Karoline Frogner møtte mye fortielse under arbeidet med sin premiereklare film om overgrepene mot taterne. Men hun fikk god hjelp av norsk film som har tradisjoner for å demonisere taterne.

– Denne filmen er det vanskeligste jeg har gjort, sier Karoline Frogner, som tidligere har laget film både om palestinere og kurdere. Hun forteller at filmprosjektet har møtt mye motstand underveis, noe hun tilskriver at taternes skjebne fortsatt er et betent område for mange.

– Først forsto jeg ikke hvorfor mange jeg snakket med om prosjektet var så avvisende, før det gikk opp for meg at mange av dem har foreldre som har vært med på undertrykkingen av taterne. Det er fortsatt for nært for mange, sier hun.

Tradra er den første norske filmatiske behandlingen av taterspørsmålet siden mellomkrigstiden. «Fant» var da en av ni norske taterfilmer, alle med et noe annet utgangspunkt enn Frogners film.

– Mellomkrigstidens filmer endte alltid med at taterne skulle bli som oss, blonde og blåøyde, og hvis de ikke klarte det døde de i siste bilde, sier Frogner.

– «Fant» er en veldig bra film, men også den snudde opp-ned på problematikken. I boka av Gabriel Scott, som filmen er basert på, tok et taterfølge vare på den unge bortkomne jenta. I filmen voldtok de henne.

En annen vanskelighet under filmarbeidet var å komme innpå taterkulturen.

– De reisende, som de helst vil bli kalt, er i alminnelighet skeptiske til det norske samfunnet. Mange av de reisende har villet være med på filmen, for så å trekke seg igjen, forteller hun.

– Jeg ser på evne til å oppnå tillit som en viktig del av det å være en god dokumentarist, og jeg lot dem derfor få komme og gå, inn og ut av filmen. Til slutt måtte jeg bare sette strek og si at de som er med i filmen nå, de er med når den er ferdig. Den tok i alt fire år å lage.

Filmen følger Bjørn, som i voksen alder finner ut at han er av taterslekt. Idet filmen begynner, er det åtte år siden et taterfølge sto på døra hans og fortalte at han var deres bortkomne sønn, fratatt dem av staten og plassert på barnehjem. Tradra, som betyr ”Reis!”, er en slags road-movie eller dokumentarmusikal, der Bjørn gradvis introduseres for taterkulturen og deres sang og tradisjoner. Vi følger også Bjørns erstatningssak mot staten, og filmen er like mye en historie om statens og kirkens systematiske overgrep mot folkegruppen: tvangsflytting, tvangssterilisering og omplassering av barn. – Bjørn prøver å finne ut hvordan det er å være tater, sier Frogner. – Dette handler ikke først og fremst om hans private gjenforening med familien. Det er ikke ”Tore på sporet”, men en film om taterkulturen.

– Hvilken relevans har filmens budskap i dag. Er det mange tatere blant oss?

– Det er svært mange, og det er store mørketall, forteller Frogner. –Det er fortsatt ikke stuerent å være av taterslekt. Det er også noen familier som fortsatt lever som reisende, særlig på Hedemarken. Man kjenner dem igjen på stigene på campingvognene, som de lever av å montere for folk. Dessuten kan man kjenne dem igjen på hvordan de setter opp campingvognene. De organiserer dem i tun, ikke på rekke.

I mars har Tradra premiere på kino over hele landet. Hva håper Frogner å oppnå med filmen? – Jeg syns det hadde vært flott hvis filmen kunne ført til at de reisende fikk en eller annen form for oppreisning, sier Frogner. – Tenk om staten og kirken kunne gitt en ordentlig unnskyldning og erstatning for eksempel på nyttårsaften! Jeg har sendt en kortversjon av filmen til hvert partikontor på Stortinget, men ingen har villet kommentere den, selv om de har fått muligheten til det.

«Tradra – I går ble jeg tater» har premiere på 20 norske kinoer 12. mars.