Aftenposten og Verdens Gang har den siste tiden anmeldt norske filmer som Mors Elling og Kvinnen i mitt liv flere uker før premieren. Bransjen raser, mens avisredaksjonene er delte i synet på praksisen.

John M. Jacobsen er produsent på Kvinnen i mitt liv som ble anmeldt i de fleste dagsavisene nesten en uke før premiere. Han synes avisenes anmeldelser i forkant er meningsløse.

– Jeg synes det er helt forkastelig og ikke i leserens interesse. For forbrukeren er dette noe tøv. Som privatperson vil jeg lese en anmeldelse når filmen er tilgjengelig. Hvis avisene betrakter anmeldelser som nyhetsstoff, bør de sende journalistene til New York for å anmelde filmene der. Jeg leste en morsom kommentar i en distriktsavis om at Oslo-avisene snart kommmer til å anmelde søndagens preken fredag.

Ivar Køhn i Maipo er markedsansvarlig for Mors Elling som ble anmeldt i Aftenposten to og en halv uke før premieren, og over en uke før i VG. Som ekstra salt i såret gav ingressen på forsiden av Aftenposten et mye mer negativt inntrykk av filmen enn selve anmeldelsen.

– Vi synes det er tåpelig og en veldig uting med en anmeldelse så tidlig som to og en halv uke før premiere. Den får stå lenge før publikum kan gjøre opp sin mening. Det er respektløst overfor publikum. Jeg forstår heller ikke vitsen med en så tidlig anmeldelse – som folkeopplysning er den totalt mislykket. Vi er for så vidt fornøyd med anmeldelsene siden de er helt OK, men hadde det vært forferdelig dårlige kritikker ville det vært en katastrofe for filmen.

– Vi har alltid latt anmelderne se filmene i forkant slik at de får en ålreit arbeidstid. Konsekvensen kan bli at tilliten mellom distributør og anmelder svekkes og det kan hende at man ikke kan vise filmene før en uke i forkant av premieren, og det er ingen tjent med. Noen tror Mors Elling har gått opp og blitt tatt av igjen, de leste jo anmeldelsen for lenge siden

Per Haddal anmeldte begge filmene for Aftenposten. Han har følgende å si til sitt forsvar:

– Kvinnen i mitt liv ble i Aftenposten anmeldt fire dager før premiere, noe alle avisene gjorde. Hva gjelder Mors Elling var dette uttrykk for en antagelse om at også Verdens Gang, sin vante tro, ville anmelde filmen såpass tidlig. Det har skjedd gang på gang tidligere, men ikke tatt opp av byråene siden terningkastene var tilfredsstillende. Uttrykket gentlemen´s agreement er for søtt her. Det som må gjøres er at byråene setter visse strukturelle rammer, viser filmene for anmeldere to-tre dager før premiere. Det er uakseptabelt at en avis skal slippe unna med sin uvane og vi andre må lide for det. Det dreier seg dessuten bare om 6-7 filmer i året, så problemet er ikke overveldende. Ikke verre enn at det er lov å mene noe om filmer fra festivaler opptil et år før de kommer opp på norske kinoer.

Hege Duckert er kulturredaktør i Dagbladet. Hun mener at det i utgangspunktet ikke er heldig for publikum med en anmeldelse lenge før filmen er tilgjengelig.

– Det må være en helt spesiell journalistisk interesse, som for eksempel for Ringenes Herre, der folk ligger i kø og venter på filmen. Men at Mors Elling blir anmeldt to og en halv uke før premieren i Aftenposten og ti dager før i VG er uhensiktsmessig, og jeg er ikke begeistret for det. I Dagbladet finner man anmeldelser på torsdag med få unntak for festivallanseringer og storfilmer.

Kulturredaktør i Dagsavisen, Cathrine Sandnes, har ingen prinsipielle betenkeligheter med den kontroversielle praksisen.

– Det må være opp til den enkelte redaksjon å foreta en selvstendig vurdering om hva som måtte være det riktige tidspunktet for å trykke en anmeldelse. Så kan man heller vurdere hvorvidt det er god journalistikk å anmelde en film tre uker før noen andre har mulighet til å få sett den – eller om leserne irriterer seg over det. En annen side av den såkalte gentleman´s agreements handler like mye om at pressen ikke lenger har opplevd dette som en gjensidig avtale. I dag opplever man i stadig større grad at plateselskap, forlag og filmbyråer forsøker å manipulere pressen til å følge deres planer for lansering – hvilket innebærer en rekke eksklusive avtaler og forbud av ulike slag. Da ser jeg heller ingen grunn til at pressen skal oppføre seg som lydige skolepiker.