Fire dokumentarfilmskapere mener framstillingen av «Mannen som elsket Haugesund» og «Tradra» som ”tv-dokumentarer” er forenklet.
Fire dokumentarfilmskapere mener framstillingen av «Mannen som elsket Haugesund» og «Tradra» som ”tv-dokumentarer” er forenklet.
Fire dokumentarfilmskapere mener framstillingen av «Mannen som elsket Haugesund» og «Tradra» som ”tv-dokumentarer” er forenklet.
Vi er flere dokumentarfilmregissører som reagerer på artikkelen ”Budskapet viktigst” om
«rene TV-dokumentarer, snarere enn filmatiske dokumentarer» som lanseres på kino.
Det er helt klart interessant å diskutere kvalitetskriterier for dokumentarer som settes opp på kino, men denne artikkelens unyanserte fremstilling er oppsiktsvekkende sleivete til å komme fra et fagtidsskrift.
I Rushprints artikkel brukes begrepene «TV dokumentar» og «filmatiske dokumentarer». Men hvilken definisjon av disse merkelappene legger dere til grunn?
Er f.eks en dokumentar der ”talking heads” forekommer automatisk en ufilmatisk TV-dokumentar? Hvor presist er det evt. som et kriterie? Dokumentarfilmklassikeren ”The Thin Blue Line” består stort sett av ”talking heads”.
Det er ytterst få norske dokumentarfilmer som i utgangspunktet finansieres som kinodokumentarer. Vurderingen om materialet egner seg på kino blir gjort et stykke ut i
prosessen. Det er flere grunner til det, men kanskje først og fremst p.g.a dokumentarfilmens ofte uforutsigbare natur. Denne praksisen og dens konsekvenser er i seg selv verdt en
debatt.
I artikkelen virker det som om dokumentarfilmer som ikke ble øremerket for kino fra dag 1, aldri kan bli kvitt et stempel som ”TV dokumentar” med negativt fortegn. Videre sauses flere debatter sammen: Kino vs. TV, DVD vs. filmkopi, budskap og visuelle løsninger/estetikk, økonomi og kunstneriske ambisjoner.
Vi ønsker en diskusjon om disse temaene hjertelig velkommen. Vi håper Rushprint evner å forfølge den på en konstruktiv og spennende måte.
Allan Berg Nielsen på det danske filminstituttet har skrevet en meget interessant artikkel om «major and minor documentaries» som dere burde lese: Dokumentar-artikkel
Med vennlig hilsen,
Elisabeth Sjaastad
Eirin Gjørv
Hanne Myren
Øyvind Rostad
Rush Prints redaksjon vil gjerne gjøre oppmerksom på en vesentlig skille mellom vår webutgave og bladutgave: På web’en formidler vi stort sett kortere nyhetssaker, mens vi har større anledning til å gå i dybden i bladutgaven. Den nevnte artikkelen var verken noe debattinnlegg eller en nedvurdering av de norske filmene, men et forsøk på å formidle hvilke kriterier Oslo Kinematografer legger til grunn når de setter opp dokumentarfilmer. Men vi tar gjerne selvkritikk på at vi ikke har utdypet bruken av begreper som ”tv-dokumentar” og ”filmatisk dokumentar”. Se for øvrig opp for spennende, dyploddende stoff om dokumentarfilm i neste utgave av Rush Print som kommer rett over påske!
Kjetil Lismoen, redaktør
Fire dokumentarfilmskapere mener framstillingen av «Mannen som elsket Haugesund» og «Tradra» som ”tv-dokumentarer” er forenklet.
Fire dokumentarfilmskapere mener framstillingen av «Mannen som elsket Haugesund» og «Tradra» som ”tv-dokumentarer” er forenklet.
Vi er flere dokumentarfilmregissører som reagerer på artikkelen ”Budskapet viktigst” om
«rene TV-dokumentarer, snarere enn filmatiske dokumentarer» som lanseres på kino.
Det er helt klart interessant å diskutere kvalitetskriterier for dokumentarer som settes opp på kino, men denne artikkelens unyanserte fremstilling er oppsiktsvekkende sleivete til å komme fra et fagtidsskrift.
I Rushprints artikkel brukes begrepene «TV dokumentar» og «filmatiske dokumentarer». Men hvilken definisjon av disse merkelappene legger dere til grunn?
Er f.eks en dokumentar der ”talking heads” forekommer automatisk en ufilmatisk TV-dokumentar? Hvor presist er det evt. som et kriterie? Dokumentarfilmklassikeren ”The Thin Blue Line” består stort sett av ”talking heads”.
Det er ytterst få norske dokumentarfilmer som i utgangspunktet finansieres som kinodokumentarer. Vurderingen om materialet egner seg på kino blir gjort et stykke ut i
prosessen. Det er flere grunner til det, men kanskje først og fremst p.g.a dokumentarfilmens ofte uforutsigbare natur. Denne praksisen og dens konsekvenser er i seg selv verdt en
debatt.
I artikkelen virker det som om dokumentarfilmer som ikke ble øremerket for kino fra dag 1, aldri kan bli kvitt et stempel som ”TV dokumentar” med negativt fortegn. Videre sauses flere debatter sammen: Kino vs. TV, DVD vs. filmkopi, budskap og visuelle løsninger/estetikk, økonomi og kunstneriske ambisjoner.
Vi ønsker en diskusjon om disse temaene hjertelig velkommen. Vi håper Rushprint evner å forfølge den på en konstruktiv og spennende måte.
Allan Berg Nielsen på det danske filminstituttet har skrevet en meget interessant artikkel om «major and minor documentaries» som dere burde lese: Dokumentar-artikkel
Med vennlig hilsen,
Elisabeth Sjaastad
Eirin Gjørv
Hanne Myren
Øyvind Rostad
Rush Prints redaksjon vil gjerne gjøre oppmerksom på en vesentlig skille mellom vår webutgave og bladutgave: På web’en formidler vi stort sett kortere nyhetssaker, mens vi har større anledning til å gå i dybden i bladutgaven. Den nevnte artikkelen var verken noe debattinnlegg eller en nedvurdering av de norske filmene, men et forsøk på å formidle hvilke kriterier Oslo Kinematografer legger til grunn når de setter opp dokumentarfilmer. Men vi tar gjerne selvkritikk på at vi ikke har utdypet bruken av begreper som ”tv-dokumentar” og ”filmatisk dokumentar”. Se for øvrig opp for spennende, dyploddende stoff om dokumentarfilm i neste utgave av Rush Print som kommer rett over påske!
Kjetil Lismoen, redaktør