Når Filmfondet er like konforme i sin iver etter å finne suksessformler som filmarbeiderne er opphengt i tariffen, har den norske filmen et problem, mener dokumentarfilmskaper Anne Kjersti Bjørn.

Jeg velger å starte med en dansk film – Dogville. Jeg blir like forbannet hver gang jeg ser en av von Triers filmer – og like fengslet. Jeg diskuterer med min gode venn, samfunnsviteren og historikeren. Han er mindre fengslet og enda mer forbannet : ”Den mannen har et modernitetsproblem. Han forfekter et middelaldersk pessimistisk menneskesyn”.

Jeg går på et møte med norske filmarbeidere, representanter fra Filmfondet og produsenter. Filmfondet og produsentene sitter oppe på et podium og klager over vollgraven mellom dem om filmarbeiderne. Vi vil jo bare ha flere og bedre filmer – alle sammen. Noen av filmarbeiderne apellerer til fondet om å bare bruke ansvarlige produsenter (de som har laget film før) og prioritere filmer som er kalkulert etter tariffene. Fondet sier de gjør det.

Jeg, på min side (som regissør) kan bare drømme om tariff og skjønner at jeg ikke hører hjemme her.

Så kommer modernitetstanken snikende

Det har skjedd en digital revolusjon i bransjen – og arbeidsmarkedet er mettet. Film er blitt coolt, det finnes nok av arbeidskraft – unge entusiaster og kløppere på data som er oppfinnsomme og som driter i lange arbeidsdager eller tariff. Vi husker typografene og avisstreikene på 1980-tallet. De var sterke og hadde høye lønninger, men nå er de snart borte. Digitalfilmen har ikke bruk for grip og andre fagfunksjoner som var tilpasset det tradisjonelle filmkameraet. Visuelt er dette selvsagt et tap. Mange filmentusiaster sukker fremdeles over bortfallet av svart/hvitt-filmens spennende lyssetting. Man mister noe i enhver forandring. Derfor gir det filmarbeiderne et modernitetsproblem.

Men også Filmfondet sliter med noe av det samme problemet.

I møte etter møte blir vi fortalt at fondet vil lage flere og bedre filmer. Det er ingen grunn til å tvile på intensjonene. De siste par åra har vi hatt et tyvetalls norske filmpremierer med god publikumsoppslutning. Fondet følger med på markedets konjunktursvingninger – flere filmer, billigere filmer. Som de selv sier: Det er ikke vår oppgave å ta vare på filmarbeidernes arbeidsplasser.

Men kanskje de skal ta vare på filmkunsten? Jo, men det gjør vi, bedyrer fondet. Kunstneriske filmer behøver ikke å bety smale eller dyre filmer. Noen ganger støttes også smale filmer – som kan bli brede.

Og da får det vel ikke hjelpe at de fleste av filmene har DV-look og omhandler unge menn som søker mening med livet og finner den rett rundt hushjørnet? Akkurat det samme som 12-åringen min ser på TV hver dag.

Modernitet står for forandring. Og det er her fondet har et problem, mener jeg. Det har en smal, markedsorientert holdning. Jeg syns synd på konsulentene som alle sammen er glad i film, men som er under et vanvittig press: De forvalter statlige penger og må forsvare bruken ved å hele tiden måle publikums oppslutning.

Som fondsbruker blir jeg svimmel av alle linjeskiftene deres. Det siste er at dokumentarfilm først skal prøves for fjernsynet. Viser den seg å være fengende nok, kan den blåses opp til film. NRK betaler elendig. Fondet ønsker å presse dem til å betale mer. Det vil de gjøre ved å matche deres satsing.

Filmskaperne blir dermed underlagt fjernsynsmonopolets tenkning enda mer enn før. Monopolstrukturen går videre i forhold til distributørene. Nå forlanger fondet at distributører skal ’tro på filmenes kommersielle suksess’ -det vil si investere penger i lanseringen. På denne måten vil de anstrenge seg til det ytterste for å få filmene solgt. Det har bare de store distributørene anledning til. Godt kapitalistisk sosialøkonomisk prinsipp. Men dårlig for dokumentarister som vil forandre verden.

Hjemme foran PC’n må jeg sukke: Lars von Trier er en fabelaktig filmforteller – han gjør det Hollywood alltid har gjort, fengsler oss med fabler. Og han forandrer filmkunsten.

Men hva med meg som ønsker å forandre verden med film – er det plass til meg?

Jeg tar ikke så mye plass. Jeg ber ikke om de store budsjettene og mange asssistenter.

Nettopp derfor synes jeg kanskje ikke så godt – og hvorfor skal noen andre da tro at det jeg lager vil vises?

Stadig flere filmkunstnere gir opp og søker seg heller til individkunsten – boken eller maleriet. Her kan de utfolde seg avantgardistisk uten å risikere andres penger.

Film er et felleskunstverk – det har et mektig nedslagsfelt. Men det har også et modernitetsproblem her til lands. Det virker konformerende. Publikum blir av og til følelsesmessig berørt, men sjelden rystet!

Anne Kjersti Bjørn er regissør av blant annet dokumentarfilmen ”Ung, vakker og begavet”.