De er utropt til den norske filmens rat pack. Men bak den gutteaktige sjarmen og lettheten Aksel Hennie og Nicolai Cleve Broch utstråler på lerretet skjuler det seg beinhard profesjonalisme og analytisk vilje.

Harald’s gym i Hausmanns gate i Oslo er som en etterlevning fra åttitallets kroppsdyrking, hvor Norges kroppsbygger-elite lever og ånder i beste velgående. Stedet er lite og trangt møblert med apparater, luften klam og musklene store. For en spebygget kvinnelig journalist føles det som å traske rett inn i en location fra Raging Bull. Men det er en grunn til at to av de beste talentene i norsk film holder til på et sted som dette. Aksel Hennie debuterer nemlig i disse dager som manusforfatter og regissør for spillefilmen Uno, der han også har hovedrollen. Nicolai Cleve Broch har inntatt en tilsvarende sekundær rolle i filmen, som henholdsvis manuskonsulent, redaksjonsassistent og birolleinnehaver. Handlingen er lagt til kroppsbyggermiljøet, og det er derfor man i lengre tid nå har kunnet treffe de to unge herrene daglig ved apparatene på Harald’s gym.

Jeg spaserer rett forbi Cleve Broch og Hennie, for de har pumpet seg til det ugjenkjennelige, og glir nå umerkelig inn i landskapet av muskelmenn. Nicolai Cleve Broch har akkurat takket for seg i Tsjekhovs ”Måken” på Det Norske Teatret denne helgen, og Hennie har slept ham med seg til frisør mandagen etter for å skaffe ham en passende crew cut. Frisyren markerer overgangen fra rollen som overfølsom forfatter til macho kroppsbygger. Det er to uker til innspillingen begynner, og begge er iført hvite singleter påført ”Uno”-logo. I forhold til de største mennene i gymsalen er de to skuespillerne for pingler å regne, men armene og blodårene buler, og six-packen er på plass under trøya, kan de demonstrere. Rush Prints kvinnelige fotograf dokumenterer treningsøkten og ingen i lokalet motsetter seg fotografering. Tvert imot ber de om å bli fotografert aleine. ”Tørk av siklet, jenter!” sier de spøkefullt og stolte. Her liker man å vise seg fram, og man støtter hverandre i arbeidet fram mot det kommende norgesmesterskapet i kroppsbygging.

– Skal dere ta en Edward Norton når innspillingen av Uno er over, eller er det noen fare for at dere blir hekta på dette, spør jeg de to skuespillerne mens de jobber fram tricepsene.

– Ikke sjangs, stønner Hennie, som begynner å merke totimers-økten i kroppen. – De folka her har en helt enorm selvbeherskelse. De trener flere timer hver dag og spiser ti ganger om dagen. Faen for en disiplin!

Jeg lurer på hvilken måte treningen på Harald’s gym også tjener som research til rollefigurene i Uno, utover det å bygge musklene?

– Filmen handler egentlig ikke så mye om dette miljøet, sier Cleve Broch. Uno tar utgangspunkt i en gjeng med folk som driver med kroppsbygging, men miljøet er bare et bakteppe for den historien den egentlig forteller.

– Hvilket er?

– Undertittelen er ”Først når du mister alt, har du noe å leve for”, forklarer Hennie. Den handler om David, som tilhører kroppsbyggermiljøet. Han blir nødt til å tyste på en kompis for å rekke faren sin på dødsleiet. Hvilket fører til at alle vender ham ryggen. Der står han igjen alene med en bror med Downs syndrom og må ta ansvar for eget og andres liv. Uno handler om frykten for ensomhet, dette store spørsmålet, sier han og tar en slurk proteindrikk med vaniljesmak.

– Hvorfor akkurat dette miljøet da?

– Jeg trengte et miljø som var veldig tett, hvor samholdet er sterkt, og hvor grensene for hvem som får være med er skarpe. Det skal virkelig koste hovedpersonen å miste denne formen for familie.

Vil du lese mer?

Tegn abonnement her: abonnement