Bjørg Riiser-Larsen fikk utmerkelsen «tidenes norske filmdiva» under åpningen av Diva-utstillingen på Filmens Hus.

Det framkalte enkelte reaksjoner at ikke mer profilerte filmskuespillerinner ble tildelt prisen som ”tidenes filmdiva”. Men prisen må nok regnes mer som en liten filmfaglig pris, og ikke en bredt anlagt ”folkets pris til beste diva”.

Bjørg Riiser-Larsen tilhører et nesten glemt kapittel i norsk filmhistorie. Hun debuterte for nøyaktig 60 år siden i filmen Vigdis, men det var med Edith Carlmars Døden er et kjærtegn (1949) at hun fikk sitt gjennombrudd. Med den film fikk norsk film sin første film noir, med en femme fatale i Riiser-Larsens skikkelse vi ikke har sett maken til senere.

Filmen ble oppfattet som svært kontroversiell av sin samtid og Aftenposten omtalte den til og med som en ”pornofilm” (mens avisens anmelder var begeistret og skrev at Riiser-Larsen fikk ham ”til å glemme at dette var en norsk film”). Det var særlig Riiser-Larsens direkte erotiske utstrålig som provoserte, og det faktum at hun spilte en demonisk overklassekvinne som drev en kjernesunn arbeiderklassegutt inn i fordervelsen.

Edith Carlmar hevdet at norsk film aldri visste hva den skulle bruke Riiser-Larsen til etter Døden er et kjærtegn. Vigdis Lian antydet under åpningen av Go Diva at Riiser-Larsen ble stjerne i en utfordrende og pessimistisk film som ikke passet til den optimismen man krevde av filmen under gjenoppbyggingen av landet etter Annen verdenskrig.

Men også i dag kan Riiser-Larsens kaliber sies å være mangelvare: For hvor finner vi den farlige og utfordrende kvinnen i dagens norske film?

Faktum er at ingen har vært farligere og vakrere på lerretet i norsk film, verken før eller siden.

Bjørg Riiser-Larsen døde i 2000 (foto: Norsk Filminstitutt)

Les mer om utstillingen:

Go Diva