.

De to skuespillerne ser imidlertid en tendens der kostnadseffektiviteten skjerpes til det ytterste fra produsentenes side. Og det kan resultere i at prosjektet sklir ut og sprenger alle tidsrammer, eller at rammene er for små og preger prosjektet med stress og i verste fall uforløste tagninger.

– Det er fantastisk hvis scenen sitter på første forsøk, men det må være rom for at man kan justere og holde på til man er fornøyd med resultatet, sier Sæther. – Det er så vondt for skuespiller og regissør å gå fra en scene uten å ha kommet dit man skulle. Det er en tendens til at man bruker kortere tid på opptak. Jeg har forståelse for at film skal produseres effektivt. Men det er viktig å huske at det er kvaliteten på sluttresultatet som teller. Ikke tidsfrister.

ET FELLES SPRÅK?

Når en regissør har kjempet i årevis for et prosjekt, kan man skjønne at han eller hun bærer på noen ”babyer”. Men regissøren som kommer på settet med ferdige løsninger, som tviholder på manus og ikke åpner døra for nye innspill, hører heldigvis med til sjeldenhetene, understreker Høvik. De regissørene han har jobbet med har utvist raushet og verdsatt motstand fra skuespillerne.

– ”Dette er mot i Brøstet”, sa Kristoffer Joner på settet til Alt for Egil. Han var ikke tilfreds med replikkene som stod i manus. Da gikk vi inn på et rom og skrev om manuset sammen, forklarer Høvik.

– Tore Rygh viste en veldig sjenerøsitet som regissør. De flinke regissørene ser helheten, de har en bredere erfaringshorisont og tør å utvikle filmen videre. Det krever at man har is i magen og at man våger å la det være en prosess. Da må man ha teft og trygghet på seg selv som regissør.

Trond Høvik mener at når en skuespiller sier i fra, så vil ofte konflikten skjerpe kommunikasjonen i etterkant. Man får tydeliggjort hva som skal gjøres, noe som også skaper et bedre resultat. Kommunikasjon er stikkord i enhver sammenheng der flere mennesker er involvert i samme prosjekt. Verken Sæther eller Høvik er likevel spesielt opptatt av at man skal konstruere et bestemt begrepsapparat mellom regissør og skuespiller. Hver enkelt regissør og skuespiller må jobbe sammen for å utarbeide den metoden som passer best til sitt spesifikke prosjekt. Andrine Sæther trives best med en kombinasjon av godt forarbeid og prøver før opptak, og med knappe instruksjoner under innspilling.

– På Budbringeren jobbet vi masse på forhånd og prøvde ut scener, gjerne scener som ikke er med i filmen. Det hjelper til å få påfyll om hvem karakteren er. På settet er det derimot deilig å bare få stikkord underveis. Jeg har erfart at det er bare er små enkeltord som skal til, slik at man kan tilspisse og klargjøre situasjonen. Dette gjør at man blir aktiv i scenene og ikke selvbevisst eller fastlåst. Det åpner opp og gir en frihet.

MÅ YTE MOTSTAND

Andrine Sæther opplever i likhet med Trond Høvik at norske regissører generelt er flinke til å ta i mot innspill, og føler at bidragene de kommer med blir tatt seriøst.

– Ja, de fleste er åpne til å prøve ut ting. Men man kan komme skeivt ut hvis man føler at man stopper hverandre, hvis man velger å snakke i stedet for å prøve i praksis. Jeg har vært med på at man kommer i stampe fordi man skal diskutere så voldsomt. Det er flott med bakgrunnshistorie, men det skal også skje noe der og da.

Rush Print spør Andrine Sæther hva som er det verste en regissør kan gjøre i instruksjonen:

– For min del er det vanskelig hvis regissøren sier hvordan jeg skal fremføre replikkene. Det skjer ikke så ofte, men det er lett å gjøre det når man står fast og ikke klarer å kommunisere. Jeg er ikke alltid like flink til å ta i mot tekniske forslag.

For Høvik er det en evig ambivalens i relasjonen skuespiller/regissør. Erfaring har lært ham at det lønner seg å si fra når noe ikke føles riktig, samtidig som det ligger i skuespillerens posisjon å alltid prøve å gjøre som man blir instruert.

– Min første større filmrolle var med den anerkjente regissøren Nils Malmros (Barbara, 1997). Den gang var han vant til å jobbe med barn, og la seg opp i ting hele tiden. Selv var jeg så fersk at jeg ikke våget å si ifra når det ikke føltes riktig. Jeg stolte for blindt på ham, og så i ettertid at min figur ble vel ”over the top”.

– Man må gi regissøren motstand. Dessuten må vi som skuespillere passe på at de ikke tar over for mye, mener Høvik.

Erfaring er like sentralt for skuespillere, som for regissører. Rutine gir trygghet, og pondus til å kunne sette ned foten om nødvendig. Viktigst for Høvik er det å kunne velge sine kamper med omhu. Skuespilleren er en del av regissørens verktøykasse, og da skal man være lydhør og samarbeidsvillig.

– Noen ganger skjønner man ikke hva regissøren vil før man prøver det. Film lages ikke på skrivebordet. Alt må testes i praksis.