Vi har bedt fire kritikere oppsummere filmåret. Her er deres høydepunker og nedturer.

Vi har vært vitne til et historisk norsk filmår, med 18 langfilmpremierer og hele 2,28 millioner kinobesøk på de norske filmene. Når 2003 nå er iferd med å ebbe ut, er tiden inne for refleksjon og ettertanke. Rush Print har derfor bedt fire filmanmeldere oppsummere året som gikk med utgangspunkt i følgende spørsmål:

1. Hvordan vil du oppsummere det norske filmåret 2003?

2. Hva var høydepunktet?

3. Årets nedtur/skuffelse?

Jon Selås, VG:

1. Umiddelbart vil jeg si at filmåret har vært veldig bra. Det er vitalt, morsomt, og med forunderlig få blemmer. Man kan selvsagt si at filmene er like osv, men det er ingen innvending fra meg. Når så mange miljøer er i gang samtidig vil filmene alltid til en viss grad likne hverandre.

Vi har heldigvis ingen utstudert spredning angående tematikk og annet, og det er et bevis for at Filmfondet tar jobben sin på alvor. Jeg vil også poengtere at de bevilgende myndigheter nå burde gripe anledningen og ta et radikalt grep. Vi trenger et vanntett skott mellom billettstøtten og produksjonsstøtten.

2. United fikk for lite oppmerksomhet. Jeg ga den selv terningkast fire, og den er ikke fullkommen, men den har en indre dynamikk i form av fortellerglede og sjarm som gjør den helt uimotståelig. Ellers er Salmer fra kjøkkenet og Buddy naturlige høydepunkter, og jeg vil også nevne kortfilmene Love is the law og Mannen som elsket Haugesund.

3. Play er en film jeg virkelig kunne unnvært. Det var en god idé, som ikke ble god likevel. Men i år burde egentlig det aller meste vært laget, så kanskje også Play har livets rett, siden den klarte å irritere meg sånn.

Øyvor Dalan Vik, Dagens Næringsliv

1. Jeg syns det norske filmåret har vært utrolig spennende. Det har vært preget av en lekenhet i forhold til mediet og sjangere som vi ikke har sett på lenge. I tillegg har vi mange debutanter. Dette lover godt.

2. Salmer fra Kjøkkenet er jo et klart høydepunkt, men jeg liker godt Buddy, en deilig tvers igjennom underholdnings-film. Jeg syns også Mot Moskva er et morsomt eksperiment.

3. Jeg vil iallfall ikke være med på den debatten om at så mange filmer logrer. To filmer utgjør da heller ingen bølge. Alt er selvfølgelig ikke like bra, det er tross alt en del debutanter. Poenget er at i år er det ikke noe som er hjelpeløst dårlig.

Inger Bentzrud, Dagbladet:

1. Jeg syns det har vært et overveldende og mangfoldig norsk filmår, der kvaliteten er jevnt stigende. Jeg vil også legge til at man begynner å se en letthet i norsk film, at man våger å ikke være så seriøse hele tiden.

2. Jeg vil gjerne plukke en litt annerledes film, barnefilmen Fia og Klovnene, fordi den våger å gå løs på et så alvorlig tema og klarer å gjøre en knakende bra film ut av det.

Gunnar Goes Comfortable er også en positiv overraskelse, en norsk film som våger å bryte grenser.

3. Det er veldig vanskelig å finne noen skuffelser i år. Jeg er stort sett ganske imponert.

Per Haddal, Aftenposten:

1. Året er først og fremst preget av et generasjonsgjennombrudd. Man har greid å lokke et stort publikum til kinoene med filmer som avspeiler publikums tenkemåter.

2. Salmer fra Kjøkkenet, uten tvil.

3. Det blir urettferdig å trekke fram noen nedturer, så her vil jeg ikke utnevne noen.