Kjetil Hervig i Norsk Filmforbund skriver her om den årlige slakten av filmbudsjettet og hvorfor grensehandelen snart kan bli et problem for norsk film og tv-produksjon.

Vi som arbeider med norsk film og dens ve og vel, forundres hver bidige høst over at vi tydeligvis skal ha en årviss kilevink. Er det ikke det ene, så kan du ta deg f… på at det er noe annet. Bevilgningene til filmformål er prisgitt den til enhver tid sittende regjerings godtykke. Og det er vel greit nok. De siste par årene har man ikke tatt fra oss så veldig mange millioner. Bare noen. Men når departementet ikke finner grunn til å beskjære produksjonsmidlene, ser det ut til å være stående ordre om å finne på et eller annet som kan plage og irritere filmbransjen.

I fjor kom forslaget om å legge ned Norsk Filmutvikling, og den saken holdt oss travle i et år før det nå kom kontrabeskjed: Filmutviklingen består!

I år kom melding om at staten skal selge seg ut av Norsk Filmstudio AS. Og for all del, det er ikke det at vi ikke forstår det, eller at vi ikke skjønner hvorfor. Der er bare det at det ikke er så enkelt som å selge noen aksjer.

Staten har langt over femti år på nakken som eier av filmsenteret på Jar. Og la det være sagt; det har vært langt fetere tider i Wedel Jarlsbergsvei enn i dag. For noen årtier siden, i filmens ungdomstid, for å si det sånn, håvet man inn penger gjennom filmsenteret på Jar. Eierne – stat og kommune – hentet villig vekk fortjenesten ut fra filmbransjen og pløyde den inn i andre store kulturelle prestisjeprosjekter. Relativt lite ble tilbakeført til bransjen. Nå er klimaet et helt annet.

I det herrens år 2003 løste langt flere mennesker ut billett til en norsk film enn til alle idrettsarrangementer til sammen i hele landet. Inklusive de store lagidrettene. Med fare for å bli beskyldt for å spille idrett og kultur ut mot hverandre, mener jeg at det er uhørt å ta selve riksarenaen fra «Det Norske Landslaget i Film». Skøytekulturen har sitt Bislett hvor også friidretten har fått stat og kommune til å gå inn med investeringer i 100 millioners klassen. Alpinkulturen har Kvitfjell, og nå får operakulturen sitt Bjørvika.

Vi applauderer enhver kultursatsning en kulturnasjon verdig. Ingen må tro noe annet. Men vi har vanskelig for å forstå hvorfor filmkulturen som er så stor og betydningsfull blir så stemoderlig behandlet. Vi vil så gjerne få beholde den eneste lille antydning til institusjon vi har, vårt riksanlegg, nemlig filmstudioene på Jar. De er i dag de eneste som finns i hele landet. Og i overskuelig fremtid er der absolutt ingenting som tyder på at vi skal få noe nytt riksanlegg.

De siste femten årene har forskjellige aktører forsøkt seg med studiodrift. Men å drive filmstudio regningssvarende er dette landet for lite til. Det er rett og slett for dyrt og har for liten kontinuitet i belegget. Derfor ville det være en sensasjon om noen skulle få det til etter å ha kjøpt gjeldspakken Norsk Filmstudio.

Det er ikke så vanskelig å tenke seg aktører som kan ha lyst til å forsøke, men det er nærmest garantert at det ganske snart vil bli oppsplittet, slaktet og solgt. (Vi har merket oss at Brynestad ikke har noen Smart Club i Bærum)

Kompetanse opparbeidet gjennom over 50 år vil gå tapt. Spesielt scenografi og dekor er utsatt. Hundre prosent sikkert er det i alle fall at kostymelageret og alt rundt det forsvinner rett vest med en gang. Det er nemlig ikke noe særlig god butikk. Bare god kulturpolitikk.

Forsvinne vil også det norske alternativet på utstyr og etterarbeidssiden. Det vil si at store deler av det som Norsk Filmstudio i dag gir som kreditter til norske filmer, vil gå til utlandet. Disse kredittene vil bli gitt av utlandske aktører som i sin tur kan melke de norske produksjonene ut av landet. Man skal huske på at disse kredittene blir tilbakebetalt med billettstøttepenger, og i så måte har det en dobbel effekt.

Slik det er nå, går disse pengene tilbake til norsk filmproduksjon ved at de blir reinvestert i nye filmer. Dette gjelder for øvrig de fleste av billettstøttekronene. Hvis det er utenlandske aktører som investerer, vil disse pengene – pluss de 20 prosent man får i påslag for sin investering – gå ut av landet og bli puttet inn i for eksempel svenske filmer. Mange politikere og andre som ”har noe med det» er bekymret for grensehandelen. Det er vi også. På vår måte…

Om disse planene blir gjennomført, ser vi for oss en trøstesløs tilværelse hvor det eneste faste holdepunktet bransjen har eksisterer rundt om i innleide varebiler på vei til en eller annen fabrikkhall som kan fungere som et studiosurrogat. Som oftest uten garderober, toaletter og ellers det folk som er på jobb har behov for. Slik Bislett har sin Jan Erik Voll, ønsker vi oss en poet som kan stå i rundkjøringen på Lysaker, peke oppover Vollsveien og si bevingede ord om Norsk Filmstudios fortreffelighet.

I mellomtiden spisser vi pennene og skriver en utførlig søknad om tippemidler til dekning av den urettferdige gjelden staten påførte Norsk Filmstudio før de vasket sine hender og snek seg ut bakveien.

Kjetil Hervig, Norsk Filmforbund