I skyggen av den norske filmens suksess hersker det stor utrygghet for mange film og tv-arbeidere. For frilanserne er det ofte høk over høk, der man i enkelte tilfeller må bryte arbeidsmiljøloven for å få jobb.

– Jeg vil ikke henge ut noen produksjons-selskaper, men en gang jeg ble tilbudt jobb, forklarte produksjonsselskapet at de hadde gjort en så dårlig deal med tv-kanalen, at jeg ikke kunne forvente noe særlig lønn. Jeg skulle imidlertid få kompensasjon for dette i sponsorartikler. Et respektløst forslag etter min mening, sier Sigrun Norderval, som er frilans film- og tv-klipper.

– Siden jeg ikke kan betale boliglånet med sportstøy, takket jeg nei til jobben. Men det kom tydeligvis noen som var mer “sultne” som det heter, og tok den.

VANSKELIG BALANSEGANG

I usikre tider søker vi trygghet. Det viser Filmforbundets medlemsstatistikk de siste årene. Forbundets leder Kjetil Hervik forteller at frilanserne i stor grad påvirkes av det økonomiske trykket. For øyeblikket er det mange jobber og optimisme i bransjen, men tendensen er at man får mindre betalt. Et annet problem er at man mister kontrollen med egen arbeidsdag, som ofte blir lang. Mange føler seg lurt. Produsentene opererer gjerne med pakker på 10-timers dager, en ramme som så brytes.

– Dilemmaet er at man godtar ting fordi man trenger jobben. Som fagforbund er det en vanskelig balansegang mellom hva man skal tillate og når man skal sette foten ned. Hvem skal statuere et eksempel? Vi kan ikke pålegge folk noe som gjør at de kan få vanskeligheter med å få jobb senere. Det er litt høk over høk i bransjen.

Herviks oppfatning er at spillefilmbransjen stort sett er ryddig, mens tv-produksjon er verstingen. Det er også i tv-bransjen at ungdommene står i kø for å slippe til og jobbe gratis. Det virker som om man går tidlig ut på dato i norsk film, mener Hervik. Men er det bare negativt at mange unge vil inn i filmbransjen?

– Jeg tror vi trenger både ungdommelig entusiasme og nytenkning, men også erfaring. Det handler om å ikke være nødt til å finne opp hjulet hver gang. I Norge skifter man ut arbeidsstokken med jevne mellomrom, og kontinuitet vektlegges ikke nok på alle nivåer i innspillingen. De nye, kjappe og billige tar over, og så hiver man ut mye verdifullt samtidig.

– I hvilken grad går dette ut over kvaliteten på arbeidet?

– Det er ikke lett å si. Man kan jo faktisk tenke seg at det virker skjerpende, fordi man må prestere hele tiden, at man må konkurrere. Men kontinuiteten, eller mangelen på den, tror jeg hemmer kvaliteten. Man har ikke kunnet bygge på tidligere erfaringer i stor nok grad. Vi må ha det ungdommelige også, men ikke bare det.

– Hvilke saker får dere typisk inn?

– NRK er en av de verste oppdragsgiverne i forhold til skvising og krav. Ved ett tilfelle nektet de for eksempel å betale arbeidsgiverandelen av sykepengene, men det er et skrekkeksempel og vi fikk ordnet opp i det. Et annet eksempel er et av våre medlemmer som fikk jobb i et redigeringsteam på en større produksjon for en annen tv-kanal. Produsenten krevde at hun skulle fungere som reporter også, for samme betaling. Dette er typisk. Man presser folk til å gjøre to jobber, og det går naturligvis ut over kvaliteten på arbeidet.

Et problem Filmforbundet sliter med, er at mange ikke oppsøker dem før det er for sent. Hervik skulle ønske at filmarbeiderne kom til forbundet tidlig i prosessen, før kontraktene er signert.

– Ofte får vi ikke inn sakene før de sitter der skadeskutt, og da er det ikke så mye annet vi kan gjøre enn å appellere til produsentene.

PRIVATLIV?

Frilanser Sigrun Norderval opplever at det er overkapasitet av arbeidskraft i bransjen, hvor folk jobber gratis for å få innpass. Dette undergraver lønnsnivået. Også hun mener det stort sett er ryddig innenfor filmproduksjon.

– Jeg kan bare snakke for min egen stand. Tv-bransjen er verst. Når produsentene ikke holder overenskomsten, finnes det få, om noen sanksjonsmuligheter fra Filmforbundets side. Jeg stiller også spørsmål ved at NRK ikke anser Filmforbundet som en reell forhandlingspartner. Et annet problem er at det ofte blir budsjettert med kortere tid for etterarbeid, enn det prosjektet faktisk krever. Når en er blitt litt mer erfaren, ser en tydeligere når kart og terreng ikke stemmer overens.

En rekke spillefilmklippere ropte et varsku til bransjen i et innlegg i Rush Print fra oktober i fjor. Her advarer de blant annet mot konsekvensene av å forkorte klippetiden og kutte ut b-klippere.

– Jeg regner med at de fleste ønsker å oppnå best mulig resultat, på tross av for knappe rammer, sier Norderval.

– Det går vel til syvende og sist mest ut over privatlivet. En typisk spøk er den at ”nå kan de som fortsatt er gift, gå hjem”. For en går ikke hjem før jobben er gjort, både for resultatets og sin egen integritets skyld. Det som skjer er heller at erfarne arbeidere takker nei til jobber med urealistiske marginer, som så tas av yngre eller mindre erfarne folk. Så kan en jo stille spørsmål ved om dette blir rimeligere for produksjonen totalt sett. Jeg mener selvfølgelig at det må være rom for ferske filmarbeidere til å komme inn i bransjen, men det må også være mulig å stifte familie og ha boliglån. Jeg klarer meg bra, men jeg tror det er en del som sliter. Dette er noe bransjen må diskutere og løse i fellesskap.

Caroline Størmer er frilans rekvisitør. Hun har opplevd å miste jobber fordi hun ikke ville gå under tariff. Da hadde produsenten rett og slett ikke råd til å ansette henne.

– Det lages mye film som blir sett av mange på kino, og det er flott, men medaljen har en bakside. Man har aldri nok penger og skviser budsjettene maksimalt. Vi bryter arbeids-

miljøloven hele tida. Problemet er at ingen tør å si noe, fordi vi er frilansere og er pissredde for navnet og ryktet vårt. Altfor mange jobber for underpris, og ødelegger markedet. De unge som vil inn i bransjen skyter seg selv og oss andre i beinet.

– I hvilken grad går dette ut over kvaliteten på arbeidet som gjøres?

– Det er frustrerende å ikke få lov til å gjøre en skikkelig jobb. Det blir også veldig mange like filmer. Man har bare råd til å lage filmer hvor man kan låne møbler fra Ikea. Dessuten er mange fagfunksjoner i ferd med å forsvinne. Vi får ikke jobber. Alt filmes på location, man kutter ut scenografen og ansetter en rekvisitør som må gjøre begge deler. Det er trist hvis man om fem år ikke har en eneste norsk rekvisitør som har jobbet med epokefilm.

HVA SIER PRODUSENTENE?

Produsentforeningens Tom Eilertsen har hørt at mange frilansere opplever stort press fra produsentene. Han mener grunnen er at filmbudsjettene har blitt mindre.

– Mye av dette er politisk styrt. Det har blitt arbeidet for å få ned kostnadene på hver filmproduksjon. Det har vært Filmfondets oppgave etter pålegg i budsjettproposisjonene fra departementet og Stortinget. Dermed har produsentene vært nødt til å stramme inn på samtlige budsjettposter i kalkylen. Men dette har også muligens vært politisk nødvendig for å få kostnadsnivået mer på linje med nivået i de andre nordiske landene, selv om kostnadene generelt er høyere i Norge. Men det er viktig å si at smertegrensen nå er nådd, man kan ikke tyne rammene på prosjektene mer uten at dette vil gå ut over bransjens infrastruktur og til syvende og sist filmene.

– Hvordan tror du frilansernes situasjon påvirker kvaliteten på arbeidet?

– Jeg er ikke sikker, men jeg tror faktisk at det kan ha en positiv effekt at arbeidet blir såpass intenst på hvert prosjekt. Jeg ser ikke bort fra at alle involverte i produksjonen legger inn et ekstra gir for å framstå som dyktige.

– Hva med at det budsjetteres med mindre tid enn det som er nødvendig?

– Det har blitt hevdet tidligere, og er noe produsentene lytter til. Men produsentene er under press både tidsmessig og økonomisk. Filmproduksjon er en komplisert prosess, og det finnes ingen enkle svar.

– Frilansere har opplevd å bli tilbudt betaling i form av sponsoreffekter. Har du noen kommentar til det?

– Det kjenner jeg ikke til, og jeg håper virkelig at det ikke er noe som er i ferd med å bli vanlig.

Eilertsen konstaterer at det foregår et generasjonsskifte av norske filmarbeidere. Om det skyldes at de unge presser ut de mer erfarne på lønn, er han imidlertid ikke så sikker på.

– Det er mange nye i bransjen, fra Lillehammer og andre steder. Det gjelder på alle nivåer og områder. Det er få filmarbeidere som er litt oppe i årene, men det er ikke spesielt for Norge. Mye av årsaken er usikkerheten som følger med det å være frilanser.

– Hva tror du om at yrkesgrupper kan forsvinne når stadig flere av filmene er locationbaserte lavbudsjettfilmer som ikke bruker for eksempel scenografer?

– Det går i bølger. Jeg tror ikke det er slutt på filmer som bruker scenograf. Men det er positivt at man som faggruppe tar opp slike problemstillinger. Det gjør at det blir en diskusjon rundt dette som man kan ta med seg når man staker ut kursen for norsk film i fremtiden.