Strid om utstyrspark

Seminaret med Ringenes Herre-guru Peter Doyle avslørte at norsk film ikke besitter avansert nok utstyr til å dra full nytte av den digitale revolusjonen. Nå har det brutt ut strid om hvordan den framtidige norske utstyrsparken skal se ut.

Seminaret med Ringenes Herre-guru Peter Doyle avslørte at norsk film ikke besitter avansert nok utstyr til å dra full nytte av den digitale revolusjonen. Nå har det brutt ut strid om hvordan den framtidige norske utstyrsparken skal se ut.

I vår holdt lyssetter Peter Doyle et profilert seminar og workshop i Oslo, i regi av Norsk Filmutvikling. Doyle ble invitert til Norge fordi han har utviklet revolusjonerende teknikker innen skanning av film og digitalt etterbeid. Dette arbeidet har vi som tilskuere allerede fått nyte godt av i de to første filmene fra Ringenes Herre-trilogien.

Men Doyles metoder kan ennå ikke benyttes av norske filmskapere, blant annet fordi vi mangler utstyr til å overføre, bearbeide og kjøre ut film i høy nok kvalitet.

– Poenget med seminaret var å vise at det finnes mange måter å jukse på. Peter Doyles metode gir oss muligheten til å beholde informasjonsmengden, og dermed også kvaliteten i filmbildet gjennom hele etterarbeidsprosessen, forteller fotograf John Christian Rosenlund, som, sammen med gode hjelpere, var initiativtaker for seminaret.

Men seminaret kan også sees på som et innlegg i en pågående debatt om format og kvalitet. Vi er inne i en brytningstid hva formater for filmproduksjon angår. Argumentene flyr i alle retninger. Bildekvalitet viser seg, med rette, å være et relativt begrep. Hvilken retning debatten tar, kan være avgjørende for hvilke investeringer som gjøres på utstyrsfronten de neste årene. I et lite filmmiljø som det norske er det ikke mulig å si som Ole-Brumm, ”takk begge deler”. Vi kan ikke ha en infrastruktur på høyde med større filmnasjoner, med et uendelig antall valgmuligheter i opptaksformater og etterarbeidsutstyr.

Det viktigste i denne debatten, uansett hvilket ståsted man måtte ha, er at valget mellom film og video berører alle ledd av filmproduksjonen. Et element som ikke nevnes like ofte, er at valget også kan påvirke innspillingens levetid – som salgsvare.

Innspilling

Med DV-Cam og HD-Cam har video for alvor kommet inn på spillefilmens arena. Men bruken av digital video gir ennå ikke like gode bilder som 35mm-filmen. Den lavere kvaliteten skyldes at videobildet, selv det som er tatt med HD-Cam, innholder langt mindre informasjon enn filmbildet. Dette påvirker blant annet fargedybden, noe som gjør at videobildet fremdeles oppfattes som ”flatere”, med mindre kontrast og dybde.

– Film er best, det er alle enige om. Det gir også den beste printen til slutt, fastslår Steve St. Peter, etterarbeidskoordinator hos produksjonsselskapet Maipo. St. Peter sier videre at med det utgangspunktet er det relativt uinteressant å diskutere kvalitetsforskjellene opp og ned i mente. Det er andre ting som bør styre valg og prosesser enn det å ri kjepphester, mener han.

Enkelte røster innen filmmiljøet mener imidlertid at disse kjepphestene er viktige å ri fordi det ikke alltid dreier seg om å bruke video av kunstneriske årsaker.

– Beslutninger tas i feil ende av prosessen, mener fotograf Rosenlund. – Hvorfor skal en produsent velge utstyret filmen skal produseres på? Lar man beslutningsprosessen fungere på denne måten, har man på mange måter bestemt utseende på en film før regissører og fotografer har fått diskutert sine kunstneriske valg, fortsetter Rosenlund og påpeker samtidig at innspillinger gjennomført på eksempelvis HD-Cam slett ikke alltid kutter kostnader i vesentlig grad.

– Det viktigste vi kan gjøre er å være en del av den utviklingen som skjer nå, mener St. Peter.

– Men det er en uheldig trend hvis det er slik at produsenter i større grad tar avgjørelser om formater, uten å konsultere de kreative kreftene som deltar i prosessen, sier St. Peter som, etter video-spillefilmene Mors Elling og Bare Bea, begynner å få omfattende erfaring med HD-formatet.

Etterarbeid

I sitt arbeid som etterarbeidskoordinator konsentrerer St. Peter seg om filmenes videre liv etter at selve innspillingen er ferdig, fra klippebord til laboratorium og ferdig kopi.

– Ny teknologi gir stadig nye muligheter. Manglende kunnskaper kan føre til mye av den frustrasjonen som nå er med på å prege diskusjonen. Derfor er det så viktig med etterarbeidsprodusenter, mener St. Peter, og får støtte av Rosenlund:

– Vi mangler kompetanse på disse tingene i Norge. Vi trenger flere med kunnskap om alle muligheter og formater, en krysskompetanse mellom tv og spillefilm.

Begge etterlyser altså kunnskapsrike etterarbeidsprodusenter som yrkesgruppe. Kompetente krefter som sammen med regissør og fotograf velger format både ut fra kunstneriske og økonomiske forutsetninger.

Det hersker stort sett enighet i bransjen om at valg av format må avhenge av andre kunsteriske valg for produksjonen, og at video i så måte kan være et riktig valg i enkelte tilfeller. Men for de som velger å gjøre opptakene sine på film, er infrastrukturen ikke god nok. I alle fall ikke for de som søker å gjøre det optimale ut filmbildene.

– Vi har i Norge i dag ikke utstyr til å tilstrekkelig vare på 35 mm opptakene våre. Det gjelder både digitalt etterarbeid, scanning og utkjøring av film, sier Rosenlund, som her får støtte fra naboer i øst.

Peter Bengtsson, svensk etterarbeidskoordinator, representerer den yrkesgruppen som både Rosenlund og St. Peter etterlyser. Bengtsson har jobbet med spillefilmer som Lukas Moodyssons Tillsammans, Josef Fares Jalla! Jalla! og, de senere år, omtrent alt av filmer og TV-serier om den populære svenske politimannen Beck. Bengtsson har hatt til dels dårlig erfaring, både med digitalkopier og filmkopier produsert i Norge. De standarder vi som regel arbeider med gir ikke fullgod kvalitet.

– Dermed får man ikke ut den kvaliteten av opptakene man potensielt kan få, konkluderer Bengtsson.

Hjemlige krefter har begynt å se nærmere på denne problematikken og arbeider med potensielle løsninger.

Kilder Rush Print har vært i kontakt med kan bekrefte at en gruppering norske produsenter i lengre tid har arbeidet med mulighetene for å gå sammen om å investere i nytt utstyr.

Økonomi

Et argument som er blitt brukt for å understøtte bruken av video, er at formatet både er kostnads- og tidsbesparende. Men dette strides de lærde om. På grunn av en mindre informasjonsmengde i videobildet, har man heller ikke samme muligheter til mer radikale justeringer og korreksjoner som ved bruk av 35mm-film.

– HD er ikke noe billig format, men det gir en rekke nye muligheter også under filminnspillingen. Dette er faktorer man også må få med seg i en helhetsvurdering av opptaksformater, sier St. Peter som er godt fornøyd med Maipos langfilmer skutt på HD-Cam.

Peter Bengtsson understreker at det å arbeide med de nye HD-kameraene på opptak har gitt nye muligheter i selve opptakssituasjonen. Selv om man med filmkameraet i stor grad kan påvirke bildene med lyssetting, blenderåpning, filtre, linser og så videre, har de nye HD-kameraene, med sine menyer og verktøy, gitt enda flere muligheter – på settet, vel og merke.

– Fra begynnelsen av kan det være noe billigere å anvende video. Men så fort du skal gjøre noe utenom det vanlige, blir det dyrere igjen, konkluderer Bengtsson.

Hva framtiden bringer

Om man ser på utviklingen de senere år, er det mye som tyder på at HD-kameraene snart er historie. I så måte har nok 35mm-kameraet, slik det ser ut i dag, lengre levetid. Det er med andre ord innen nyutviklinger i etterarbeidet at den digitale utviklingen har fått størst betydning for hvordan dagens 35mm-film ser ut.

– Jo færre som skyter på 35 med mer, jo mindre vil investeringene være på utstyrsfronten, sier Rosenlund.

– Hvert tredje år kommer nye og bedre digitale kameraer og opptaksformater. Det gir dagens opptak kort levetid, noe som dermed er en dårlig investering. I et lite land som Norge bør vi også tenke kulturpolitikk når vi investerer i utstyr og infrastruktur, mener Rosenlund, uten å få gehør i alle leire.

– Når det gjelder opptaksformat tar ny teknologi inn på film år etter år, mener St. Peter.

– Om ti år vil denne diskusjonen overhodet ikke være interessant lenger. Det grenser til å putte hodet i sanden hvis vi ikke nå investerer for å holde oss ajour med utviklingen, sier St. Peter.

Bengtsson, på sin side, ser på opptaksformat som avgjørende for en films levetid.

– Om man ser på den filmproduksjonen vi gjør i Norden, består den i stor grad av drama og noen thrillere. Vi produserer ikke Ringenes Herre. Vi klarer oss i mange tilfeller dermed med ganske enkle løsninger, både for innspilling og etterarbeid. Men gjør vi opptakene på film, vet vi at vi har negativer som holder stand også de neste 100 årene. Skyter vi på video, blir materialet aldri bedre enn det var den dagen man spilte det inn, sier Bengtsson, og viser til at dagens opptak ikke vil holde mål for fremtidens tilskuere, som blir vant til stadig bedre formater.

Bengtsson holder i disse dager på med et prosjekt for Svensk Filmindustri, hvor man digitalt skanner filmene som har ligget i arkivet de siste 40-50 årene. Prosjektet går ut på å restaurere og bevare mye av den svenske filmarven, for så å lage nye distribusjonskopier – til glede for en ny generasjon.

– Takket være at disse filmene er skutt på film, kan vi kjøre ut nye kopier i en kvalitet som holder mål også i dag. Video er tidsbegrensende og datostempler materialet. Om ti år vil vi sikkert synes at dagens videoproduksjoner har alt for dårlig kvalitet, avslutter Bengtsson.

Strid om utstyrspark

Seminaret med Ringenes Herre-guru Peter Doyle avslørte at norsk film ikke besitter avansert nok utstyr til å dra full nytte av den digitale revolusjonen. Nå har det brutt ut strid om hvordan den framtidige norske utstyrsparken skal se ut.

Seminaret med Ringenes Herre-guru Peter Doyle avslørte at norsk film ikke besitter avansert nok utstyr til å dra full nytte av den digitale revolusjonen. Nå har det brutt ut strid om hvordan den framtidige norske utstyrsparken skal se ut.

I vår holdt lyssetter Peter Doyle et profilert seminar og workshop i Oslo, i regi av Norsk Filmutvikling. Doyle ble invitert til Norge fordi han har utviklet revolusjonerende teknikker innen skanning av film og digitalt etterbeid. Dette arbeidet har vi som tilskuere allerede fått nyte godt av i de to første filmene fra Ringenes Herre-trilogien.

Men Doyles metoder kan ennå ikke benyttes av norske filmskapere, blant annet fordi vi mangler utstyr til å overføre, bearbeide og kjøre ut film i høy nok kvalitet.

– Poenget med seminaret var å vise at det finnes mange måter å jukse på. Peter Doyles metode gir oss muligheten til å beholde informasjonsmengden, og dermed også kvaliteten i filmbildet gjennom hele etterarbeidsprosessen, forteller fotograf John Christian Rosenlund, som, sammen med gode hjelpere, var initiativtaker for seminaret.

Men seminaret kan også sees på som et innlegg i en pågående debatt om format og kvalitet. Vi er inne i en brytningstid hva formater for filmproduksjon angår. Argumentene flyr i alle retninger. Bildekvalitet viser seg, med rette, å være et relativt begrep. Hvilken retning debatten tar, kan være avgjørende for hvilke investeringer som gjøres på utstyrsfronten de neste årene. I et lite filmmiljø som det norske er det ikke mulig å si som Ole-Brumm, ”takk begge deler”. Vi kan ikke ha en infrastruktur på høyde med større filmnasjoner, med et uendelig antall valgmuligheter i opptaksformater og etterarbeidsutstyr.

Det viktigste i denne debatten, uansett hvilket ståsted man måtte ha, er at valget mellom film og video berører alle ledd av filmproduksjonen. Et element som ikke nevnes like ofte, er at valget også kan påvirke innspillingens levetid – som salgsvare.

Innspilling

Med DV-Cam og HD-Cam har video for alvor kommet inn på spillefilmens arena. Men bruken av digital video gir ennå ikke like gode bilder som 35mm-filmen. Den lavere kvaliteten skyldes at videobildet, selv det som er tatt med HD-Cam, innholder langt mindre informasjon enn filmbildet. Dette påvirker blant annet fargedybden, noe som gjør at videobildet fremdeles oppfattes som ”flatere”, med mindre kontrast og dybde.

– Film er best, det er alle enige om. Det gir også den beste printen til slutt, fastslår Steve St. Peter, etterarbeidskoordinator hos produksjonsselskapet Maipo. St. Peter sier videre at med det utgangspunktet er det relativt uinteressant å diskutere kvalitetsforskjellene opp og ned i mente. Det er andre ting som bør styre valg og prosesser enn det å ri kjepphester, mener han.

Enkelte røster innen filmmiljøet mener imidlertid at disse kjepphestene er viktige å ri fordi det ikke alltid dreier seg om å bruke video av kunstneriske årsaker.

– Beslutninger tas i feil ende av prosessen, mener fotograf Rosenlund. – Hvorfor skal en produsent velge utstyret filmen skal produseres på? Lar man beslutningsprosessen fungere på denne måten, har man på mange måter bestemt utseende på en film før regissører og fotografer har fått diskutert sine kunstneriske valg, fortsetter Rosenlund og påpeker samtidig at innspillinger gjennomført på eksempelvis HD-Cam slett ikke alltid kutter kostnader i vesentlig grad.

– Det viktigste vi kan gjøre er å være en del av den utviklingen som skjer nå, mener St. Peter.

– Men det er en uheldig trend hvis det er slik at produsenter i større grad tar avgjørelser om formater, uten å konsultere de kreative kreftene som deltar i prosessen, sier St. Peter som, etter video-spillefilmene Mors Elling og Bare Bea, begynner å få omfattende erfaring med HD-formatet.

Etterarbeid

I sitt arbeid som etterarbeidskoordinator konsentrerer St. Peter seg om filmenes videre liv etter at selve innspillingen er ferdig, fra klippebord til laboratorium og ferdig kopi.

– Ny teknologi gir stadig nye muligheter. Manglende kunnskaper kan føre til mye av den frustrasjonen som nå er med på å prege diskusjonen. Derfor er det så viktig med etterarbeidsprodusenter, mener St. Peter, og får støtte av Rosenlund:

– Vi mangler kompetanse på disse tingene i Norge. Vi trenger flere med kunnskap om alle muligheter og formater, en krysskompetanse mellom tv og spillefilm.

Begge etterlyser altså kunnskapsrike etterarbeidsprodusenter som yrkesgruppe. Kompetente krefter som sammen med regissør og fotograf velger format både ut fra kunstneriske og økonomiske forutsetninger.

Det hersker stort sett enighet i bransjen om at valg av format må avhenge av andre kunsteriske valg for produksjonen, og at video i så måte kan være et riktig valg i enkelte tilfeller. Men for de som velger å gjøre opptakene sine på film, er infrastrukturen ikke god nok. I alle fall ikke for de som søker å gjøre det optimale ut filmbildene.

– Vi har i Norge i dag ikke utstyr til å tilstrekkelig vare på 35 mm opptakene våre. Det gjelder både digitalt etterarbeid, scanning og utkjøring av film, sier Rosenlund, som her får støtte fra naboer i øst.

Peter Bengtsson, svensk etterarbeidskoordinator, representerer den yrkesgruppen som både Rosenlund og St. Peter etterlyser. Bengtsson har jobbet med spillefilmer som Lukas Moodyssons Tillsammans, Josef Fares Jalla! Jalla! og, de senere år, omtrent alt av filmer og TV-serier om den populære svenske politimannen Beck. Bengtsson har hatt til dels dårlig erfaring, både med digitalkopier og filmkopier produsert i Norge. De standarder vi som regel arbeider med gir ikke fullgod kvalitet.

– Dermed får man ikke ut den kvaliteten av opptakene man potensielt kan få, konkluderer Bengtsson.

Hjemlige krefter har begynt å se nærmere på denne problematikken og arbeider med potensielle løsninger.

Kilder Rush Print har vært i kontakt med kan bekrefte at en gruppering norske produsenter i lengre tid har arbeidet med mulighetene for å gå sammen om å investere i nytt utstyr.

Økonomi

Et argument som er blitt brukt for å understøtte bruken av video, er at formatet både er kostnads- og tidsbesparende. Men dette strides de lærde om. På grunn av en mindre informasjonsmengde i videobildet, har man heller ikke samme muligheter til mer radikale justeringer og korreksjoner som ved bruk av 35mm-film.

– HD er ikke noe billig format, men det gir en rekke nye muligheter også under filminnspillingen. Dette er faktorer man også må få med seg i en helhetsvurdering av opptaksformater, sier St. Peter som er godt fornøyd med Maipos langfilmer skutt på HD-Cam.

Peter Bengtsson understreker at det å arbeide med de nye HD-kameraene på opptak har gitt nye muligheter i selve opptakssituasjonen. Selv om man med filmkameraet i stor grad kan påvirke bildene med lyssetting, blenderåpning, filtre, linser og så videre, har de nye HD-kameraene, med sine menyer og verktøy, gitt enda flere muligheter – på settet, vel og merke.

– Fra begynnelsen av kan det være noe billigere å anvende video. Men så fort du skal gjøre noe utenom det vanlige, blir det dyrere igjen, konkluderer Bengtsson.

Hva framtiden bringer

Om man ser på utviklingen de senere år, er det mye som tyder på at HD-kameraene snart er historie. I så måte har nok 35mm-kameraet, slik det ser ut i dag, lengre levetid. Det er med andre ord innen nyutviklinger i etterarbeidet at den digitale utviklingen har fått størst betydning for hvordan dagens 35mm-film ser ut.

– Jo færre som skyter på 35 med mer, jo mindre vil investeringene være på utstyrsfronten, sier Rosenlund.

– Hvert tredje år kommer nye og bedre digitale kameraer og opptaksformater. Det gir dagens opptak kort levetid, noe som dermed er en dårlig investering. I et lite land som Norge bør vi også tenke kulturpolitikk når vi investerer i utstyr og infrastruktur, mener Rosenlund, uten å få gehør i alle leire.

– Når det gjelder opptaksformat tar ny teknologi inn på film år etter år, mener St. Peter.

– Om ti år vil denne diskusjonen overhodet ikke være interessant lenger. Det grenser til å putte hodet i sanden hvis vi ikke nå investerer for å holde oss ajour med utviklingen, sier St. Peter.

Bengtsson, på sin side, ser på opptaksformat som avgjørende for en films levetid.

– Om man ser på den filmproduksjonen vi gjør i Norden, består den i stor grad av drama og noen thrillere. Vi produserer ikke Ringenes Herre. Vi klarer oss i mange tilfeller dermed med ganske enkle løsninger, både for innspilling og etterarbeid. Men gjør vi opptakene på film, vet vi at vi har negativer som holder stand også de neste 100 årene. Skyter vi på video, blir materialet aldri bedre enn det var den dagen man spilte det inn, sier Bengtsson, og viser til at dagens opptak ikke vil holde mål for fremtidens tilskuere, som blir vant til stadig bedre formater.

Bengtsson holder i disse dager på med et prosjekt for Svensk Filmindustri, hvor man digitalt skanner filmene som har ligget i arkivet de siste 40-50 årene. Prosjektet går ut på å restaurere og bevare mye av den svenske filmarven, for så å lage nye distribusjonskopier – til glede for en ny generasjon.

– Takket være at disse filmene er skutt på film, kan vi kjøre ut nye kopier i en kvalitet som holder mål også i dag. Video er tidsbegrensende og datostempler materialet. Om ti år vil vi sikkert synes at dagens videoproduksjoner har alt for dårlig kvalitet, avslutter Bengtsson.

MENY